Foto: Wikimedia Commons
- Tripoli – Oslo | Hozayfa Alabrash - 23.06.2023
- Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen | Hozayfa Alabrash - 14.05.2023
- Var jeg heldig? | Hozayfa Alabrash - 01.03.2023
Tripoli, Libanon 2014:
Jeg satt alene i El Mina, havnebyen som ligger like ved siden av Libanons nest største by, Tripoli, og gjorde notater på et papir:
Nå er det Id, og jeg er alene for første gang i mitt liv. Vi får se hvordan det føles. Id er noe jeg alltid har gruet meg til, for jeg har en veldig stor familie med mange slektninger og naboer som vil feire sammen. Jeg har hatt et sterkt ønske om at jeg bare kunne si høyt foran alle at jeg har sosial angst. Og at det ikke er lett for meg å være sammen med mange andre mennesker.
Dette er nok til at jeg gruer meg til noe alle andre gleder seg til. Jeg har tvunget meg selv så utrolig mye til å være der, feire og ikke minst late som om jeg er glad og avslappet, men jeg er ikke det. Dette koster mye mer enn man kan tenke seg.
Kjære pappa, jeg er en snill gutt, men jeg liker ikke å servere til flere mennesker den deilige kaffen du lager tidlig på id-morgenen. Lukten av den kaffen er fortsatt i nesa mi. Nå lager jeg samme kaffe som du lagde, men jeg drikker den alene.
Og du min snille mor, jeg er en veldig flink sønn som hjelper mora mi med alle id-forberedelser. Men jeg er ikke en flink sønn til å være sammen med alle slektningene samtidig. Jeg var heller aldri en flink gutt som gikk ned i gata og feiret sammen med andre barn. Men også smaken av søtsaker du lager, er fortsatt i munnen min. Nå prøver jeg å lage noe smågodt alene, og jeg spiser det opp alene, fordi ingen besøker meg. Alle her er opptatt med familiene og vennene sine.
Jeg vet at dere to er litt skuffa over meg og det jeg har gjort. Men dette er noe jeg ikke kunne kontrollere. Nå er jeg helt alene og gruer meg like mye til id som før. Jeg trodde at jeg kom til å glede meg til id siden jeg er alene nå. Men sånn ble det ikke. Det er ensomt.
Nå håper jeg at alle feirer id og er takknemlig for å være sammen med familie og venner. Det burde kanskje jeg også være, men dette er ikke noe jeg kan kontrollere.
Oslo, Norge 2023:
Nå sitter jeg alene ved Aker brygge og skriver på en pc istedenfor på papir.
Stedet og tiden er annerledes, men omstendighetene er de samme.
Nå er det gått ti år, og jeg finner ikke flere ord, i hvert fall ikke nye ord, som beskriver situasjonen bedre enn det jeg skrev for ti år siden i Tripoli.
– – –
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
