Foto: Norwegianfjordscruise
- Finnmark: Et annet grenseland - 10.12.2018
I artikkelen Det grenseløse landet. Et reisebrev fra Sápmi, publisert i det feministiske tidsskriftet FETTs nylige bemerkede nummer om urfolk og feminisme, bidrar filologen Carline Tromp til å overføre myten om det amerikanske grenseland til norsk jord. Vi befinner oss ikke lenger et sted mellom The Blacks Hillsog El Rio Grande. Vi befinner oss i Finnmark, der det er snakket «om å bygge ut jernbane fra Kirkenes til Rovaniemi i Finland» med «kinesiske investeringer».
Det mest overraskende i Tromps fortelling er sannsynligvis det Finnmark har til felles med den sammensetning av klisjéer som vi gjerne kaller det ville vesten. Men det aller mest interessante er kanskje det som utgjør Finnmarks særegenhet i forhold til dette eventyrlandet. På samme måte som det sies at kvinner utgjør et annet kjønn, fremstiller Tromp Finnmark som et «annet» grenseland, og dette kan hjelpe oss til å forstå hvordan en myte kan gjenspeile sin tid.
Et nytt grenseland
Kinesere som bygger ut jernbane: Minner ikke dette om noe? Selvfølgelig er kineserne Tromp skriver om store investorer, ikke grovt utnyttet arbeidskraft. Tidene forandrer seg. Blåjakkene har blitt NATO-soldater, og den usynlige røde trusselen bak horisonten er russisk snarere enn indiansk, og rødfargen er av historisk karakter, mer enn den er rasistisk. Gullrushet har blitt olje- og gassrushet. Men til tross for alle disse endringene, har grenselandet forblitt både en ressursrik utkant som en hovedstad forsøker å utnytte, og et tapt paradis der et urfolk ser sin levemåte bli redusert til en klesstil.
Finnmark kan ses som et tapt paradis der urfolkets levemåte er redusert til en klesstil.
På utsiden av Bivdu pub i Karasjok kan man se en Marilyn Monroe i samedrakt. Men den verdensberømte filmstjernen tar seg ikke av noen reinsdyrflokk. Hun har allerede altfor mye å gjøre med å prøve å holde kjolen sin på plass. Tromp beskriver henne som stilig og spenstig, men hun er kanskje først og fremst et bilde av en undertrykkelse som utstilles i dagslys.
Forsoningens smilende ansikt
Hollywood viste oss et grenseland der kvinner i hovedsak var leid ut og beskyttet som seksuelle varer. Tromp viser oss et grenseland der kvinner smiler til et kamera; der kvinner er mer ansikter enn kropper; der kvinner er fullverdige mennesker med muligheten til å realisere seg selv i det offentlige rommet.
Tromp er feminist, og feminister kan kanskje kan ha en tendens til å se på urfolk som tapte feministiske paradiser. Slik så også Karl Marx på stammesamfunnene, de var tapte kommunistiske paradiser. Men det kan også være at Finnmark ikke er like fri som det lovløse vesten var, og at en fjern hovedstad foretrekker å forhandle med det som sexistisk oppfattes som en bøyelig motstand.
Den flerkulturelle bokhyllen
Hos en av disse smilende kvinnene ser Tromp en bokhylle der samisk historie står side om side med Koranen. Urfolk og innvandrere kan stå side om side i en bokhylle i den grad begge personifiserer «et avvik» og derfor er merket med overskridelsens tegn + og mangelens tegn –. Urfolk og innvandrere skiller seg allikevel fra hverandre på en rekke måter:
Urfolk har historisk sett lenge blitt betraktet som enten ville eller naive, mens innvandrere i dag ofte ses på som enten kriminelle eller ofre. Urfolk ble forvist til naturen, mens innvandrere er inkludert i en moralsk orden. Urfolk inkarnerer en svunnet indre forskjell som etterlot seg spor, mens innvandrere inkarnerer en ytre forskjell som bidrar til framtiden. Urfolk er folk som ikke ville forlate sitt land, mens innvandrere er mennesker som forlot sitt.
Det er lett å forestille seg kvinner som også er innvandrere som mer undertrykte enn kvinner som tilhører et urfolk. Innimellom kan vi til og med se innvandrerkvinner med et tilslørt ansikt. Dette synet kan være forstyrrende, men man kan lure på om det vekker ubehag fordi man ser i det en krenkelse av menneskeverd eller fordi man ser i det en forkastning av all forsoning.
I dag kan urfolk sies å være mer under kontroll enn innvandrere, på samme måte som fortiden kan sies å være mer under kontroll enn framtiden. Et skjult ansikt er mer truende enn et synlig ansikt. I det amerikanske grenselandet kunne en person, paradoksalt nok, være mye mindre farlig med en gang han eller hun hadde fått sitt portrett offentliggjort og framhevet med ordet: «Wanted».
Barnet med en bombe i hånda
Det som gjør kvinner, urfolk og innvandrere til tre ulike minoriteter, som delvis overlapper hverandre, er at de alle ofte erfarer det å bli infantilisert, det vil si det å bli behandlet som om de var barn, fordi de ses på som mindreverdige og manglende.
De kunne alle sammen være «gutt(en) i samekofte og lue, med en rund, tegneserieaktig bombe i hånda» som Tromp ser malt «mange steder langs veiene», «på el-skap og søppelkasser» i Finnmark. Da skulle deres bombe være bevisstheten om at den infantiliseringen de er ofre for ikke er naturbegrunnet, men et uttrykk for et maktforhold der de er den svake parten.
Bokhandelen i Karasjok
Det sies at poesi er en skriftlig form som i 1800-tallet begynte å bli så lite tilpasset vår prosaiske modernitet, at den ble forvist til kvinner og barn som ikke var seriøse nok for voksne menn. Tidene forandrer seg. Men likevel kan det være fordi poesi fortsatt lett assosieres med kvinner og barn at Tromp kan skrive om bokhandelen hun besøker i Karasjok: «Den er liten, men uventet velassortert – poesiutvalget er bedre enn i noen flaggskipbutikker sentralt i Oslo.»
Finnmarksdrømmen
Finnmark er sannsynligvis ikke akkurat som Carline Tromp beskriver det. I hennes penn er dette norske fylket et hjem til verdier som forhåpentligvis er mer spredte i dag enn for et par hundre år siden. Myten om grenselandet som et skjørt sted der folk kan leve frie fra ulike form for sosiale tvang er ikke ny. Men Tromp fornyer denne myten ved å gi den feminine former og en feministisk klang.
Det sies at en god drømmer er en person som reiser for å sjekke at de fargerne han eller hun har drømt om faktisk befinner seg der han eller hun så dem. Det kan godt hende at Tromp så i Finnmark det grenselandet hun hadde drømt om. En myte er en blanding av drøm og virkelighet, og få virkeligheter er mer utsatt for drømmer enn et grenseland: drømmer om liv og død; om eventyr og selvstendighet; drømmer om rikdom og makt; om fortid og framtid; drømmer om frihet og rettferdighet.
