Når sorgen er størst, søker vi gjerne mot det tradisjonelle og trygge, men det finnes fine alternativer til konvensjonelle begravelser, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Wikimedia Commons
Det er som regel ikke når sorgen er størst at vi har overskudd til å «tenke nytt», skriver Elin Olsen-Nalum i dette innlegget.

De aller fleste nordmenn har et anstrengt forhold til døden. Det er ikke noe vi snakker særlig om, med mindre vi blir tvunget til det. Men hvis vi tenker oss om, har de aller fleste av oss sterke formeninger om hva vi ønsker skal skje med oss når vi dør.

Vi søker ofte mot tradisjon og trygghet

Det finnes i dag alternativer, så som å spres for vinden på fjellet eller ute på sjøen, senke urnen ned til havbunnen eller gravlegges på en umerket minnelund. Men for de aller fleste av oss er det viktig å gravlegges på kirkegården der familien ligger – få være nær de som har gått bort og få være nær de som står igjen i sorgen. 

Det er som regel ikke når sorgen er tyngst, som når vi blir alvorlig syke eller når noen vi elsker dør, at vi har kapasitet til å tenke «nytt» og «utradisjonelt». Da er det mange av oss, om vi har en tro eller ikke, som snur oss til det flotte og tradisjonsrike kirkerommet – til det begravelsesbyrået og den presten vi kjenner. Det er noe trygt og godt ved tradisjoner når livet stormer, og kirken har i generasjoner vært gode på å møte mennesker i sorg med sin trygghet i troen på en gud. 

En gravplass er ikke avhengig av kirken

Dette er flott for de som har en tro, men utfordringen for mange i dag er at de ikke tror, at språket som brukes i kirken oppleves fremmed – og at fokuset på Herren tar for mye plass i det som for dem er en siste mulighet til å ta farvel med et menneske de har hatt kjær. 

Jeg har en oppfatning om at mange velger gravferd i kirken fordi de tenker det følger naturlig det å gravlegges på kirkegården. Det er ikke rart å tenke at gravplassen tilhører kirken – for den ligger jo som regel ved en kirke og har tradisjonelt tilhørt kirken.

Men realiteten er at gravplassen er kommunal, selv om den fortsatt forvaltes av kirken. En persons gravplass er altså ikke avhengig av kirken for medlemskap eller nødvendigvis gravferdsseremoni – med mindre man selv ønsker det.

Et verdig farvel

Alle nordmenn, uavhengig av hvilken tro eller hvilket livssyn de har, gravlegges på gravplassen de «sokner» til – altså i nærheten av der de bor. Det mange ikke vet er at de kan søke om å gravlegges et annet sted, dersom de ikke bor på hjemplassen på grunn av jobb eller andre grunner ønsker seg til et spesifikt gravsted.

Før livet skjer oss og vi står midt i sorgen, kan det være godt å vite litt mer om hvilke muligheter som finnes. Slik kan vi velge å møte døden på den måten som er best for hver og en av oss – som gjør at vi på best mulig måte kan håndtere sorgen, gi våre døde et verdig farvel, og ta fatt på veien videre.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.