Etter å ha hørt statsministerens KrF-tilpassede nyttårstale og lest noen titalls oppdateringer på sosiale medier vil jeg gjerne gratulere alle oss som greide det mesterstykket å overleve annus horribilis 2018.
Med den ene hånden på Felleskatalogen og den andre rundt kaffekoppen sitter jeg her og skjelver ved kjøkkenbordet i verdens rikeste og lykkeligste land. For tøffere enn det har vært i 2018 blir det ikke her på soldekket der vi sitter skrekkslagne og hører at vi puler for lite og dermed føder for få barn, og atter en gang er det innvandrernes skyld at det finnes fattige barn i Norge. Og selv om mange mener at innvandrere får for mange unger hjelper det visst ikke, ekte nordmenn må visst føde flere ekte norske barn som skal bli leger, advokater og akademikere. Så får de fattige innvandrerfamiliene bare takke seg selv at de ikke driver det lenger enn å kjøre trikken eller å sitte i kassa på Rema 1000 oppe i Groruddalens livsfarlige no go soner.
Les også: Det Erna Solberg ikke sa rett ut i nyttårstalen (ekstern lenke)
Vi har alle en hang til sutring og selvopptatthet.
Les også: SSB: – Flere barn betyr større utgifter for staten
Men 2018 at var altså blytungt for oss alle. Selv i en rokokko-sofa oppe i Holmenkollåsen og Montebello var året 2018 så tungt at man vurderer å saksøke kommunen for at de krever inn skatt fra mennesker som skaper så store verdier. Fornærmede kjøpmenn og aksjespekulanter som skaper arbeidsplasser slik at innvandrere kan vaske, løfte og bære seg ut av NAV-systemet, ja, så nei da, utakk er verdens lønn. Men Erna står klippefast på tv’n og maner til innsats i sengen og at vi må huske å se hverandre, smile og løfte i flokk mens vi formerer oss for å redde velferden, mens det med den andre hånden kuttes i stønad til enslige forsørgere og andre som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Ja, 2018 var sannelig logikkens år der treognitti kroner i økt barnetrygd liksom skal forsvare ran og plyndring av de aller svakeste.
Men tross dette har vi vel aldri hatt det så bra som nå, 2018 tatt i betraktning, og aldri har vi vel sutret og klagd mer. I går flommet veggen min på Facebook over av eviglange statuser om hvor tøft livet i Norge er. Selv la jeg ut en lang greie der jeg talte mine velsignelser, som har vært mange i året som gikk, og jeg tror jeg brukte ordet TAKK ganske mange ganger. Selvfølgelig har det vært en smell eller to, men de har ikke vært verre enn det man bør forvente når man lever på solsiden i den beste dele av jordkloden. Men i går satt jeg forundret og leste lange tirader og monologer jeg mener hører hjemme i psykologers kontorer og ikke i offentligheten.
At 2018 har vært forferdelig av ulike årsaker er en ærlig sak, vi mister mor eller far, mann eller kone, kjæreste, vi blir syke, vi går konkurs, mister jobben, vi rammes av mye som er utenfor vår kontroll og helt uforskyldt, og klart livet er tøft når vonde ting skjer, men “nå skal jeg sette grenser, lære meg å si nei, kvitte meg med alle de som ikke vil meg vel, særlig alle de som snakker dritt bak ryggen min..som bryr seg om hvordan jeg kler meg, bla bla bla….” blir liksom litt latterlig selvopptatt og fjollete når verden brenner og unger dør av sult og ja, alt som skjer i verden. Og når man helt til slutt føyer til “i 2019 skal jeg kun omgi meg med ja-mennesker som vil meg vel..!” detter jeg av lasset og blir irritert.
Vi har alle en hang til sutring og selvopptatthet. Heldigvis er jeg velsignet med venner som vil meg så vel at de ikke alltid er ja-mennesker. Jeg har venner som korrigerer meg, som sier, Henriksen hallo! Ta deg sammen, dette går over, eller nå er du så selvsentrert og dum at det ryker av pappen på deg, jeg blir flau! (unnskyld utropstegnene, de intelligente liker ikke slikt) Og da er det bare å rette seg opp i ryggen, ta seg sammen og smile til hverdagen eller nederlaget som egentlig er en bagatell.
Selvfølgelig skal vi bry oss om oss selv, og selvfølgelig skal vi sette grenser og si nei til ting vi ikke vil. Men hva med å løfte blikket, åpne et vindu og slippe inn litt frisk luft i 2019? Hva med å delta i den offentlige samtalen, bidra med noe konstruktivt? Hva med å ta et skritt til siden av seg selv og å ta et tak der det trengs?
Den britiske skuespilleren Anthony Hopkins sa: “Den dagen det gikk opp for meg at alle andre ikke er så opptatt av meg, og at alt ikke dreier seg om meg, da ble livet mye enklere å leve.”
Og til alle oss som overlevde 2018, skal vi bøye oss ydmykt mot livet og si takk?
