Bjørnar Moxnes ble nylig tatt for å stjele solbriller på Gardermoen. I tillegg til å stjele har han visstnok også endret forklaring og prøvd å lyve for politiet. Jeg har nå gitt opp å få med meg alle detaljer, etter at overvåkningsvideoen har blitt analysert sekund for sekund i diverse medier og kommentarfelt. Det er ikke bare absurd, men det sier også om noe hvor få problemer vi faktisk har i Norge. Og hvorfor denne saken har fått så stor betydning, tror jeg kan oppsummeres med et ord: skadefryd. Det er også ganske lett for oss som ikke risikerer en ødelagt politisk karriere, å faktisk tro at vi aldri kunne stjålet og i alle fall vist en større etisk bevissthet i en lignende situasjon.
Men det er andre vi forventer en enda høyere moral fra enn fra rikspolitikere. Utlendinger kan nemlig bli utvist fra Norge hvis de bryter norsk lov. Og det er adskillig verre enn å betale en bot og drite seg ut i offentligheten.
Hvilke lovbrudd dette gjelder, er hjemlet i Utlendingsloven, en lov med et ganske utmattende detaljnivå. Og jeg skal ikke referere alle detaljer, men kan nevne:
En utlending uten oppholdstillatelse kan blant annet bli utvist for “mindre tyveri”; nærmere presisert: “Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det.”
I Moxnes’ situasjon, kunne noen altså ligget særdeles tynt an.
Og er du asylsøker, gjør et lovbrudd ifølge NOAS at søknaden kommer øverst i bunken: “Hvis du begår kriminelle handlinger, behandles asylsøknaden din svært raskt, og du kan sendes ut av Norge hvis du ikke har krav på beskyttelse.”
Når det gjelder de som har midlertidig oppholdstillatelse, skal det noe mer til for å utvist. Men ovenstående har også tilbakevirkende kraft. I tillegg kan du også risikere å bli kastet ut ved for eksempel uaktsom narkotikaovertredelse. Det høres kanskje alvorlig ut, men herunder gjelder blant annet å bruke eller oppbevare cannabis. Noe ifølge Helsenorge tolv prosent av 16-30-åringer sier de har gjort det siste året.
Når det gjelder de som har permanent oppholdstillatelse, skal det enda mer til, men heller ikke her holder det alltid å sone en straff ved bot og fengsel. Som alle andre som er født i et av verdens mest frie land ville gjort.
Og til slutt om norske statsborgere: “en norsk statsborger kan ikke utvises”. Men dette er vel også en sannhet med modifikasjoner. For norske statsborgere utvises stadig vekk, inkludert barn. Blant annet på grunn av kriminelle handlinger, og ikke minst for å gi feilaktige opplysninger til politiet. For eksempel skriver Dagsavisen i fjor at 44 barn har mistet sitt norske statsborgerskap på to år. På tross av at samme lov også hjemler følgende: “I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn”.
Selvsagt er ikke dette direkte sammenlignbart med Moxnes. Men den moraliseringen og selvgodheten som flere kommentatorer og ikke minst folk flest bruker overfor Moxnes, kjenner jeg også igjen i retorikken som brukes overfor asylsøkere. Ord fra ytre høyre er gjerne da “juksemakere” og “snike seg inn”, inneforstått at vi er høyt hevet over dette selv. Vi skal ikke lyve til politiet, men hadde vi gjort det selv, hadde vi vært redde nok?
Og den såkalt “strenge, men rettferdige” asylpolitkken, er vel kanskje heller ikke så rettferdig når det kommer til stykket. Da blir asylsøknader ved lovbrudd, behandlet i ekspressfart og løgner blir straffet med det umenneskelige; å bli kastet ut av landet.
Ja, jeg synes synd på Bjørnar Moxnes. Ingen fortjener å være i galgen slik han er nå. Men for andre holder det ikke å betale en bot, legge seg flat og kanskje få en ny jobb. Det holder til og med ikke å gå i fengsel og ikke alltid å anmode om barnas beste. Det er ikke spesielt humant. Og langt fra likhet for loven.
For mens Moxnes sitter med sitt trygge norske statsborgerskap, ervervet ved fødsel, er det altså ikke alle som er så heldig som han.
