Foto: Illusjonsfoto: flickr.com
- De som bærer Europas anstendighet på skuldrene sine - 19.02.2019
Jeg er hjemme igjen. Hører min datter leke på kjøkkenet og alt er sånn som det pleier. Bortsett fra at alt er snudd på hodet. Alt inni meg er vrengt innsiden ut, og hjernen min sliter med overgangen fra flyktningeleiren Moria, på den greske øya Lesvos, til Bergen. Blikkene slipper ikke taket. Menneskene slipper ikke taket. Bare fordi jeg har vært så heldig å bli født med dette røde passet fra Norge, så kan jeg forlate Moria og komme hjem til livet mitt der alt er fredelig og trygt.I Moria finnes ingen muligheter for å skape et liv, bare overlevelse.
Skremselsstrategien
Vi har vært vitne til en så inhuman og grovt uanstendig behandling av mennesker at det nesten ikke er til å fatte. Med piggtråd, gjerder, politi, næringsfattig mat, elendige sanitærforhold, manglende helsetilbud, falleferdige telt, vekslende tilgang på strøm, mangel på klær og soveposer i minusgrader, et mottaksapparat på grensen til sammenbrudd, og viktigst av alt, uvisshet om egen fremtid, skal mennesker på flukt skremmes fra å søke tilflukt i Europa.
Hvis menneskerettighetene betyr noe…
Men mennesker som opplever krig, vold, terror og utrygghet kommer ikke til å slutte å flykte, akkurat som vi hadde gjort hvis det var oss. Det eneste riktige å gjøre er å TA I MOT! Ikke sitte her hjemme i all vår velstand å diskutere hva som skal prioriteres på statsbudsjettet. Hvis et menneskeliv er ukrenkelig, hvis menneskerettighetene betyr noe som helst, så må Norge gå foran og sette i gang en evakuering av disse menneskene NÅ!
Vi har vært vitne til en så inhuman behandling av mennesker at det nesten ikke er til å fatte.
Vitner til det ufattelige
Vi har jobbet 10 dager på klinikken inne i Moria, og vi sitter igjen med så mange historier og vitnesbyrd at det er vanskelig å vite hvordan vi skal bære de på best mulig måte. Men det vi vet er at vi må fortelle. Fortelle om gutten vi fant inne i teltet for nyankomne, i en stank av urin og avføring, med bare en plate av papp å sove på. Han var registrert som voksen, glemt, og hadde bodd i dette teltet i åtte måneder. Da vi fikk samlet papirene hans og meldt fra, gikk det ikke lang tid før en lege kunne konkludere med at gutten var 16 år, kanskje 15. Han er i Moria alene, så ulidelig alene. Fortelle om alle barna som ikke oppfører seg som barn, som ikke springer rundt og leker, som ikke smiler, og som hver eneste kveld må sovne i et iskaldt telt, og som blir syke av det.
Fortelle om alle sårskiftene på unge gutter som selvskader fordi de ikke holder ut. Fortelle om voksne menn og kvinner som venter og venter og venter i uvisshet, og som har blikk helt uten håp. Jeg har aldri skammet meg så mye i mitt liv, på vegne av Norge og Europa.
Vi kan ikke være tause vitner til dette
Siste kvelden vi var på Lesvos var vi ute og spiste middag med tolkene våre. De er alle flyktninger, bor i Moria, og har alle sine egne rystende historier å fortelle. De jobber lange dager uten lønn, og gjør jobben vår mulig på en imponerende måte. De takket oss for vår innsats og jeg ble nesten fysisk kvalm. Det er de, flyktningene, som skal takkes og hylles for at de holder ut i denne uutholdelige situasjonen. De bærer Europas anstendighet på skuldrene sine, og det kan vi ikke sitte å se på lengre.
