- Rasisme: Taushet skader, taushet dreper - 01.12.2023
- – Nei, islamske stater praktiserer ikke menneskerettigheter - 12.06.2020
- TV2 tillater grove forenklinger - 11.09.2019
Nylig kom det frem at en protesterende fabrikkarbeider i Iran, Ismail Bakhshi, har vært utsatt for omfattende fysisk og psykisk tortur fra myndighetenes side. Dette har medført at en rekke andre aktivister har stått frem med sine historier om fysisk og psykisk tortur. Merkelig nok har denne saken fått meg til å tenke på den betente islam- og innvandringsdebatten i Norge, og på de harde ordene som samfunnsdebattantene blir utsatt for. Som samfunnsdebattant gjennom mange år, og spesielt som en person som har sparket i alle retninger har jeg nylig fått et knekk, og befinner meg i en mørk kjeller.
Bortskjemt av demokrati?
Kanskje sammenligningen er respektløs men jeg stopper opp og tenker litt på ordenes kraft. For en stund tenkte jeg at det er pinglete av meg og andre samfunnsdebattanter å klage når vi hører at andre aktivister andre steder på kloden tortureres, fengsles og til og med bøter med livet for sine meninger. Kanskje å leve i et demokrati har gjort oss tynnhudet, kanskje å bli skjermet i et sivilisert samfunn egentlig bare gjør oss mer sårbare. Vi lurer oss til å tro at velferd, stabilitet og sikkerhet kan skjerme oss mot enhver kritikk eller hets. Kanskje derfor blir det vanskeligere å ta til seg at tilstanden har forandret seg i demokratiet vårt. Terror er begått, de ekstreme krefter kjemper sin verdikamp mot hverandre. Vi glemmer fort at vi ikke lenger lever i 1970-tallets flower-power og at religiøse fundamentalister på den andre siden av kloden fremdeles kjemper for sitt kalifat. Kanskje demokratiet har gjort oss bortskjemte.
Ja, ord sårer
Men vi må ikke glemme at oss mennesker uansett er av kjøtt og blod. Vi har puls og følelser, og er ute etter bekreftelser. Jeg har løyet dersom jeg sier at ord ikke sårer, at ord ikke tærer på, selv i et demokrati. At de små negative ordene noen har kastet i min retning ikke gnager på min selvtillit og selvfølelse. At de onde ordene ikke går rundt og rundt i hodet mitt sent på natta når jeg ikke får sove. Eller at de ikke kommer til å ta meg ned i en mørk kjeller, i et øyeblikk av svakhet, når jeg ikke har kontroll over tankene mine. Det er på grunn av ord at enkeltes psyke tar skade, det er de onde ordene som ødelegger livet til de som blir mobbet. Det er på grunn av ord, at noen kan driver med psykisk tortur.
Har demokratiet gjort oss bortskjemte?
Raus og forsiktig nå
Jeg kan ikke si at jeg er stolt av den måten jeg har brukt alle mine ord på i løpet av de omkring 10 årene jeg har vært i debatten. Noen ganger har de vært harde, noen ganger tankeløse, et par få ganger sårende. Men jeg lever og lærer. Jeg har lært å være mer raus, lytte mer og være mer forsiktig med ordene mine. Debattklimaet er vanskelig å forandre på, men ordene våre kan bli rausere og snillere. Kanskje vi kan jobbe mot å gjøre ordene mer tankefulle i det nye året og slik kan hver av oss bidra til et bedre debattklima og derfor også et bedre samfunn.
