Foto: Power of Positivity
Over én milliard mennesker bekjenner seg til islam, og religionen spiller en sentral rolle i troende muslimers liv – kognitivt, politisk, historisk, sosialt og kulturelt. Historisk sett har islam både virket frigjørende og humaniserende, men også vært en stimulans til flere konflikter gjennom å bli brukt som legitimeringsmiddel for autoriteter. Dette ved bruk av lover og fortolkninger som har vist liten grad av åpenhet i møte med nye ideer. Denne sammenkoplingen mellom religion og politiske konflikter gjelder for så vidt andre religioner også, og er ikke unikt for islam.
Avgjørende med et åpent sinn
Hvis det er et ideal som er av spesiell viktighet blant dagens unge muslimer, så er det idealet om et åpent sinn. Den norske filosofen Knut Erik Tranøy (1918-2012) definerer det åpne sinn som en bevissthet som er mottakelig, hvor tanker og ideer kan komme inn og gå ut, og som derfor er forberedt på å skifte mening ettersom ideer forkastes eller aksepteres. Det vil si en grunnleggende vilje til å være åpen for ny kunnskap, ny innsikt og nye perspektiver. I islam er denne mentale åpenheten både teologisk og historisk forankret:
De aller første filosofiske refleksjoner i islam går tilbake til de tidligste muslimske debatter om begreper som viten og menneskets muligheter for å finne sannheter. Det var viktig å etablere kriterier for sannhet, hvor forholdet mellom guddommelig viten og menneskelig viten var sentralt. Den første filosofisk-teologiske skolen i Islam, Muʿtazila, etablert på slutten av 700-tallet, var en sentral faktor i fastsettelse av noen av grunnprinsippene for islams klassiske tenkning.
Det ufullkomne mennesket
Denne skolen baserte sin tilgang til religionen på erkjennelsen av menneskets rasjonalitet og dets ufullkommenhet: I Islam er mennesker, i kraft av å være skapt, forstått som begrensede vesener, som ikke har kapasitet til å se under evighetens synsvinkel. Kun Gud er i besittelse av en slik kapasitet og posisjon. Denne innsikten, samt viktigheten av hele tiden å søke etter viten som en religiøs plikt, førte til at de tidligste religiøse lærde oppfordret troende til hele tiden å være åpne for nye tilnærminger og forståelser. Dette idealet reflekteres blant annet i utforming av den dialektiske disiplinen kjent som vitenskapen om samtalen. Denne disiplinen var en form for diskusjonspraksis, hvor argumentasjon og bevisførsel sto sentralt. Formålet var å håndtere ulike dilemmaer og finne årsaksforklaringer, og dette forutsetter en erkjennelse av egen begrensning. Denne respekten for mangfoldighet kommer blant annet til uttrykk ved at det ble etablert tallrike lovskoler i forskjellige geografiske områder.
Idealet om det åpne sinn er en arv fra islams historie som bør reintroduseres blant muslimer i Norge.
Mental åpenhet
Anerkjennelsen av mangfoldighet og viktigheten av å søke etter viten hadde sitt utgangspunkt i en sentral distinksjon mellom Guds ord (i form av koranen) og menneskets forståelse av religionen. Det er altså en forskjell mellom det permanente (at selve teksten er uforanderlig) og det foranderlige (vår forståelse av tekstens lære og dens praktisering). Den dominerende forståelsen i klassisk islamsk tenkning anerkjente at fortolkning av hellige tekster, og kunnskap om verden, har sin kilde i insaan, altså det menneskelige. Det menneskelige ble forstått som fornuftstenkning og erfaringer: en viktig implikasjon av å opprettholde skillet mellom Gud og mennesket, var at man reduserte mulighetene for absolutt viten. Mennesker er endelige vesener som kun kan innta ett begrenset perspektiv av gangen. I å anerkjenne det menneskelige perspektiv som begrenset, og menneskelig kunnskap som foranderlig, hviler det, etisk sett, et særskilt ansvar på troende muslimer. Troende må anerkjenne viktigheten av kunnskapsmessig fornyelse og utvikling. Å innta en snever holdning til sin egen forståelse, betyr at en ser forståelser og perspektiver som det ultimate, og derved gir dem en guddommelig posisjon. I islam er det en kardinalsynd å «guddommeliggjøre det menneskelige».
Dette idealet om det åpne sinn er en arv fra islams intellektuelle historie som er viktig å reintrodusere blant troende muslimer i Norge. Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende således det ansvar som følger i å være et selvbevisst og tenkende vesen. På samme vis som en filosof svikter filosofiens vesen (om det finnes noe slikt) dersom han/hun inntar en snever holdning, kan også en skråsikker muslim risikere å svikte troens lære om kontinuerlig søken etter viten og ansvar for egne tanker og praksis.
Menneskets begrensning
Det er av viktig verdi å anerkjenne det faktum at menneskets forståelse av sannheten alltid vil være relativ, preget av menneskets mentale og materielle forhold. Mennesket kan ikke heve seg over sin tilværelse og dermed innta et perspektivløst og allvitende blikk på virkeligheten. Bevissthet om denne «anti-fundamentalismen» blir her en vesentlig forutsetning for nytenkningen. Den er avhengig av grunnleggende åpenhet i møte nye tolkninger, som kan være vel så plausible, som dem man hadde i utgangspunktet. Den menneskelige tilværelse er preget av forandring, dynamikk og utvikling – derfor er viten, per definisjon, nødt til å forandre seg. Dette innebærer at de kontekster dagens muslimer lever i når de leser fortolkninger av koranen og andre normative kilder, ikke er de samme kontekstene som for eksempel de islamske lovskolenes opphavsmenn levde under. Fortidens koranfortolkere, teologer og jurister var mennesker påvirket av deres egne historiske forhold. Av den grunn var deres kompetanse nødvendigvis farget av tiden de levde i. Derfor er det fullstendig legitimt å sette deres forståelse og fortolkninger under fornyet debatt og kritisk nærlesning. Uttrykt annerledes, det handler i stor grad om å kunne se flere fortolkningsmuligheter – å ekspandere tankens mulighetsrom. Denne tankemessige fleksibiliteten og åpenheten er en viktig mental beredskap som vil komme det store flertallet av muslimer til gode i kampen mot det religiøst totalitære og autoritære.
