Foto: Wikimedia Commons
Konfrontert med kontroversielle forhold, svarer politikere ofte at de tar avstand, noen ganger sterk avstand, fra det som foregår.
Det er et forholdsvis uforpliktende utsagn, man liker det ikke, men tillater det likevel. I motsetning til oss andre, som kan være ganske opprørte, kan politikerne sette makt bak ordene.
Er avstanden de tar så stor at de overhodet ikke vil assosieres med for eksempel aktører som begår menneskerettsbrudd og forårsaker lidelser og urett?
Norge anerkjenner ikke Palestina
Landets statsminister, Jonas Gahr Støre, og utenriksminister Anniken Huitfeldt tar avstand fra Israels okkupasjon av palestinske områder. Politikerne er gjerne dypt urolige og bekymret. Men ikke bekymret nok til at det får nevneverdige følger for dem som begår urett.
Siden Israels okkupasjonen av palestinske områder i 1967, som etter folkeretten er ulovlig, og fordømmes av de fleste land, har bosettere gradvis slått seg ned og fortrengt de opprinnelige beboerne, som har mistet gård og grunn. Over 600 000 jøder er nå bosatt her, og bosettingen fortsetter.
FNs sikkerhetsråd har i gjentatte resolusjoner slått fast at Israels okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen er ulovlig. I og med at Israel kontrollerer all tilgang til områdene, er de fem millioner palestinerne som bor der under militær okkupasjon og underlagt israelske restriksjoner. Slik er de ofte avhengige av bistand for mat, vann og andre forsyninger.
Palestina er anerkjent av 138 av FNs 193 medlemsland, deriblant Sverige. Norge er ikke blant dem, det anses å være for tidlig.
«noe som betyr noe for noen»
Den nye regjeringen i Israel planlegger nå enda flere nye boliger på Vestbredden, noe blant annet USA, der man også er bekymret og urolig over utviklingen, fordømmer, både offentlig og gjennom diplomatiske samtaler.
Maktutøvelse og undertrykking i religionens navn er utbredt i verden, og nesten like utbredt er fordømmelse av denne undertrykkingen. Mange stater som gir næring til undertrykking blir ekskludert fra «det gode selskap». Hva er det som gjør at dette ikke skjer med Israel? Er det, i kommunikasjonen med Israel, nok å ta avstand og være bekymret og urolig? At situasjonen er kompleks er vel ikke ensbetydende med at enkelte ting ved den også er ganske klokkeklare.
Det tas også avstand fra koranbrenning, samtidig som det legges til rette for at det kan finne sted.
Her i Norge har de fleste for lengst sluttet å se noe som hellig. At det i store deler av verden finnes millioner som ser annerledes på det, forstår vi åpenbart ikke.
Politikerne er gjerne dypt urolige og bekymret. Men ikke bekymret nok til at det får nevneverdige følger for dem som begår urett.
Ordet helligbrøde beskrives i Det norske akademis ordbok som «krenkelse av noe hellig, krenkelse av noe som betyr noe for noen.» I gamle dager snakket man om helligdagsfred, og å bryte den kunne faktisk være straffbart.
I Norge er, om ikke annet, ytringsfriheten relativt hellig, og godt er det. Vi vet også at ytringer kan få konsekvenser.
At ytringer kan få konsekvenser sier seg jo selv. Når ytringen oppfattes som en «krenkelse av noe som betyr noe for noen», har konsekvensene vist seg å få dimensjoner vi ikke ønsker, for å si det forsiktig. I Sverige og Danmark, som virkelig er i hardt vær som følge av koranbrenning, leter politikere med lupe i lovverket for å finne muligheter for å kunne forby det.
Tør ikke sende tydelige signaler om hvor vi står
Grunnen til at det søkes etter grunnlag for å forby praksisen med å brenne koraner, ser ikke ut til å være hensynet til de millioner av mennesker over hele verden som er krenket, men å unngå reaksjoner fra politikere i land som kan sette kjepper i hjulene for blant annet Nato-søknader.
Tyrkias leder, Recep Tayyip Erdoğan, som påstår seg krenket, har selv et avslappet forhold til menneskerettigheter og sin egen versjon av ytringsfrithet. Han slår hardt ned på dissidenter, menneskerettsbrudd er utstrakte, men det ser ikke ut til å være et hinder for at han inntas i det gode selskap, må blidgjøres, og får lov til å motsette seg andres lands Nato-medlemskap.
Religion spiller en rolle i begge disse tilfellene. Israel påberoper seg rettigheter basert på jødisk historie og eldgamle skrifter. Den nyere historien og begåtte grusomheter har bidratt til sympati og forståelse for behovet for et trygt hjemland. Likevel er dagens virkelighet at i Israel-Palestina-konflikten er de to partene okkupanter og okkuperte, og okkupasjonen er ulovlig.
Brenning av koranen er enkeltmenneskers reaksjon på oppfatning av religiøs undertrykkelse og maktmisbruk
Selv om de i utgangspunktet anser seg som krenkede, eller handler på vegne av ofre, har de som utfører brenningen også makt. De forandrer i liten grad regimene de er kritiske til, men handlingen har store ringvirkninger, som vi har sett.
Hensynet til storpolitikk og allianser kommer i veien for avgjørelser som kunne påvirke utallige liv og sende tydelige signaler om hvilken side vi står på.
Avstanden forblir der.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
