Foto: Pixaby
Den siste tiden har debatten rundt en hendelse på en skole i Oslo der flere elever på bakgrunn av religiøs overbevisning valgte å ikke håndhilse på rektoren under vitnemålsutdelingen, vært på dagsorden.
Mange har kritisert handlingen ved å sette hendelsen opp mot norske verdier, integrering, sikkerhetsfare og kjønnsdiskriminering.
Håndhilsning er ikke en særegen norsk verdi
Argumenter for at håndhilsning er en norsk verdi og at det derfor er uakseptabelt å ikke håndhilse, er et svakt argument. Det er ingen særegen norsk verdi å håndhilse. Det er en av svært mange ulike varianter å uttrykke seg på i møte med andre mennesker. Man er derfor på ingen måter imot norske verdier ved å ikke håndhilse. Det norske samfunnet i dag er et mangfoldig samfunn og verdiene i det samfunnet bør gjenspeile mangfoldet.
Integrering – gjensidig bidrag
I denne debatten har mange hevdet at å ikke håndhilse er skadelig for integrering fordi det viser en manglende vilje og respekt til å tilpasse seg majoritetskulturen. Dersom mangel på respekt er premisset for argumentene så er det feil. Guttene som ikke håndhilste, la hånden på hjertet, som er et uttrykk for høflighet og respekt. Verken intensjonen eller handlingen var respektløs, men tvert imot. Integrering i vårt mangfoldige samfunn bør bære preg av dialog, kunnskap, forståelse og gjensidig respekt for ulike kulturelle uttrykk. Det bør være rom for ethvert individ og enhver gruppe å kunne bevare og uttrykke sin kulturelle praksis samtidig som alle bidrar til kollektiv tilpasning og deltakelse i det bredere samfunnet.
Å ikke håndhilse gjør en ikke til en ekstremist eller terrorist
Enkelte har hevdet at å ikke håndhilse er en form for ekstremistisk handling og har gått så langt som å hevde at den kan lede til terrorisme. Slike argumenter er direkte farlige fordi på denne måten karakteriseres enhver norskmuslim med slike religiøse overbevisninger som mulige ekstremister med fare for terrorhandlinger. Med andre ord, å ikke håndhilse er en varsellampe for terrorisme. Dersom enhver form for religiøs og kulturell praksis blant norskmuslimer sidestilles med ekstremisme og terrorisme, vil friheten til denne gruppen innskrenkes betydelig. Slike argumenter skaper ytterligere unødvendige fordommer og frykt blant majoritetssamfunnet og skaper økt polarisering.
Å ikke håndhilse praktiseres av både kvinner og menn
Noen stemmer i enkelte kretser har benyttet håndhilsesaken til å spre islamofobiske konspirasjonsteorier om at islam som religion er kvinnefiendtlig ved å tillegge barna kvinneforakt som intensjon. De påstår at de muslimske gutter og menn som ikke håndhilser på kvinner avstår fra det fordi de anser kvinner som underlegne, urene og/eller mindreverdige. Dette er i realiteten kun islamofobisk propaganda for å skape fremmedfrykt og polarisering. De som velger hjertehilsenen for å unngå kroppskontakt, gjør det av religiøse verdier rundt bluferdighet. Det betyr at også kvinner i møte med menn unngår håndtrykket. Handlingen praktiseres av begge kjønn og har ingenting med kvinnesyn å gjøre.
Håndhilsedebatten mangler en prinsipiell og objektiv tilnærming
Jeg savner en prinsipiell og objektiv tilnærming til denne debatten. I debatter som omhandler andre menneskerettighetsprinsipper, som for eksempel LHBT+-samfunnet og koranbrenning, tar man tilsynelatende en prinsipiell posisjon.
I debatten om LHBT+-samfunnet trekkes likestilling fram. At det er viktig å kjempe mot diskriminering, vold og trakassering basert på seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Alle stiller opp om viktigheten av å fremme likestilling, aksept og inkludering for LHBT+-samfunnet.
Når det gjelder koranbrenning er alle tilsynelatende forkjempere av ytringsfrihet og meningsfrihet. Det argumenteres for at disse to prinsippene er fundamentale prinsipper i demokratiske samfunn og at de som berøres av denne handlingen må bare akseptere og respektere ytringsfrihet som menneskerettighet selv om de er uenige med selve handlingen.
Bør vi da ikke være like prinsipielle og objektive i saker som berører prinsippet om religionsfrihet? Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet som skal sikre enkeltindividets rett til å tro på en religion og utøve og praktisere alle elementer av sin tro uten frykt for diskriminering, trakassering og tvang. De som velger å ikke håndhilse begrunner det med religiøs overbevisning. Bør de da ikke kunne praktisere sin religionsfrihet som er en essensiell del av deres frihet og autonomi uten at de opplever diskriminering?
Politikere, innflytelsesrike stemmer, samfunnsdebattanter og andre engasjerte i denne debatten har et prinsipielt ansvar om å ha den samme objektive tilnærmingen til alle deler av menneskerettigheter, enten det er likestilling, ytringsfrihet eller religionsfrihet.
