Foto: Pressebilde
- Høyre og fattigdommen - 12.01.2019
Helleland hadde nylig et innlegg i Nettavisen om fattigdom og barn, hvor store deler av innlegget brukes til å angripe SV. Det er lenge siden Høyre kjørte valgkamp på å at de bare ville snakke om egen politikk.
Barneministeren har to hovedpåstander i innlegget. Den første påstanden er at SV har benektet at innvandring fører til økte forskjeller. Det stemmer ikke. Denne sammenhengen ble for eksempel grundig omtalt i SVs forskjellsrapport fra 2016. En av de viktigste kildene her var SSB-rapporten «Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014», som så langt er den mest oppdaterte på temaet.
I tillegg til innvandring, belyser SSB-rapporten blant annet også hvordan manglende prisjustering av barnetrygd har bidratt kraftig til at flere barn vokser opp i fattigdom. Dette er tallfestet: Hadde for eksempel barnetrygden fulgt konsumprisindeksen fra 1996 til 2014, ville det vært 18 000 færre fattige barn i 2014. Tallet er sannsynligvis mye høyere i dag. Manglende oppjustering av barnetrygden er dermed en betydelig bidragsyter til økt fattigdom blant barnefamiliene. Dette hopper Høyre, beleilig nok, bukk over.
Høyre driver med selektiv framstilling av hvordan innvandringen påvirker fattigdomstallene.
Men Høyre driver også med selektiv framstilling av hvordan innvandringen påvirker fattigdomstallene. Helleland skriver utelukkende om asyl- og flyktningpolitikk i denne sammenhengen. Effekten av arbeidsinnvandring gjennom EØS-avtalen nevnes ikke. I den nevnte SSB-rapporten står det: «Mye av årsaken til den generelt svake inntektsveksten blant innvandrerfamilier med barn er den store arbeidsinnvandringen til Norge de siste årene – spesielt fra de nye EU-landene i Øst-Europa.»
Hva som er den største bidragsyteren av innvandring fra innenfor og utenfor EU er ikke åpenbart, men det er på det rene at arbeidsinnvandringen bidrar betydelig.
Det er forståelig at Høyre er veldig opptatt av å få frem at innvandring er hovedårsaken til at det blir flere fattige barn. Det er selvsagt mer behagelig enn debatter om at regjeringen hvert år gjør skattesystemet mindre omfordelende, eller at regjeringen gang på gang har gjennomført smålige kutt til folk som har lite fra før.
Men om man leser Hellelands kronikk sitter man igjen med et inntrykk av at økningen i antall barn i fattige familier utelukkende er et spørsmål om asyl- og flyktningpolitikk. At også antallet fattige øker blant etnisk norske familier, eller at manglende justering av barnetrygd er en betydelig bidragsyter, blir ikke nevnt.
Den andre hovedpåstanden fra Helleland er at «SVs svar på fattigdomsproblemet er mer trygd, regjeringens svar er flere i jobb.» Helleland mener altså å vite at SV ikke ønsker at flest mulig skal ha jobb og forsørge seg selv. Det er en type påstand mot en politisk motstander som man kanskje kunne forvente av en overivrig ungdomspolitiker i en skoledebatt. Vi bør kunne ha en debatt om hvordan velferdsordningene kan sørge for at hvert enkelt barn skal kunne få de beste muligheter for å lykkes senere i livet, uten at debatten skal dras ned på dette nivået. SV vil ha flest mulig ut i arbeidslivet, og vår politikk legger til rette for at det skapes flere arbeidsplasser.
Hellelands egen regjering har virkelig lagt seg i selen for å styrke ordninger som virkelig bidrar til å holde folk utenfor arbeidslivet. Kontantstøtten har blitt styrket. Det har blitt satset stort på behovsprøvde ordninger, som foreldrene mister om de får høyere inntekt eller høyere stillingsprosent. Behovsprøving bidrar til fattigdomsfeller. Universelle ordninger derimot, som skole, helsetjenester, eller barnetrygd, er noe alle får uavhengig av inntekt og som dermed ikke skaper fattigdomsfeller.
Lavinntekt går i arv. De som vokser opp i en fattig familie har større risiko for selv å bli fattig som voksen. Å redusere fattigdommen i dag, gir flere barn likere muligheter til å lykkes i livet. Det er en investering som lønner seg for samfunnet. Sånn bygger vi et samfunn hvor alle får brukt sine evner, uten å være avhengig av å være født i riktig familie. Det er politikk for verdiskaping og arbeid.
