Foto: Didier Muya
Jeg fikk invitasjon til et innspillsmøte om Norges nye Afrika-strategi på Stortinget i regi av Oslo og Akershus Arbeiderparti. Det var Uba Aden som tok initiativ til dette møtet og inviterte representanter for afrikansk diaspora.
Norsk Utenrikspolitisk institutt (Nupi) og Utenriksdepartementet la til rette for et lignende møte på Litteraturhuset, men tenkte ikke på at afrikansk diaspora kunne ha hatt interesse av å delta i en samtale om Afrika.
Utenriksdepartementet kjører kolonitidsstil
Den 23. mars sendte organisasjonen jeg jobber for, Afrikan Rising In Solidarity and Empowerment (ARISE), en e-post til både Nupi og utenriksdepartement og lurte på hvordan de kunne finne på å invitere til «innspillsmøte om ny norsk Afrika strategi» uten afrikanere?
Ut ifra sammensetning av paneldeltakere, skulle man tro Norge er et land uten en betydelig andel av befolkningen med afrikansk opprinnelse.
Det Nupi og Utenriksdepartementet gjorde, minnet oss om Berlinkonferansen, hvor europeiske statsledere (alle menn) samlet seg i Berlin og snakket sammen om hvordan de skulle dele Afrika mellom seg, uten at en eneste afrikaner ble invitert. Denne konferansen markerte begynnelsen på europeisk imperialisme, kolonialisme og et langvarig paternalistisk forhold til Afrika.
Afrikas forbannelse er vestens grådighet
Vi ble derfor ikke så overrasket da Raymond Johansen (en «hvit mann som pusher femti», som enkelte kanskje – med rette – ville si) tok ordet først og snakket til oss som om vi var små barn. Det var helt tydelig at han kun mente godt med å benytte seg av denne anledningen til å drive med noe en person som var tilstede betegnet som «valgkampanje», men jeg ble provosert av å høre Johansen si at «valgdeltakelse blant innvandrere må opp», og dette ifølge han selv «vil bidra til at den afrikanske diaspora får mulighet til å påvirke utenrikspolitikk i Norge.
Afrikas forbannelse har vært, og fortsetter å være, vestens grådighet, paternalisme, imperialisme, kolonialisme og kapitalisme.
Selvfølgelig vet Raymond Johansen hva som er best for hele den norsk-afrikanske befolkningen – og hans løsning på Afrikas problemer er økt valgdeltakelse blant innvandrere.
Raymond sier videre, fra talerstolen, at Afrikas ressurser er en forbannelse, mens Norges olje og gass er en velsignelse. Det at han kunne finne på å si noe sånt, synes jeg er tragisk. En mann som selv hevder å ha god kjennskap til Afrika, fordi han har bodd i mange ulike land, burde vite at Afrikas forbannelse aldri har vært ressurser. Afrikas forbannelse har vært, og fortsetter å være, vestens grådighet, paternalisme, imperialisme, kolonialisme og kapitalisme.
Historieløshet og bedrageri
Så tok selvfølgelig en annen hvit mann (som også kanskje «pusher femti») ordet og minnet oss om at Norge er et land som har «troverdighet», og dette er selvfølgelig fordi Norge ikke har en kolonihistorie.
Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Statssekretær Erling Rimestad er mannen som har fått ansvar for å utarbeide Norges nye Afrika-strategi, og at han kan finne på å ytre en så stor løgn på talerstolen, og det i et rom fylt av afrikanere, synes jeg er forferdelig. Jeg var blitt vitne til den høyeste grad av historieløshet og bedrageri.
Hvordan kan et land som var med på å slippe over 588 bomber i Libya og utløste en av de største humanitære katastrofene i nyere tid ha noe som helst troverdighet i Afrika? Det virker som om statssekretæren Erling Rimestad og byrådsleder Raymond Johansen har glemt at det var under Jens Stoltenbergs og Jonas Gahr Støres ledelse at Libya ble bombet. Var det ikke Arbeiderpartiets regjering som ga klarsignal til bombing av Libya i samarbeid med andre NATO-land?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
