Foto: wikimedia
- Da jeg opplevde rasismen - 18.01.2019
Jeg er ikke den som vanligvis deler personlige tanker og følelser. Det ligger ikke i min kultur og min natur. Det bunner i både mine norske og somaliske verdier.
Jeg er den sterke, glade, stolte Nafissa, hun gir ikke opp, setter seg ikke ned og griner. Nei, hun tørker tårene og går videre.
Men i dag er jeg så trist, så desillusjonert, så fortvilet at jeg ikke lenger kan ti stille. For jeg tenker at dette må deles. Jeg tenker at vi er så altfor mange som har det som meg akkurat i dag.
Jeg skulle klare meg – jeg skulle gjøre bestemor stolt.
«Alle somaliere går på NAV»
I dag overhørte jeg nemlig to menn på bussen sitte og snakke engasjert med hverandre. De snakket høyt, så høyt at jeg ikke kunne unngå å høre hva som ble sagt. Så høyt, fordi det var selve meningen. For det føles som det er blitt normen at det er lov å være rasist i Norge i dag.
«Nordmenn er så naive, nå må vi våkne opp og kaste alle somalierne ut av landet før de ødelegger Norge helt. Ja, for du vet at til å med de somalierne som bor i Somalia ønsker å ødelegge Norge. De blir jo finansiert av Norge alle sammen, for somalierne i Norge sender dem jo penger hele tida, pengene kommer fra NAV, ja for alle somaliere går jo på NAV, det er jo en kjent sak. Jeg sier deg: Dette kommer til å ødelegge Norge, norske verdier og det vi står for!»
Jeg skjønner ham, tenkte jeg. Når man tenker sånn, så skjønner jeg det jo. Det er vel ingen som vil finansiere sin egen ødeleggelse. Det ville ikke jeg ha gjort heller!
Jeg følte meg med ett blytung. Er det faktisk slik det norske folket tenker om oss? Har vi kommet dithen at folk faktisk tror at han stakkaren som sitter tilbake i Somalia, som lever med traumer under krig, ødeleggelse, sykdom, svik, utrygghet og fattigdom har ambisjoner om å ødelegge det norske samfunnet?
Kjære mormor
Tankene gikk til min elskede mormor. Som jeg ikke så på lang tid etter flukten til Norge. Det tok åtte år før vi skulle se hverandre igjen. I 2011 traff jeg henne endelig. Hun sa:
«Jeg er så bekymret for meg. Jeg tenker så mye på deg, Nafissa, jeg er så glad for at jeg fikk se deg igjen før jeg skal dø. Jeg er mye mer bekymret for deg enn de andre søsknene dine, selv om de også har forlatt Somalia. For du er helt alene, Nafissa, ingen i vår familie bor i Norge, ikke engang i Europa. Jeg vet ingenting om Norge og nordmenn, det er helt ukjent for meg. Det gjør meg så redd og bekymret. Er de snille mot deg i Norge, Nafissa min?» Jeg svarte: «I Norge er de ikke bare snille, bestemor, de er stolte, sterke og smarte. Akkurat som oss.»
Jeg fortalte om Norge
Bestemor ville jeg skulle fortelle henne om hva slags land Norge var. Jeg beskrev Norge slik man gjør for en nomadekvinne på 102 år. Jeg fortalte om den fantastiske norske naturen, om de høye norske fjellene. «Har de fjell der?», sa bestemor. «Om de har», sa jeg, «høyere enn våre! Det er høye trær, store elver, eventyrlige daler, og så har de noe som heter fjord! Det betyr at havet går som armer inn i landet.»
Bestemor gjentok for seg selv alt jeg sa. Ord for ord. Setning for setning. I ansiktet hennes bredte det seg et overrasket smil: «Norge har alt det vi har her i Somalia, og nordmenn er akkurat slik som oss.» Det visste hun ikke! Bestemor begynte å mumle lavt mens hun vugget på overkroppen. Jeg lyttet intenst, det gikk på rim – det var en sang!
«Hva synger du, mormor?»
«Jeg synger for Norge, barnet mitt.»
Alt dette kommer tilbake til meg nå. Jeg snakker sjelden om mormor. Da begynner jeg bare å gråte, og jeg liker ikke å gråte foran folk. Jeg svelger gråten og går videre.
Men disse ordene fra mormor til Norge. Fra min mormor, poeten, feministen, og forbildet mitt. Poesien hadde alltid vært en måte for henne å klare seg i verden på. Og denne poesien fra mormor har Norge aldri fått, jeg har aldri fortalt dette videre. Noe sier meg at tiden er inne nå.
Hennes ord
Det er ikke så lett å gjengi dette på norsk, men jeg skal prøve.
Hun sa:
Jeg er gammel nå, jeg når ikke fram til det treet.
Jeg er så gammel nå at det å løpe tilhører fortiden.
Jeg er gammel og bestemmer ingenting lenger.
Men fordi jeg er gammel kan jeg be for deg.
I Somalia tror vi at jo eldre en person er, jo nærmere står man Gud. Slik at om en eldre person ber for deg vil Gud høre det.
Jeg ber for at du skal bli sterk, sa hun, men det er du jo.
Jeg ber om at du skal bli stor, sa hun, men det er du jo.
Jeg ber om at du skal holde ditt hode stolt hevet, sang hun, men det gjør du jo.
Jeg ber om at du skal bli rik, men det er du jo.
Jeg ber for deg at hele verden skal ligge for dine føtter, men de gjør de jo. For Norge ligger på toppen av verden.
Jeg ber om at dine fiender skal dø før deg.
Jeg ber om at ingen skal få ødelegge deg.
Jeg ber om at verden skal frykte deg. Norge er sterk og god, og ingen tør komme i unåde hos Norge.
Jeg takker deg, Norge, for at du tar så godt vare på min elskede skatt.
«Men mormor», sa jeg, «tror du at Norge er en mann jeg skal gifte meg med?»
«Øynene dine lyste og du ble rød i kinnene da du snakket om Norge, Nafissa min. Jeg så at du snakket om Norge og nordmenn som om du snakket om en mann du var nyforelsket i. I det øyeblikket innså jeg at du er i gode hender, at du er trygg og lykkelig. Det vil jeg takke Norge for.»
Hun så alvorlig på meg.
«Nafissa, du er den eneste jeg tenker på når jeg legger meg om kvelden, og den første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Dine søsken, dine fettere og dine kusiner som også har flyktet bor enten i nabolandene eller hos slektninger. Vi har ingen slekt i det landet du bor i. Men nå føler jeg meg endelig trygg, jeg er ikke bekymret for deg lenger. Nå som jeg vet at du har funnet en familie i det norske folket og et hjem i det landet du bor i kan jeg endelig dø i fred.»
Hjemmet mitt
Kjære dere to som jeg hørte på bussen i dag. Det er dette det somaliske folket tenker om dere, det norske folket. Det er dette hver bestemor, hver pappa, hver mamma, hver søster, bror, kusine og fetter tenker om Norge. Ja, de ber for Norge. Ikke bare fordi vi sender penger til dem, men fordi de vil at vi skal ha et godt liv i Norge, et liv de bare kan drømme om. Det gjør dem lykkelige å vite at vi har det godt, og de er så uendelig takknemlige for denne tryggheten Norge og det norske folket gir oss. Uendelig takknemlige, hører dere?
Jeg snakker ikke ofte om følelser, men nå kan jeg ikke annet. Jeg er bare følelser. Følelser jeg hadde gjemt vekk, følelser jeg ikke trodde jeg hadde tilslutt. For hver person som jeg elsket og som sto meg nær ble drept eller forsvant hjemme i Somalia kjente jeg hjertet mitt krympe. Litt etter litt. Jeg ble redd det kom til å forsvinne helt. Jeg gråt ikke, jeg gikk videre. Men da jeg forlot mormor sa jeg at jeg skulle hjem til Norge. HJEM. Det var aller første gang i mitt liv at jeg sa ordet «hjem». Jeg har vært så lenge på flukt, vandret så lenge at jeg tilslutt ikke visste hva hjem betød. Det gikk opp for meg at flukten min for alltid var over. Og det var som om jeg kjente hjertet mitt åpne seg opp, som det utvidet seg i brystet mitt. Endelig var jeg kommet hjem.
Jeg som skulle gjøre mormor stolt
Og i dag. I dag er jeg uendelig trist. Det var som om beina mine ikke ville bære meg. Jeg som alltid har gått og gått, aldri stoppet opp, jeg skulle videre, jeg skulle klare meg, jeg skulle gjøre bestemor stolt.
Men i dag måtte jeg ha hjelp til å komme meg av bussen. Jeg skalv, jeg var kvalm, jeg var som lammet. Jeg satt en evighet på bussholdeplassen før jeg klarte å reise meg.
Det var ikke det at jeg aldri hadde vært utsatt for rasistiske hendelser før. Nei, men dette var dråpen som gjorde at mitt beger rant over. Siste sten som gjorde byrden for tung. For de siste tre årene har det blitt kaldere og kaldere her. Fordommer og hat stiger til overflaten. Det vakre, omsorgsfulle, vennlige Norge, hvor er det på vei? Vil dere ha meg ut? Tok jeg feil da jeg trodde dere ville dele dette hjemmet med meg? Jeg får lyst til å skrike: dere må velge nå, det er to veier å gå, det er enten med disse hatefulle retorikkene eller det er med meg, Nafissa! Tankene raser i hodet mitt. Tanker som forteller meg at jeg like godt kan reise tilbake til Al-Shabaab, bli voldtatt, torturert og drept. At jeg da i det minste ikke vil miste min sjel og langsomt dø i et samfunn som blir kaldt, der kjærligheten forsvinner. Ja, dette er en kjærlighetssorg, mitt elskede Norge. Som jeg ga mitt hjerte og min sjel til. Skal jeg fortsette å leve hver dag i frykt for å bli kastet ut av dette landet som jeg kaller hjem? Det føles som jeg ikke klarer bære dette lenger.
Kanskje det er min skjebne, vår skjebne, å vandre videre, videre, videre. Jeg trodde jeg var ferdig vandret. Kanskje som alle nomader må vi vandre i det uendelige.
