Foto: Wikimedia Commons
Jeg har et humanistisk livssyn. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke ateist eller humanetiker. Jeg er ikke spesielt spirituell, men jeg har heller ikke bevis på at det ikke finnes noe mer mellom himmel og jord. Ettersom jeg ikke vet, mener jeg det blir arrogant å avvise noe eller noen som humanister – basert på om de skulle ha en tro eller tvil. Folk som lever etter de humanistiske grunnverdiene er for meg humanister – uavhengig av om de i tillegg er ateister, tvilende, eller om de skulle ha en religiøs tro.
Et livssyn som ikke passer inn i de kjente boksene
Vi er humanister fordi vi setter grunnverdiene menneskeverd, likeverd, frihet og ansvar først. Utover dette er det ikke viktig eller nødvendigvis ønskelig å være enige eller like. Det er heller en styrke at vi mennesker er forskjellige – det eneste som kreves er at vi som samfunn legger til rette for det.
Personlig er dette det eneste perspektiv som gir mening, men mitt livssyn er et nytt og ukjent konsept for mange. Det passer ikke inn i de boksene folk kjenner fra før. Selv mener jeg boksene er modne for å moderniseres.
Vi trenger begrepsavklaring
I 2021 fikk Norge ny trossamfunnslov med hovedformål å styrke og underbygge landets tros- og livssynssamfunn. Dette arbeidet fikk navnet «det livssynsåpne samfunn». Etter at loven trådte i kraft har paradoksalt nok flere tro og livssynssamfunn mistet statlig støtte fordi de ikke lenger innfrir statens krav. Flere trossamfunn står for fall når krav om antall medlemmer om kort tid økes.
Som leder av et livssynsfellesskap kunne jeg kanskje vært glad for at «konkurrentene» blir færre, men jeg er mer bekymret for de negative konsekvensene det kan ha å innskrenke folks mulighet til å utøve sitt livssyn. Mangfold er en styrke og vi trenger flere fellesskap, ikke færre. Til å gjelde så mange av oss har politikken rundt tro og livssyn fått overraskende lite oppmerksomhet. Jeg mener det er på tide å få denne samtalen opp i lyset, jobbe frem en tydeligere begrepsavklaring rundt begrepet «livssyn» – og spørre våre folkevalgte om politikken fyller lovgivningens intensjon.
Det eksisterer en uklarhet og begrepssammenblanding mellom «tro og livssyn» og «livssyn» i den offentlige samtalen. I boka «det livssynsåpne samfunn» som tar for seg det politiske prosjektet loven er basert på, forkortes ofte «tro og livssyn» til «livssyn». Problemet med det er at vi da ikke vet om vi snakker om alle typer livssyn – religiøse og sekulære; eller kun de sekulære livssynene – og sistnevnte usynliggjøres.
Et livssyn kan både være religiøst, ateistisk og agnostisk
I tillegg har livssynshumanismen i mange år vært kjent som motsatsen til det religiøse – det ateistiske livssyn vs. religiøse trossamfunn. Slik er det ikke lenger, og dette er viktig å tydeliggjøre for å unngå at ikke utelukkende ateistiske livssyn ekskluderes i den offentlige samtalen.
Det store norske leksikon har en mer nyansert forståelse av livssyn, definert som «en livsanskuelse, en mer eller mindre sammenhengende teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening».
Et livssyn kan her være både religiøst og sekulært, og blant de sekulære livssyn har man «naturvitenskaplige livssyn», men også sekulære livssyn som gir rom for varierende «metafysiske innslag og prinsipper». Dette underbygger forståelsen av at sekulære livssyn kan være basert på ateistisk, agnostisk, eller spirituelt grunnlag. For meg er humanisme en samlebetegnelse på disse.
Den norske loven derimot skiller kategorisk mellom religiøse trossamfunn på den ene siden og sekulære livssynssamfunn på den andre. I dag må man være enten eller. Jeg mener dette er et kunstig skille. Svært mange nordmenn identifiserer seg som noe derimellom. Dersom det livssynsåpne samfunnet vårt skal sidestille alle tro og livssyn, kan man spørre seg om dette skillet gir mening.
La oss skape det livssynsåpne samfunnet vi ønsker oss!
Ønsker vi å skape et livssynsåpent samfunn, har vi en vei å gå. Jeg håper barne- og familieminister Kjersti Toppe vil ta en ny vurdering på om trossamfunnslovens intensjon og idealet om et livssynsåpent samfunn ivaretas.
Det inkluderer også å ta et kritisk blikk på om de kategoriene, boksene og begrepene vi opererer med som samfunn fortsatt er aktuelle. Det moderne norske samfunnet er ikke like svarthvitt som det var en gang. Lovgivningen og politikken skal tross alt eksistere for og etter folket – ikke omvendt. Friheten til å utøve sitt livssyn og få være en del av et verdifellesskap bør være lik for alle – uavhengig om man er religiøs, ateist eller en humanist som meg.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
