Foto: Scanstockphoto
- Pogrom i Gaza | Johan Gåsvatn - 24.08.2021
- Mannen som solgte Eiffeltårnet | Johan Gåsvatn - 24.05.2021
- Den største fienden er vår egen frykt | Johan Gåsvatn - 02.04.2021
Jeg må ærlig innrømme det. Jeg er en av de som var skuffet den 3. november. Men jeg var heldigvis ikke alene. Litt trøst i det hele er det, ifølge en meningsmåling, at det er mer enn halvparten av den norske befolkning som er skuffet sammen med meg. Jeg snakker selvfølgelig om Kristelig Folkeparti (KrF) sitt veivalg.
Rørende tale
Selv om KrF har stått ideologisk nær meg gjennom livet, har jeg aldri stemt på partiet. Heller ikke kommer jeg fra «bibelbeltet», men jeg er vokst opp i bedehuskulturen med indremisjon og ytremisjon, så den siden av saken kjenner jeg godt til. Den 28. september hørte jeg Knut Arild Hareide sin berømte tale, og jeg ble rørt til tårene. Endelig var det noen som fra talerstolen våget å si det ingen før har hatt vilje eller mot til å si, at KrF burde gå i samarbeide med sentrum/venstre. Jeg fikk lyst til å melde meg inn i partiet, og begynte å undersøke. Men så leste jeg om at det var noen taktiske innmeldinger ute og gikk. Jeg ønsket ikke å bli regnet blant de, og lot det derfor være.
I ukene som fulgte har mange uttalt seg, og noe som har kommet igjen og igjen, er at «det er et vanskelig valg». På ett vis kan jeg ikke forstå at det skulle være så vanskelig. Partiet skriver at dets kristendemokratiske ideologi har forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten, menneskerettighetene og bibelen. Kan det være et vanskelig valg, når man ser på partienes program, og hva de gjør og har gjort? Ett av partiene har til og med tatt til orde for at det bør være mulig å avvike fra menneskerettighetene.
Kan det være et vanskelig valg, når man ser på partienes program, og hva de gjør og har gjort?
Gud, på høyre- eller venstresiden?
På et annet vis kan jeg forstå at valget har vært vanskelig og har skapt følelser – ja, nettopp følelser. For det handler om følelser og kultur. Noen har sagt at partiet «naturlig hører til på borgerlig side»! Hva slags argument er det? Et tomt skall! En klingende bjelle! Hva henger denne kulturen fast i?
For omkring 200 år siden ble en annen mann synlig på arenaen. Han var, i likhet med Hareide, uredd og sikker i sin overbevisning. Mannen het Hans Nielsen Hauge. De som kjenner hans liv og virke vil vel neppe si at det var høyrepopulisme det han forkynte. Som kjent kom han på kant med geistligheten fordi han truet dens posisjon og allianser. Var det tilfeldig at de rike og velhavende satt på første benk i kirken? Og tilsvarende at de fattige satt på bakerste? De som hadde det mest elendig kom ikke engang til kirken fordi de manglet bra nok kirkeklær. Nei, de fattige hadde ingen Gud. Om budskapet nådde bakerste benk, så var det et budskap om hevnens Gud, som straffet den som ikke underkastet seg. Er det merkelig at Hauge, som snakket om kjærlighetens Gud, kom i klammeri?
Det er heller ikke så merkelig at arbeiderbevegelsen, som kom senere, var skeptisk til kirke og kristendom. Mange på såkalt «blå» side har brukt dette som argument, at sosialismen har motarbeidet kristendemokratiet. Kanskje er noen tendenser fortsatt der, men kan man vente annet når kristendemokratiet ikke vil slippe en allianse der Gud deles ut etter partifarge. Kan man vente annet, når vi får høre at kristendom naturlig tilhører på «borgerlig» side. Venstresiden må også erkjenne at hevnens Gud ikke lenger eksisterer. Det er ikke nødvendig å fornekte det som ikke eksisterer. Dermed kan også retorikken justeres.
Det er håp
Så seiglivet som den nevnte alliansen ser ut til å være, er kanskje en fem ukers prosess for lite for å få en endring. Men saken er ikke tapt, selv om et slag er tapt. Det fortelles om Hans Nielsen Hauge at da han, til fots, var på vei til hovedstaden for å få trykket utgivelsen sin, mistet han manuskriptet. Han ble sørgmodig, for han tenkte, at nå var det kjærlighetens Gud som ville hindre ham fordi planen hans var feil. Han begynte å gå tilbake, full av tvil. Etter en stund fant han igjen manuskriptet, og han ble atter sikker i sin sak.
