Foto: Wikimedia Commons
Datidens største skip, 269 meter langt, et skip det ble sagt ikke kunne synke, la ut på sin første reise, jomfruturen, med kurs for New York, den 10. april 1912. Skipet het Titanic.
Endeløs luksus for reisende på 1. klasse
Om bord var omkring 2200 mennesker, mannskap og passasjerer. Skipet var meget luksuriøst, mest av alt på første klasse, der de dyreste lugarene het salongsuiter, og hadde flere rom og stilmøbler. Alle som reiste på første klasse hadde selvsagt egne bad, og tilgang på oppvarmet svømmebasseng, tyrkisk dampbad, squash-bane, promenadedekk og dansegulv med orkester.
Noen av verdens rikeste og mest innflytelsesrike mennesker fra begge sider av Atlanteren var her, millionærer, adelige, politikere, forfattere, skuespillere og geistlige.
Fascinert av tragedie
2. klasse var litt mer beskjeden, man delte lugar med én eller opptil fem andre, men også her var det mahogni og vegg-til-vegg tepper. Man spiste i en spisesal, og hadde tilgang på bibliotek, barberer, røykesalong og promenadedekk.
På 3. klasse var de fleste emigranter som skulle søke lykken i Amerika. I lugarene var det opptil 10 passasjerer, og man spiste ved langbord i spisesalen. Man kunne også ta seg en tur på dekk, og det var samlingsrom og røykerom. Ingen nød.
Etter bare fire dager i sjøen, utenfor Newfoundland, traff skipet et isfjell. Omkring 700 liv ble reddet av et annet skip som kom til stedet, 428 lik ble plukket opp i det iskalde havet, og omlag 1500 mennesker druknet da Titanic sank bare 2 timer og 40 minutter senere.
Det skulle gå 71 år før vraket ble funnet, på 4000 meters dyp. I mellomtiden, og selvsagt senere, er det blitt skrevet bøker og laget filmer om ulykken. Folk over hele verden var fascinert av tragedien, og er det fremdeles.
Savnet – i all fremtid
I disse dager har Titanic igjen vært i nyhetene. En undervannsbåt med fem eventyrere prøvde å dykke ned for å se på vraket. Det har ikke manglet på advarsler, men disse fem var ualminnelig opptatt av å komme seg ned og se vraket med egne øyne, trosset all fornuft og betalte en kvart million dollar hver for å være undervannsturister.
Fartøyet var ikke offentlig godkjent, og de måtte skrive under på at de ikke ville holde turoperatøren Ocean Gate ansvarlig hvis noe gikk galt. Det gjorde det, dessverre, og hele verden fulgte med da det ikke var mulig å få kontakt med fartøyet, og surstoffet gradvis minket.
Hjelp kom fra Canada og Frankrike, som sendte avanserte maskiner til havbunnen og til slutt fant vrakrester og konstaterte at ubåten må ha gitt etter for det høye trykket, sannsynligvis ganske tidlig i forløpet. De fem om bord, tre briter og en far og sønn fra Pakistan, har mistet livet. Alt ble satt inn for å finne de omkomne og en forklaring på hva som har skjedd. Det krevde store ressurser. Ofrene er nå konstatert omkomne, men det vil fortsatt ta lang tid å etablere med sikkerhet hva som skjedde – og det settes inn store ressurser i dette arbeidet. Det er vanskelig å sette seg inn i følelsene til de etterlatte. Sorg, fortvilelse, savn og kanskje sinne.
Det er også vanskelig å forstå hva som driver enkelte mennesker til å risikere livet for lidenskap for å utforske det ukjente i den grad.
De som vil, vet om dette. Men tar vi det inn over oss?
Jeg kan ikke for at jeg gjennom alt dette tenker på båtene med flyktninger i Middelhavet, og særlig båten som sank nylig i gresk farvann, antakelig med omkring 750 mennesker ombord, hvorav 300 under dekk, de fleste kvinner og barn. Den ligger på enda dypere vann, 5000 meter, og blir nok liggende der. Det er for sent å redde noen. Og de blir ikke identifisert. De omtales som savnet, og det kommer de til å være i all fremtid, i dobbel betydning.
Tar vi det inn over oss?
De etterlatte må innse at de aldri vil se sine barn, koner, ektemenn, søstre og brødre, mødre, fedre og kjærester igjen. Og de må leve med marerittene om deres skjebne i båten på havets bunn. Noen nekter å gi opp håpet og reiser langt for å sjekke om det faktisk er sant, det de allerede vet. De få overlevende beskriver forferdelige tilstander om bord i smuglerbåten, og er traumatisert for livet.
I antall omkomne er dette av mange omtalt som den største ulykken i Middelhavet. Men det dør hver dag 60 personer i dette havet, i større og mindre båter. Nylig var fangsten i en tunisisk fiskers garn en død baby, og andre melder om kroppsdeler i noten. Og, som Kristina Quintano presiserer i sitt Utrop-innlegg den 22. juni, har det funnet sted minst én annen ulykke der over tusen liv gikk tapt, så dessverre tyder alt på at dette, om enn tragisk, ikke en gang er den største tragedien som har utspunnet seg i Middelhavet. De som vil, vet om dette. Men tar vi det inn over oss?
Fem hvite millionærer – tusener av fattige flyktninger
Årsakene til at folk flykter er sammensatte. Men at vårt overforbruk av jordas ressurser forårsaker klimaforandringer er bevist, forandringene har størst konsekvenser i land som ikke har bidratt til ødeleggelsen, og flom og tørke skaper ulevelige forhold og driver folk på flukt, i likhet med krig og vanstyre.
Vårt forbruk, inkludert flyreiser, blant annet til Middelhavsland, samt politikernes stadige jakt på vekst for enhver pris, er en stor medvirkende årsak til at andre ikke kan bo der de er født og har sine familier.
I motsetning til undervannsturister, er det sjelden eventyrlyst som gjør at mennesker satser alt, inkludert livet, på å forlate sine hjemland og søke seg et liv der de kan overleve.
Vi er ganske selektive i hvem vi velger å identifisere oss med. Fem hvite menn som har brukt av sin formue for å følge en drøm får mer oppmerksomhet enn tusenvis av mennesker på flukt fra elendighet. Og flyktninger graderes også. Når krigen i Ukraina har skapt flyktningstrøm i Europa, tas de imot med åpne armer, og det snakkes ikke om invasjon, slik blant annet Storbritannias innenriksminister omtaler antall båtflyktninger som ankommer deres kyst.
Uretten angår oss
Vi skal beskytte Europa, og landene krangler om ansvaret. Italia og Hellas bærer den største byrden, og får kritikk for ikke å gjøre nok, fra land som vegrer seg for å åpne sine grenser.
Uavhengig av hvem som har skylden, er virkeligheten at millioner av mennesker er på flukt, og noen av dem nærmer seg Norge. Mange kommer sjøveien, tusenvis omkommer. Båtene de kommer med er ikke utstyrt med mahogni og danseorkester. Ingen millionærer risikerer livet for å se på vrak og søke etter ofrene.
Medias fokus bidrar til at vårt perspektiv snevres inn til å omfatte det som har lettest for å rive oss med, og vi kan lukke øynene for «den urett som ikke rammer oss selv».
Men som medmennesker, uansett hvem vi måtte ligne på av utseende, angår denne uretten også oss.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
