Foto: Wikimedia Commons
- Hver dag kan bli den siste for oss | Tobias Eßer - 17.08.2023
Den 12. august publiserte Utrop et leserinnlegg av Shervin Najafpour fra organisasjonen CAN. Najafpour stiller i sitt innlegg spørsmålstegn ved hvorvidt armenere virkelig lider under en blokade. Dette har flere lesere reagert sterkt på, og på oppfordring fra Winfried Dallmann ved Universitetet i Tromsø publiserer vi følgende innlegg av journalisten Tobias Eßer fra den tyske avisen T-online. Teksten er oversatt til norsk av Dallmann, ved hjelp av deepl.com. Teksten republiseres i Utrop med Dallmann og Eßers tillatelse.
Nagorno-Karabakh-regionen har vært isolert i sju måneder. Nå blokkerer aserbajdsjanske soldater til og med nødhjelpsleveranser til området – en katastrofe er under oppseiling.
Tenk deg at det ikke finnes flere varer i det nærmeste supermarkedet. Ikke noe brød, ikke noe kjøtt, ikke noe frukt. Alt du vil spise, må du dyrke selv. Hvis du ikke klarer det, risikerer du å sulte.
Det er akkurat slik situasjonen er i Nagorno-Karabakh. Regionen i Kaukasus, som Armenia og Aserbajdsjan har kjempet en bitter kamp om de siste årene, er for tiden avstengt fra omverdenen.
Dette skyldes utfallet av krigen om Nagorno-Karabakh, som Aserbajdsjan utkjempet – og vant – mot Armenia i 2020. Utgangssituasjonen var komplisert: Nagorno-Karabakh er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan, men er hovedsakelig befolket av armenere – og anså seg selv som uavhengig. I krigen i 2020 erobret aserbajdsjanerne det omstridte territoriet.
Siden da har Nagorno-Karabakh bare kunnet nås direkte fra Armenia via en vei, den såkalte Latsjin-korridoren. Åpningen av denne ble avtalt i våpenhvileavtalen som avsluttet krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan – og russiske fredsbevarende styrker skulle overvåke denne avtalen.
Journalist: “Vi er tomme for bensin”.
Det gikk imidlertid annerledes. I mer enn sju måneder har aserbajdsjanske soldater i stor grad forhindret mat og annen hjelp fra å bli levert til den omstridte regionen. Og Russland, som skal være Armenias beskyttende makt, viker i økende grad unna sitt ansvar.
Journalisten Siranusj Sargsyan bor i Stepanakert, hovedstaden i Nagorno-Karabakh-regionen. “Vi har verken bensin eller gass lenger”, sier hun til t-online. Elektrisiteten svikter også ofte, forteller hun. “Du våkner om morgenen og kan ikke lage deg kaffe eller annen frokost”, forteller Sargsyan.
Det begynner også å bli mangel på mat. “I begynnelsen av blokaden kunne du i det minste stille deg i kø og være sikker på å få mat til deg selv og barna dine”, forteller Siranusj Sargsyan. I mellomtiden er det imidlertid ikke lenger mulig. Hyllene i supermarkedene er tømt. Den eneste maten som er igjen å spise, er det man dyrker på egen jord eller det man dyrker i solidaritet med naboene. Dette bekreftes også av hjelpeorganisasjoner som arbeider i regionen.
Likevel er det et akutt behov for denne hjelpen. I et intervju med t-online frykter en talsperson for ICRC at den humanitære situasjonen i regionen nå vil forverres enormt. Dette frykter også menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International. Og folkemordsforskere, for eksempel fra den amerikanske NGO-en Genocide Watch eller International Association of Genocide Scholars, advarer om et nært forestående folkemord i Nagorno-Karabakh.
Russland kan ikke lenger beskytte armenerne
Den eneste støtten de etniske armenerne i Nagorno-Karabakh har i dag, er russiske soldater – såkalte fredsbevarende styrker. De overvåker den skjøre våpenhvilen mellom Armenia og Aserbajdsjan. Men siden Russland for tiden trenger troppene sine til angrepskrigen mot Ukraina, kan de ikke lenger være til stede i hele Nagorno-Karabakh – og Aserbajdsjan utnytter i økende grad denne svakheten til angrep.
Senest i april døde fire etnisk armenske soldater fra Nagorno-Karabakhs forsvarsstyrker i et angrep. Bare en måned tidligere døde tre armenske politifolk fra Nagorno-Karabakh av en aserbajdsjansk maskingeværsalve. Alle angrepene fant sted i Nagorno-Karabakh, i strid med våpenhvilen som ble fremforhandlet mellom Armenia og Aserbajdsjan i desember 2020. Fra russisk side kom det ingen reaksjon på hendelsene.
“Hvorfor i helvete er de her da?”
Da blokaden begynte for sju måneder siden, hjalp russiske soldater fortsatt den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh, forteller journalisten Sargsyan: “Den regionale regjeringen i Nagorno-Karabakh delte ut matkuponger som vi kunne veksle inn hos russerne. På den måten kunne mange her brødfø familiene sine.”
“Gassen er viktigere for Vesten enn livene våre.”
I mellomtiden er dette imidlertid ikke lenger tilfelle. “Russerne bringer forsyninger til Nagorno-Karabakh med fly, men de deler dem bare ut til sine egne soldater.” I begynnelsen var stemningen overfor russerne fortsatt velvillig, sier Sargsyan. “Men de gjør ingenting. Så hvorfor i helvete er de her?”, sier hun irritert.
EU kommenterer ikke situasjonen
EU ser også ut til å være lite interessert i situasjonen i Nagorno-Karabakh. Onsdag kom Josep Borrell, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, med en kort uttalelse. “EU er svært bekymret”, het det i uttalelsen med henvisning til den spente situasjonen i Nagorno-Karabakh. Ifølge Borrells uttalelse ønsker EU imidlertid Aserbajdsjans vilje til å sende humanitær hjelp til Nagorno-Karabakh velkommen. EU ønsker å forhandle om dette.
EU-tjenestemenn ville imidlertid ikke kommentere situasjonen i Nagorno-Karabakh på spørsmål fra t-online. Det er til og med en EU-delegasjon i Armenia for å overvåke at de internasjonalt aksepterte grensene overholdes. Men når vi spør dem, føler de seg verken ansvarlige for Nagorno-Karabakh eller Latsjin-korridoren, som ifølge folkeretten tilhører Armenia.
Sargsyan er irritert over uvitenheten overfor sitt eget folk. “Etter at EU inngikk en gassavtale med Aserbajdsjan, eksisterer vi ikke lenger for dem i det hele tatt”, sier journalisten. “Gassen er viktigere for Vesten enn livene våre.” I 2022 inngikk EU en avtale med Aserbajdsjan. Innen 2027 skulle volumet av gassleveranser fra eneveldet ved Det kaspiske hav dobles. Målet med avtalen var å redusere Europas avhengighet av russisk gass.
Fare for gravide og barn
Den humanitære situasjonen er også tragisk for gravide kvinner. Sargsyan forteller at det er mange spontanaborter. Dette skyldes at det er blitt veldig lite frukt. “De vordende mødrene mangler næringsstoffer som vitaminer”, sier hun. Samtidig brister stemmen hennes flere ganger.
Også spedbarn lider av underernæring, forteller Sargsyan. Naboen hennes har en sønn som bare er seks måneder gammel. Det er ikke mer babymat igjen, så moren lager puré av urter og grønnsaker til barnet. Det skal også finnes barn som sulter. Den 13. juli minnet Armenias utenriksminister Ararat Mirzoyan to av dem på Twitter: Tre år gamle Leo og seks år gamle Gita var allerede døde av underernæring.
Observatører anser det som lite sannsynlig at hjelpen til de etniske armenerne i Nagorno-Karabakh vil komme fra Aserbajdsjan. Propagandaen til den autoritære aserbajdsjanske herskeren Ilham Alijev hetser allerede mot det armenske folket i skolen, viser en undersøkelse utført av britiske BBC i 2022.
Hets allerede i skolegården
Den tar også for seg en TV-reportasje fra en lokal aserbajdsjansk kanal. Barn står i en skolegård og roper slagord. “Tjeneste for fedrelandet, lojalitet til folket, hat, hat, hat, hat fienden!” roper de. Reporteren på den lokale stasjonen kommenterer: “Disse barna er morgendagens soldater, leger og lærere; våre barn som skal forsvare landet vårt ved fronten.”
Hetsen mot den etnisk armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh kan fort slå over i vold. Ifølge International Association of Genocide Scholars skyldes dette blant annet at Ilham Alijev kontinuerlig dehumaniserer den armenske befolkningen. “Jeg sa at vi skal jage armenerne bort”, sa autokraten i en TV-sendt tale i desember 2022, etter krigen om Nagorno-Karabakh. “Vi har jaget dem vekk som hunder, som de hundene de er.”
“Jeg er redd for folkemord”
Det er også på grunn av slik propaganda at Siranusj Sargsyan er redd for etnisk rensing i Nagorno-Karabakh. “Jeg er redd for folkemord”, sier hun til t-online. “Hver dag våkner jeg opp og tenker at det kan bli en av de siste.”
Hun er spesielt bekymret for det internasjonale samfunnets passivitet. “Europeerne og USA ser den andre veien”, sier hun. Og Russlands styrker er bundet opp i Ukraina. “Hvis det kommer til folkemord, er vi alene”, sier hun. “Ingen land vil forhindre dette folkemordet.”
___
Konflikten rundt Nagorno-Karabakh
Konflikten er en av de eldste i moderne tid. I 1921 tildelte Sovjetunionens ledelse den hovedsakelig armenskbefolkede regionen til Aserbajdsjan. Det var gjentatte protester mot dette i Nagorno-Karabakh, inntil det brøt ut en blodig konflikt på slutten av 1980-tallet, der Armenia etter hvert også gikk inn og sammen med Nagorno-Karabakh-hæren tok kontroll over regionen. I 2020 innledet Aserbajdsjan en offensiv for å gjenerobre regionen. Nagorno-Karabakh kaller seg selv uavhengig, og en FN-resolusjon tildelte territoriet til Aserbajdsjan frem til en endelig løsning på konflikten.
Oversatt fra tysk av Winfried Dallmann ved hjelp av deepl.com
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
