Foto: independent
- Bør vi føde barn for staten? - 11.01.2019
Fruktbarheten synes å være i fritt fall. Statistisk sentralbyrå melder om «rekordlav fruktbarhet»: I 2017 fikk kvinner i fødedyktig alder i gjennomsnitt 1,62 barn. Nedgangen har skapt sterk bekymring blant enkelte. Solberg-regjeringen har nedsatt en «fødegruppe» som skal finne tiltak som kan øke fødselstallet. Statsministeren bruker nyttårstalen til å be nordmenn lage flere barn. Men spørsmålene står i kø: Hvorfor går fruktbarheten ned? Hva bør statens rolle være? Er det egentlig grunn til bekymring?
Fruktbarhetsrater over tid
Synkende fødselstall har lenge preget vestlige land, i større eller mindre grad. Årsaken er dyptgående samfunnsforandringer, ikke minst endringer i kvinners stilling i familie- og arbeidsliv. Fra 1960 til 1980 falt fruktbarhetsraten i industrilandene fra 2,88 til 1,87 barn i gjennomsnitt per kvinne. Nivået falt videre i mange land, ned mot 1,2-1,3 barn i det sørlige Europa. Men i Norge snudde nedgangen etter at den laveste fødselsraten så langt – 1,68 barn per kvinne – ble registrert i 1983. Fruktbarhetsraten stabiliserte seg deretter med mindre fluktuasjoner, og nådde en topp på 1,98 barn per kvinne i 2009. Men deretter har den sunket år for år.
Den forrige nedgangsperioden avspeilte et fødselsmønster i endring: Kvinner begynte å få barn senere i livet. Men i motsetning til i en del andre land, hentet kvinner i de nordiske landene inn fødslene på et senere tidspunkt – de fikk ikke færre barn. Slike endringer fanges ikke opp av de årlige fødselsratene. Et «problem» er at fasiten for hvor mange barn kvinner faktisk får – kohortfruktbarheten – kommer først når deres fruktbare periode er over. I Norge har kohortfruktbarheten vært forbausende stabil: Hver kvinnegenerasjon født fra 1950 til 1972 (de yngste som har rukket å bli 45 år) har fått like mange barn – i gjennomsnitt to. Samme mønster er påvist i Frankrike og Sverige, også land der mødres alder ved første barns fødsel har vært blant de høyeste i Europa.
I stedet for å mase om at norske kvinner må føde flere barn, bør man kanskje heller oppmuntre dem til å fortsette å ta utdanning og bruke denne på beste vis i et produktivt samfunn?
Sosioøkonomiske forskjeller
Kunnskap om hvorfor fruktbarheten igjen går ned i Norge, er foreløpig meget begrenset. To viktige statistiske trender er imidlertid registrert: Den ene er at alderen på førstegangsmødre har fortsatt å stige noe, fra 28,1 år i 2007 til 29,3 i 2017. Det kan bety at en del fødsler vil «hentes opp» på et senere tidspunkt. Den andre er at færre får det tredje barnet, og dette er fortsettelsen av en langvarig trend.
Fruktbarheten er også er på vei ned i de andre nordiske landene (Jalovaara m.fl., 2018). Det man også har registrert på tvers av disse landene er at den stigende barnløsheten har flatet ut, men at det er sosioøkonomiske forskjeller. At menn med lav utdanning oftest forblir barnløse, har vært et kjent og stabilt trekk i kullene født fra 1940 til begynnelsen av 1970-tallet. Blant kvinner i de eldste fødselselskullene var det imidlertid dem med høy utdanning som oftest forble barnløse. Men trenden er snudd. Blant kvinner født på begynnelsen av 1970-tallet er det de lavt utdannede som oftest er barnløse når den fruktbare perioden var over. Lavt utdannede er etter hvert en liten gruppe tallmessig, og effekten på fødselsraten følgelig mindre. Samtidig er det en befolkningsgruppe som også kommer dårlig ut sosialt og økonomisk på mange andre områder.
Familiepolitiske forutsetninger
Det er behov for mer innsikt i hvordan unge kvinner og menn tenker om det å få barn. En av få kvalitative studier, fra 2010, viste at kvaliteten og stabiliteten på parforholdet opplevdes som foreldreskapets viktigste basis, sammen med økonomisk trygghet for å kunne forsørge et barn (Ellingsæter og Pedersen 2013). To inntekter var en selvfølgelig utgangspunkt for økonomisk trygghet. De 90 intervjuede hadde stor tillit til det familiepolitiske systemet – til en god fødselspermisjon og rett på barnehageplass – som de langt på vei tok for gitt. Men det var sosiale forskjeller i opplevelsen av hva som måtte være på plass før man fikk barn. Unge i middelklassejobber hadde høyest krav til materiell stabilitet; man måtte eie egen bolig, helst eget hus, og ha en buffer mot svingninger i inntekt. Midlertidige jobber var samtidig mest vanlig i dette sjiktet. Familiepolitikk var altså ikke nok, økte krav til foreldreskap og endrede betingelser på bolig- og arbeidsmarked inngår i fundamentet for valget om å få barn.
Ved forrige fruktbarhetsnedgang satte Brundtland-regjeringen ned et ekspertutvalg som skulle utrede årsake til og konsekvenser av befolkningsutviklingen. Utvalget skulle også drøfte om det var mulig og ønskelig å påvirke utviklingen med offentlig politikk. Befolkningsutvalget (NOU 1984: 26) konkluderte med at muligheten til å påvirke med offentlig politikk var beskjeden. Men en bedre familiepolitikk som ville gjøre det lettere å få og ha barn ville uansett være positiv. Mange av forslagene – som lengre foreldrepermisjon og utbygging av barnehager – ble etter hvert realisert.
Tobarnsnormen
Men hva vet vi i dag om sammenhengen mellom familiepolitikk og fruktbarhet? Det har vært vanlig å anta at en nordisk type familiepolitikk som legger til rette for mødres yrkesaktivitet har bidratt positivt til den relativt høye fruktbarheten i tiårene etter. Men studier som oppsummerer forskning om sammenhenger mellom ulike familiepolitiske ordninger og fruktbarhetsatferd spriker. Det er ikke mulig å peke på effektive enkelttiltak som kan bidra til flere barnefødsler. At det er vanskelig å påvise statistiske sammenhenger, kan skyldes at det er snakk om komplekse prosesser og store teoretiske og metodiske utfordringer. Men uansett er det bred enighet blant demografer om at store familier ikke kommer tilbake, tobarnsnormen står meget sterkt. Enkelte har ment at det man egentlig observerer gjennom den nasjonale fødselsraten er den samlede effekten av hele det familiepolitiske systemet (Hoem 2008). Fruktbarhetsnivået er et resultat av bredere egenskaper ved samfunnet, mer enn eksistensen av bestemte økonomiske støtteordninger.
I en situasjon der man ikke helt vet årsakene til fruktbarhetsnedgangen, og der det heller ikke finnes forskning som kan peke på effektive tiltak, virker iveren etter å sette i gang tiltak forhastet. Dessuten er hvilken rolle staten bør spille i fruktbarhetsutviklingen er et prinsipielt viktig spørsmål som også bør diskuteres. Et eksplisitt mål om å påvirke folk til å produsere flere barn beveger seg langt inn i den private og personlige sfæren. Fra partier som ellers er opptatt av å sette grenser for statens inngripen i familielivet er dette et overraskende mål. Pronatalisme – tanken om at staten bør regulere fruktbarheten gjennom å påvirke dens årsaker og konsekvenser – har en problematisk historie, og har hatt lav legitimitet i moderne velferdsstater. Den såkalte eldrebølgen og spørsmålet om velferdsstatens bæreevne synes å ha endret dette i mange land.
Pronatalistisk befolkningspolitikk
En økt pronatalistisk strømning – en offentlig politisk retorikk og kultur som oppmuntrer kvinner til barnefødsler – har over tid også vært registrert i norsk offentlighet (Ellingsæter 2012). Men en eksplisitt pronatalistisk begrunnelse for politiske tiltak er et brudd med den norske linjen. Barnefamilienes velferd har alltid vært målet for familiepolitikken, mens et instrumentelt mål om å produsere flere barn for velferdsstaten ikke har vært det. Det er dessuten gode faglige grunner til å stille spørsmål ved om fruktbarhetsnedgangen virkelig er et stort problem. Ifølge demografen Nico Keilman føder ikke norske kvinner for få barn, og det er liten grunn til bekymring for befolkningsutviklingen (Aftenposten 7. mai 2015). Bare hvis fødselsraten ligger under den såkalte reproduksjonsraten på 2,1 barn per kvinne (stabil befolkning, uten innvandring) over lang tid, og innvandringsoverskuddet er null hele tiden, vil folketallet etter hvert begynne å synke. Det er lite som tyder på at dette kommer til å skje i nær fremtid. Antallet barn som blir født vil antagelig øke fra rundt 60.000 til 70.000 i året når barnebarna til de store fødselskullene fra 1950- og 1960-åra kommer til å bli foreldre.
Andre demografer stiller også spørsmålstegn ved reproduksjonsraten på 2,1 barn som et mål for et optimalt fruktbarhetsnivå. Beregninger viser at en høyt utdannet befolkning bidrar til en langt høyere produktivitet gjennom sine yrkesaktive år enn en lavt utdannet befolkning. I høyt utdannede samfunn, som det norske, kan fruktbarhetsnivået ligge godt under reproduksjonsraten. Man trenger derfor færre barn for å kompensere for en aldrende befolkning.
Er det egentlig behov for flere barn?
Andre befolkningseksperter ønsker et lavere fruktbarhetsnivå velkommen, og i den europeiske kunnskapsøkonomien vil et mindre antall høyt utdannede mennesker i stor grad oppveie behov for befolkningsøkning (Sarah Harper, sitert i The Guardian 26. desember 2018). Automatisering vil overta en del arbeidsoppgaver. Flere babyer vil heller ikke hjelpe på den aldrende befolkningen på kort sikt. Barn trenger omsorg og vil ikke gå inn i arbeidsstyrken før om mange år. Det er også langt enklere å sette eldre i stand til å vedlikeholde kompetansen, holde seg friske og i arbeidsmarkedet, enn å si til kvinner at de må få flere barn. Innvandring kan også bidra til å bedre den befolkningsmessige balansen. At en mindre befolkning også avsetter mindre fotavtrykk på miljøet er et også et hensyn demografer er opptatt av.
Så i stedet for å mase om at norske kvinner må føde flere barn, bør man kanskje heller oppmuntre dem til å fortsette å ta utdanning og bruke denne på beste vis i et produktivt samfunn?
Opprinnelig publisert i Klassekampen 05.01.2019, republisert med forfatterens tillatelse.
