Foto: Wikimedia Commons
- Møtes vi i kulturen, blir det vanskeligere å krige - 13.11.2023
- Berøring er bra for samfunnet! - 03.11.2023
- Språklig mangfold styrker folket! - 30.09.2023
Forfatteren Nina Lykke uttrykte i Aftenposten for en tid siden at Oslo er blitt en veldig provinsiell by. Og ja, det er noe sant i det.
Inkludering og balanse
Småborgeligheten er stadig i vekst, og byutviklere og arkitekter kjemper om å få oppmerksomheten rundt byens mange løft. Jeg vet ikke om det er stormannsgalskap eller bare store konkurranser, men kampen genererer innimellom også konkurser og tapte arbeidsplasser. Men også nye konsepter og nye merkevarer – alt i stor fart. Skulle nesten tro det var maraton de drev med, og ikke byutvikling.
Hva med å verne litt om tiden? Tenke investering basert på langsiktighet? Noen få steder om gangen? Byen lever tross alt og vekst skjer også organisk.
Et byløft må være inkluderende, sammensatt både av det som koster og det som er kostnadsfritt. Noe jålete og noe ujålete. Balanse. Selv det som enkelte har døpt «ghettofiserte» områder har sin sjarm.
Oslo trenger flere nabolagsbistroer
I stedet er dagens bybilde delvis dominert av nye steder som med en aura som ikke ikke virker innbydende på flertallet. Det er gjerne dyrt og jålete, og det kan med fordel jekkes litt ned. Hvis restaurantene i dag hadde hatt en puls som folk, natur og planter lever godt i, ville mye sett annerledes ut.
For det bør være grenser for hvor jålete en restaurant skal være.
Det slår meg for øvrig at Oslo har en manglende kultur for intime og enkle bistroer – små restauranter – med en meny som er overkommelig for lommeboken. Disse finnes det mange av i mitt andre hjem, Paris. Noen ganger får jeg en dragning mot denne byen, og da surfer jeg gjerne innom nettsider og tidsskrifter for å holde meg oppdatert på byens kulturliv, inkludert matkulturen. Jeg har stor forkjærlighet for nabolagsbistroer som serverer fransk husmannskost. Har aldri vært blant dem som drømmer om å spise Oslos rådyre Maaemo – jeg er ikke noen militant sosialist, men overdådigheten på slike steder provoserer meg.
Det jeg savner er å kunne hive meg på en sykkel eller spasere ned til en nabolagsbistro med venner, familie eller en partner, tygge og svelge en tartar sakte, bli litt rød i kinnene av noen dråper vin og konversere om smått og stort – uten å måtte fyre av mange tusen kroner på en kveld.
Ny næring til byen
Et eksempel på en utsøkt bistro i Paris er Bistrot des Tournelles i gaten Rue des Tournelles, midt i mitt favorittområde, Marais. For der finner du lykken. Riktig belysning, passe intimt hva størrelse angår, gammeldags sjarm, stek og pommes frites med en herlig brun saus til. Og ikke minst en hyggelig avslutning: en regning som ikke dreper lysten til å komme tilbake. Kanskje blir det til og med en drink etterpå.
For det bør være grenser for hvor jålete en restaurant skal være. Restauranter er tross alt en del av menneskenes kultur og bør derfor også evne å inkludere de som ikke har så mye rutte med.
Og historie! Ikke glem den viktige historien. Jeg vil ha en kelner eller bartender som snakker om restauranteierens reiser til Frankrike, Libanon eller Eritrea – dét er et ekstra bonus på menyen. For det er alt for mange konsepthistorieløse restauranter i denne byen.
Oslo har alle utsikter til å bli en kulturorientert og inkluderende by, men dette forutsetter at menyene har noe for folk flest – både hva mat, atmosfære og priser angår – ikke kun fristelser for de grådige, nyrike. De spiser for fort og vil ha for mye på en gang.
La restaurantens inkluderende karakterer være essensen – det kan gi ny næring til en inkluderende by.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
