Foto: Wikimedia Commons
Jeg skrev for en stund siden en kronikk basert på et seminar i regi av kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. I den tillot jeg meg å stille likhetstegn mellom økning i antall moskeer og økning fra 2021 til 2022 av antall henvendelser til kompetanseteamet. Miriam Mardan, lokalpolitiker i Rødt Grunerløkka og tidligere minoritetsrådgiver, skrev i Vårt Land den 15.mai et tilsvar som jeg synes er meget underlig, og jeg vil her svare henne.
Vet at negativ sosial kontroll ikke er forbeholdt muslimer
I Mardans innlegg kan det se ut som om hun har monopol på å definere og forklare hva negativ sosial kontroll handler om og hun fremmer også negative karakteristikker.
Det som er enda mer bemerkelsesverdig er at Mardan elegant hopper bukk over hva Rabita-moskeen siden starten av 2000-tallet har skrevet rundt blant annet hijabpåbud, eller når Imam Ali-moskeen krevde at deres medlemmer skulle betale inn 36 000 kroner til deres konto hvis noen av deres medlemmer ikke overholdt fasten.
Hun nevner heller ikke et tilfelle der stedsanalyserapporten for Bjørndal, utarbeidet av Oslo kommune, viste at både personal og barn i en barnehage måtte få opplæring i ikke å kontrollere hva barna måtte spise av haram- og halalmat.
I kronikken min påstår jeg ikke at disse utfordringene er forbeholdt medlemmer av en bestemt religion. Jeg er veldig klar over at også andre religiøse miljøer – herunder kristne – praktiserer sosial kontroll. I Rødt Oslo er man opptatt av identitetspolitikk. Hadde jeg visst på forhånd at noen fra Rødt skulle produsere et tilsvar, hadde jeg nok vært påpasselig med å fremheve at også norske kristne trossamfunn praktiserer negativ sosial kontroll.
Helsebringende fellesskap – med utfordringer
I mitt tidligere virke som minoritetsrådgiver har negativ sosial kontroll i kristne miljøer sjeldent vært et tema. Det betyr selvfølgelig ikke at utfordringen ikke finnes, men dette endrer uansett ikke på det faktum at det er en stor overvekt av unge med muslimsk bakgrunn som melder om negativ sosial kontroll.
Jeg må understreke at jeg kan si meg enig i mye av det Mardan skriver, altså at også andre religioner bedriver negativ sosial kontroll. Det styrker jo nettopp poenget mitt at religion er en sterk faktor. Mardans argumenter, som jeg for øvrig tror er fremmet i beste mening, styrker faktisk mitt poeng.
At religion skaper helsebringende fellesskap, som hun nevner, tviler jeg ikke på, men at den også kan skape sosiale utfordringer ved å etablere et fremmedgjørende og dehumaniserende syn på annerledestenkende, homofile, liberale, ateister, vantro, feminister med flere, er heller ikke til å stikke under stol.
Religion spiller en rolle
Det er svært beklagelig at Mardan bagatelliserer og relativiserer utfordringene innad i det konservative norsk-muslimske miljøet. Jeg var selv til stede ved presentasjonen av Bufdirs årsrapport i regi av kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlesting og negativ sosial kontroll. Der gjorde daglig leder i den frivillige organisasjon Hjelpekilden, Hilde Langvann, på en kunnskapsrik måte, rede for negativ sosial kontroll i trossamfunn.
I sin presentasjon nevnte hun rapporten som heter Et spindelvev av kontroll som belyste den negative sosiale kontrollen i kristne trossamfunn. Jeg har ikke observert denne type rapporter om det norsk-muslimske religiøse miljøet fra akademia i løpet av min tiårige periode som minoritetsrådgiver for IMDi.
I kronikken min påstår jeg ikke at disse utfordringene er forbeholdt medlemmer av en bestemt religion.
Det nærmeste vi har å vise til tror jeg er FAFO-rapporten Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll fra 2019, utført på bestilling fra IMDi, og gjennomført av John Horgen Friberg. I denne kom det fram at norsk-muslimske jenter som bruker hijab, i langt høyere grad blir ilagt livsbegrensninger av foreldre enn muslimske jenter som ikke bruker hijab. Jenter med hijab svarte også i større grad enn de uten, at foreldrene deres ikke ville at de skulle være sammen med gutter på fritiden. I rapporten konkluderes det selvsagt ikke med at det kun er det religiøse aspektet som er grunnen til negativ sosial kontroll, men Friberg er inne på noe vesentlig, nemlig at det religiøse aspektet også spiller en rolle ved siden av det kulturelle.
De lave forventningers rasisme
Nå til det jeg tror Mardan savner i min tekst. Jehovas Vitner, som nettopp er et kristent trossamfunn, mistet i fjor statsstøtten. Statsforvalteren bemerket i den anledning: …«Det betyr at barn kan bli ekskludert dersom de bryter trossamfunnets regler. Vi mener dette er negativ sosial kontroll og krenker barns rettigheter».
Når skal Rabita-, eller Imam Ali-moskeen miste sin statsstøtte? Forstander i Rabita-moskeen, og styremedlem i Muslimsk Dialogisk Nettverk (MDN), Basim Ghozlan, har blant annet sammenlignet homofili med sykdom (2008) og alkoholisme (2016). Ghozlan har tidligere også skrevet om forbud mot å gå med parfyme, at ektemenn kan «trene» sin kone, at muslimske kvinner bør kle seg konservativt for ikke å bli voldtatt og så videre. Hvorfor har ikke disse moskeene mistet sin statsstøtte, mon tro? Er det en foruroligende eim av «de lave forventningers rasisme» vi er vitne til?
For døve ører
Da jeg var ansatt som minoritetsrådgiver i IMDi, spilte jeg stadig vekk inn forslaget om at minoritetsrådgiverne bør utvikle et samarbeid med trossamfunnene i nærmiljøet der rådgiveren er jobber, men forslagene falt dessverre for døve ører gjennom alle årene jeg var ansatt i IMDi.
Å argumentere med stråmenn og whataboutism er ikke veien å gå. Hvis Mardan skulle ha mere på hjertet, håper jeg inderlig hun forholder seg til de problemene og forskjellsbehandlingen jeg har skrevet om, ikke projiseringer av eventuelle fordommer hun måtte ha mot undertegnede.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
