Mange takk til Einar Niemi og Anne Julie Semb for et saklig og ryddig svar (i Nordlys 19. mai og Utrop 23. mai) på min kritiske kronikk (i Utrop 13. mai og Nordlys 15. mai) angående deres klassiske artikkel om forskningsetikk i minoritetsforskningen.
For å avklare noen misforståelser vil jeg svare på svaret. En slik offentlig samtale er på høy tid, få dager før Sannhets- og forsoningskommisjonen leverer sin rapport.
Mitt inntrykk er at vi snakker forbi hverandre. Jeg forsøkte å rette søkelyset mot vår forståelse av forholdet mellom minoriteter og majoriteter, mens det ser det ut til at Niemi og Semb velger å ta fram andre aspekter av deres originale artikkel. Nå vil jeg gjerne avklare noen misforståelser. Slik kan vi unngå tilsynelatende uenighet – Arne Næss kalte det «skinn-uenighet» – og avklare den virkelige uenigheten.
Dere framstår i overkant beskjedne på vegne av egen artikkel – og dens påvirkningskraft. Den ble publisert for over 14 år siden, men innholdet er like levende. De ideene den fremmer har stadig innvirkning på hvordan vi forstår og utforsker historien vår. Hvis formålet den gangen var «å bidra til refleksjon og debatt», som det heter der artikkelen er publisert, så er det på høy tid å ta den debatten.
Vi er enige om at historisk forskning har forlatt den nasjonalistiske tilnærmingen til fortida, enten det skjedde på 1970- eller 1990-tallet. Gode eksempler på hvordan det bør gjøres er Ketil Zachariassens Samiske nasjonale strateger, Steinar Pedersens Lappekodisillen i nord 1751-1859, og – faktisk – Einar Niemis Den finske fare.
Problemet handler ikke så mye om historisk forskning som om bruken av historien. For det første: gårsdagens historievitenskap lever videre i nåtidas fortidsforestillinger. For det andre: dette gjelder også i fagdisipliner som delvis overlapper med historievitenskapen, slik som forskningsetikk, politisk teori, og rettsvitenskap.
I den internasjonale fagdebatten brukes «metodologisk nasjonalisme» for å beskrive en tendens, blant enkelte forskere, til å ta for gitt, for det første, at majoritetsnasjonene ikke lenger skulle være særlig gåtefulle, og for det andre, at minoriteter er særskilt merkelige objekter.
Det leder til manglende nysgjerrighet på majoritetene, mens minoritetene gjøres til forskningsobjekter. Dette betyr også at man fører debattene som om ingenting skulle ha skjedd med historievitenskapen, og som om historikere ikke allerede hadde begynt å gjenoppdage hva slags merkelig skapning nasjonalstaten er.
Slike forutsetninger benyttes ureflektert, vanemessig, og uten vond vilje. Det er som en dårlig zombie-film: den fornorskede historievitenskapen er død, og blir skutt ned gang på gang, men vandrer videre.
[…] Det leder til manglende nysgjerrighet på majoritetene, mens minoritetene gjøres til forskningsobjekter.
Ifølge eget utsagn var Niemi og Semb blitt bedt om å greie ut for «etiske problemstillinger knyttet til forskning om urfolk og minoriteter». Det virker som de forutsetter at dette betyr at forskning på minoriteter er inkludert, mens forskning på majoritetene er ekskludert.
Men ingen folkegruppe eksisterer som «minoritet» uten å være definert i forhold til en «majoritet». Det er noe alle sosialantropologer vet. Hvis man skal oppdage hva som har skjedd med en minoritet, må man ta hensyn til hvordan majoriteten gjenoppdager sin egen historie. Ellers får man halve sannheten. Altså: Artikkelen definerer sitt tema skjevt. Derfor skjærer det ut i starten, og videre innsikter – som isolert sett er gode – framstår også skjeve.
Artikkelen gir et skjevt bilde av etnisitet og nasjonalitet: Nasjonalistiske tendenser blant samer og kvener blir grundig belyst, som om slike politiske strategier ikke var reaksjoner mot etno-nasjonalistisk politikk fra nasjonalstatene. For eksempel diskuterer artikkelen problemene med «multikulturalisme», definert som et «politisk program for en større eller mindre grad av differensiering av rettigheter og/eller plikter mellom borgere i samme stat».
Men artikkelen overser at slik multikulturalisme faktisk er et mer eller mindre vellykket forsøk på å bøte på en historisk monokulturalisme, altså en territorielt basert kulturell ensretting, som ble påtvunget i en kulturelt mangfoldig nordisk region. Temaet behandlet jeg grundig i Sosiologisk årbok i 2013.
Artikkelen gir et skjevt bilde av såkalt «kompensatorisk» forskning: Den hevder at «forskning som blir redskap for å bøte på eller kompensere for historisk urett» ikke styres av «vitenskapens interne normer», men i stedet «av andre og til dels konkurrerende normer». Men nøyaktig hvilke normer er uklart. Bør ikke forskere nettopp kompensere for gamle kunnskapshull?
Hva med all annen forskning som tar sikte på samfunnsnytte – hvorfor «særbehandle» minoritetsforskning i diskusjonen? Vi som tar sikte på å fylle kunnskapshullene risikerer nok å bli følelsesmessig engasjert – akkurat som de nasjonalistiske norske historikerne før oss – eller like meget som kolleger som ureflektert opererer med metodologisk-nasjonalistiske forutsetninger. Risikoen er den samme.
Debatten er relevant for bestrebelsen på sannhet og forsoning. Forsøk på å etablere rettsvern for minoriteter blir kritisert – fra alle kanter – og slik kan forsøkene forbedres. Men uansett bør det være et premiss at de gamle nasjonalstatene faktisk ikke behandlet alle borgere likt.
Kunnskap er usikker, men noen hypoteser er motbevist. Slik forbedres kunnskapen. Det viser vitenskapsteoretikeren Karl Popper i boka ‘Conjectures and Refutations’ (Gjetninger og Gjendrivelser).
Å kompensere for gamle kunnskapshull er selve mandatet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, og vi bør ha klart for oss at vi har motbevist den nasjonalistiske hypotesen om at alle statsborgere noen gang skulle ha vært frie og like før vi begynte å prøve ut løsninger for rettsvern av minoriteter.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
