Foto: Wikimedia Commons
17. mai er for lengst overstått, og alle bunadene kan få en velfortjent pause. I flere uker før grunnlovsdagen skrives det lange artikler om bunader. Kulturjournalister, sosialantropologer, historikere, museumsfolk, moteskribenter og andre eksperter på fenomenet bunad, uttaler seg, og en kan være unnskyldt for å tro at det er bunaden, og ikke grunnloven, vi feirer.
Ekte norsk bunad fra Thailand
Vi ser bilder og filmer og kommentarer i alle medier, ikke bare på selve dagen, men i dagevis etterpå legges det ut bilder av forskjellige drakter og informasjon om hvor i Norge de kommer fra. Staute kvinner og menn, og vakre barn og ungdom, viser seg i bunader fra Telemark, Hardanger, Sogn og Finnmark.
Denne, ikke så veldig gamle, tradisjonen har virkelig bredt om seg i de senere år. En «ekte» bunad kan koste opptil 100 000 kroner, med sølv og alt tilbehør. Ikke alle er så dyre, men det er vanlig at det i alle fall koster halve denne summen. I noen familier gir man barn bunadsølv til jul og bursdager nesten fra fødselen. Slik er man forberedt når det en dag skal tas mål og sys.
Det hører med at jenter, og stadig flere gutter, får bunad til konfirmasjonen. En investering som mange tar som en selvfølge. Bunaden kan man jo bruke resten av livet, to eller tre ganger i året, den går ikke av moten. Bunader går i arv, og det er gjevt å si at mormor eller farmor har brukt, og kanskje selv sydd, bunaden man går i. Det er dog blitt ganske vanlig å få sydd egne bunader til seg selv, noen til og med produsert i fjerne land. Det går mange diskusjoner om hvor riktig dette er – er bunaden ekte når den er sydd i Thailand?
«Den har du ikke rett til å gå med»
Gamle folkedrakter som var i bruk før den industrielle revolusjonen kom, ble sett på som gammeldagse, og gikk ut av bruk. Da nasjonalismen og nasjonalromantikken var på sitt høyeste i landet, i siste halvdel av 1800-tallet, ble det konstruert bunader basert på tradisjonelle drakter, de ble populære, og har utviklet seg til de vi bruker i dag. Med den økende velstanden i landet har flere og flere kunnet skaffe seg bunad.
Søker man informasjon om bunadbruk får man vite at det ikke er faste regler for hvem som kan bruke bunad. Hvem som helst kan bruke bunad, men de fleste velger en fra et distrikt der de har røtter, eller slektsbakgrunn.
På spørsmål om innvandrere kan bruke bunad, får man vite at det er greit å gå med bunad så lenge en har tilknytning til Norge, eller et sted i Norge. I det minste i teorien. Men mange opplever negative kommentarer og bemerkninger når de kler seg i bunad.
Innvandrerjenter som har ønsket seg bunad og har foreldre som har klart å skaffe den, har, som en norskfødt kvinne jeg kjenner, med kenyanske foreldre, blitt skuffet. Hun fikk Bergensdrakt til konfirmasjonen, og fikk høre av en Bergensdame at «den har du ikke rett til å gå med». Det tok flere år før hun ville bruke den igjen.
En ny tid
Heldigvis har det begynt å forandre seg. Alle nordmenn ser ikke lenger like ut. Det er ikke mange som Bergensdamen for tjue år siden, som reagerer på den negative måten.
Heldigvis har det begynt å forandre seg. Alle nordmenn ser ikke lenger like ut.
Bunaden er en folkedrakt. Nå differensieres det mellom bunad og drakt. Det er flere og flere nyskapte drakter, men de får ikke lov å kalle seg bunad. Bunad er hellig. Mange drakter som er av nyere dato, som Oslodrakt, (laget av Steen og Strøm i 1947!) og Bergensdrakt (fra 1956), er av mange ikke ansett som ordentlige.
Det har oppstått en slags mystikk rundt begrepet bunad, en kan lese spørsmål og svar om hva som passer seg å bruke sammen med plagget: kan man ha annet enn hvit skjorte, kan man bruke høyhælte sko, kan man røyke eller drikke vin, kan man ha 17. maisløyfe på bunad, kan man gå med dunjakke hvis det er kaldt, kan man bruke ryggsekk, er bunadsparaply vulgært?
Det «syndes» stadig om disse reglene, og det nytter ikke med pekefingre fra det såkalte bunadspolitiet eller andre.
Hvordan skal nykommere i landet kunne forstå dette minefeltet? Integrering er viktig, men hva om en går til anskaffelse av en bunad eller nasjonaldrakt, og så får høre at enten drakten, tilbehøret eller ens egen hudfarge er feil?
Det er godt at tradisjoner holdes i hevd, og de gamle bunadene er ofte veldig vakre og betyr mye for mange, de forbindes med lokale tradisjoner, tilhørighet og røtter. 17. mai er en god anledning til å markere dette.
Tidene forandrer seg, og i det moderne Norge er det mange impulser. Ikke bare innvandring, men en større åpenhet mot verden, hensyn til miljø og natur, og med en bølge av kreativitet og fantasi.
Det er plass til variasjon
Å feire i sin fineste stas kan bety mange ting. Alle kan ha sin egen festdrakt. Det skapes vakre plagg, i utradisjonelle farger og stoff, ofte bunadsinspirert, noen med røtter i eksotiske land, noen ganger av gjenbruksmaterialer, med forseggjorte broderier, i upåklagelig håndverk.
Jeg så en mor og datter kledd i noe av det fineste jeg har sett, det liknet bunader, men var litt annerledes. Jeg forsto at det var festdrakter fra et firma som annonserer med at «hvis du ikke har råd til bunad» koster disse bare 5-6000 kr, sølv kommer utenom. En mellomting mellom bomullsdraktene fra kjedebutikker og de dyreste plaggene. Det er plass til variasjon.
Vi er stolte av landet vårt, stolte av at vi har en grunnlov som gir like rettigheter til alle, hvis den følges. Mange som har slått seg til her setter pris på friheten. I den store sammenheng kan frihet til å kle seg som en vil virke mindre viktig, men i fest som i hverdag spiller den også en rolle.
Lenge leve bunaden, og lenge leve frihet og kreativitet!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
