i NRK før hun skiftet beite. Siden den gang har hun blant annet gitt ut romanen I morgen vi ler.
- Kanskje AI er Guds måte å komme tilbake på? - 24.08.2023
Nedenfor er forordet i utgivelsen “10 undersøkelser” som har lanseringsfest 25. august kl 17.15.
Jeg har tatt meg selv i å bekymre meg mye for fremtiden. Jeg vet ikke hvor vi er på vei og det skremmer meg. En ting er miljø og klima og hvordan vi behandler jordkloden vår, det andre er kapitalismen og at alt plutselig har blitt dyrere (lol, jeg vet, det å klage bare sånn generelt over «kapitalismen» er litt vel pretensiøst, but it is what it is). La oss heller ikke glemme høyreekstreme, rasistiske og generaliserende holdninger som vi ser mer og mer av, og at dudes som Andrew Tate faktisk klarer å få en følgerskare, uansett hvor godt Greta Thunberg setter han på plass. Det er akkurat som om jeg venter på at alt skal kollapse når som helst. Jeg vet, dette ble dark real quick, men jeg vil bare sette scenen for hvordan disse dystopiske tankene etter hvert banet veien for temaet for årets «10 undersøkelser», og jeg lover at det snart blir håpefullt.
For frykten for fremtiden ble etter hvert snevret inn til AI — kunstig intelligens, og akkurat teknologien og potensialet det bærer med seg, har jeg troen på. I avisa ber vi bidragsyterne, som består av kunstneriske, kreative og morsomme folk om å svare på: Hvordan vil AI forme fremtiden? Og hvordan ser den ut?
Jeg skal ikke lyve, jeg synes det er litt skummelt med kunstig intelligens, samtidig som jeg føler at jeg burde være frempå, å se nettopp fordelene AI kan skape for samfunnet vårt. Det som skremmer meg er at det er ukjent, og at det er ekkelt å tenke på at det vil finnes ting som kan tenke og eksistere uten at det er ekte, på den måten mennesker er ekte. Så vidt jeg forstår, er vi ikke der at kunstig intelligens har en bevissthet, men la oss si at vi kommer dit hen at den har det. Hvem er jeg da til å si at noe som har en bevissthet ikke er ekte — bare fordi det ikke har eksistert tidligere? Fikk du vondt i hodet av å lese den forrige setningen? I så fall så forstår jeg deg. Fordi jeg blir faktisk litt gal av å tenke på AI. Det er så mye jeg rett og slett ikke forstår.
Da jeg var hos frisøren for en stund tilbake, satt jeg der og bladde i «Illustrert vitenskap». Der kunne jeg lese en artikkel om amerikanske forskere som hadde utviklet et kunstig intelligent system. Systemet var basert på historiske data og kunne forutsi forbrytelser en uke i fremtiden med 90 prosent sikkerhet! For all del, dette kan hjelpe politi og rettssystemet med å forebygge kriminalitet og beskytte befolkningen, men jeg må innrømme at dette ikke akkurat var min første tanke. Jeg begynte å tenke på filmen «Minority Report», hvor protagonisten (spilt av Tom Cruise) ble beskyldt for en forbrytelse han enda ikke hadde gjort. Han måtte selvsagt rømme. Og boom — spennende film. Men nei, jeg liker ikke tanken på å dømme noen på forhånd. Selv om det kan være en høy sannsynlighet for at noen vil prøve å begå et lovbrudd – føler jeg at man må ha med de ukjente faktorene.
Litt på samme måte som jeg forestiller meg at mutasjoner kan skje. Jeg er ingen biolog, jeg vet ikke om jeg forstår mutasjoner en gang, jeg tror jeg bare prøver å si at selv om noe etter all sannsynlighet er ment å skje — så er det jo ikke sikkert at det skjer? Ikke minst at andre tilfeldigheter kan gjøre sitt inntog og påvirke et utfall.
Mens frisørlærlingen gjorde en imponerende styling-jobb på krøllene mine, leste jeg også en artikkel på nettet om hvordan Twitter lærte Microsofts AI chatbot å bli et rasistisk rasshøl på under en dag. Dette viser hvor lett det er å påvirke AI på negative måter, og hvor viktig det er å være bevisst på hvordan vi både bruker og programmerer teknologien. Når det er sagt har jeg hørt at det er viktig å skille mellom hva som er kunstig intelligens og hva som er maskinlæring, for de to tingene er visst nok ikke en og samme ting. Kanskje var problemet med rasist chatboten nettopp maskinlæringsdelen, eller type at den ikke var så god på kunstig intelligens-delen? Uansett var det ganske fakka-opplegg.
Andre fordeler kan være at færre av oss trenger å gjøre kjedelige, manuelle arbeidsoppgaver. Det kan bidra til effektivitet, at produksjonen går opp og rett og slett økonomisk vekst (all den tid jeg klager over kapitalismen). Men det at vi kan erstattes er ikke nødvendigvis bra, med tanke på økt arbeidsledighet og endringer i arbeidsmarkedet, som kan føre til sosial ulikhet. Dette er en digresjon, men det får meg til å tenke på de der maskinene som finnes på butikker nå — hvor vi kan skanne våre egne varer. Jeg lurer på om flere folk hadde vært ansatt i butikkene hvor de har sånne maskiner hvis de ikke hadde dem. Eller har det faktisk ført til flere ansettelser fordi man trenger folk til å hjelpe folk til å bruke maskinene, fordi det alltid blir noe lok?
Uansett, selv om det alltid vil være for/og motargumenter når det kommer til AI — mener jeg jo ikke at vi ikke skal utforske teknologien. Det er noe veldig fascinerende med det.
Filmen «Her» viser også hvordan AI kan ha en stor innvirkning på våre personlige liv, ved å bli en viktig del av vårt sosiale liv og følelsesmessig velvære. Selv om det fortsatt var freaky at AI-dama (spilt av Scarlett Johansen) var så ekte, var det jo fint å se hvordan hun kunne være der
for ensomme og deprimerte Theodore Twombly. Det er en av de fineste filmene jeg har sett, men jeg tenkte også litt på hvordan AI-venner og AI-kjærester kunne føre til at flere mennesker egentlig ble mer ensomme, i hvert fall med tanke på å kunne ha ekte menneskelige relasjoner med ekte mennesker.
En annen film, «Ich bin dein Mensch», hvor Alma, en forskerdame som skal teste ut drømmemannen (en AI-robot-mann) i tre uker, går også inn på dette — hvordan kunstig intelligens kan være en slags erstatning for menneskelig kjærlighet og intimitet. Noe som kan føre til at folk mister evnen til å danne sunne og dype forhold med andre mennesker, og at vi blir mer isolerte og avhengige av teknologi. Men, jeg ser også hvordan teknologien i disse to filmene på mange måter hjalp hovedkarakterene. Theodore og Alma fikk oppleve glede, gode samtaler og trøst. I «Ich bin dein Mensch» blir Alma oppfordret til å se på Tom, robotmannen, som noe mer enn bare en maskin. Kanskje burde jeg ta imot den samme oppfordringen. Og kanskje må man se på det med et større blikk. At spørsmålet ikke er om AI kommer til å erstatte menneskelige relasjoner, eller om den kan skape bedre kunst enn oss, eller om den kan, ja, erstatte oss, men mer om hvordan den kan brukes
som et hjelpemiddel.
Det som uansett er klart, er at det er opp til oss hvordan vi faktisk bruker AI og at vi, som med alt annet, er bevisste på konsekvensene og fallgruvene. Trolig er det det jeg egentlig er mest redd for. Typ stoler jeg på oss mennesker? Stoler jeg på dem som vil tjene penger på dette? Stoler jeg på at vi som har laget atomvåpen, klarer å utvikle AI-teknologi som brukes utelukkende godt? Og vil vi sørge for å utvikle denne teknologien på en måte som er etisk og respekterer grunnleggende menneskerettigheter?
I denne utgaven av «10 undersøkelser» har vi fått med et bredt spenn av folk som alle er nysgjerrige på AI, som humorkongen Javad El Bekali aka. @utlending.memes, grafisk designer og illustratør Neslihan Ramzi som utforsker potensialet til AI gjennom verktøyet DALL-E, og forfatter
Sarah Zahid som har skrevet om livet som 50-åring i år 2050. Hvilke scenarioer ser Javad, Neslihan, Sarah og de andre undersøkerne for seg i denne utgaven om AI sin rolle i samfunnet? Og er de mindre dystopiske enn meg? For ja, jeg løy jo da jeg lovet at teksten skulle bli håpefull.
PS. Denne teksten ble skrevet med litt hjelp fra ChatGPT, på samme måte som man ville brukt Google til å søke opp informasjon eller en ordbok som hjelpemiddel, da ChatGPT ikke er så flink til å fange ens personlige stemme og muntlige stil. Men vit at det finnes en smart elev som en gang brukte nettopp ChatGPT i en skoleoppgave og fikk en femmer.
