Foto: Privat
- Fra Kharian til Tøyen | Noshin Saghir - 31.08.2023
- Cricketfrelste jenter mangler treningsbane - 30.08.2012
Følgende er et utdrag fra Noshin Saghirs bok «Little Norway, Kharian – Et lite stykke Norge», utgitt på CreAlea forlag og med lansering den 6. september.
Daddys reise til Norge
Storebroren hans, Abdul Munir Gondal, anbefalte faren min, Abdul Saghir, å komme til Norge. Det kostet mye å fortsette å studere. Jobbmulighetene var enten å gå i militæret eller å bli bonde. Da fristet det mer å følge i storebrors fotspor. Faren min fikk passet sitt laget av oldefar. Han tok et tårevått farvel med sine kjære. Deretter la han ut på oppdagelsesferden i retning Norge, bare nitten år gammel. Det var altfor dyrt å reise med fly. Derfor reiste han spent sammen med to menn fra landsbyen Alampur Gondlan, med buss fra Kharian, en kald dag i desember i 1971.
Han overnattet i byen Peshawar og vekslet de få pengene han hadde til dollar. Storebroren forklarte han ruten til Norge. Det var aller første gang han reiste ut av landet, og han møtte helt andre kulturer og matvaner på veien.
Han satte seg videre på en svært gammel buss til Kabul, hovedstaden i nabolandet Afghanistan, og han frøs så fælt, for det var ingen varmeanlegg i bussen. Det var bare sand overalt. En øde ørken uten en sjel å se på mange mil. Etter cirka tre timer, kom han frem til Kabul. Der fikk han en etterlengtet pause og overnattet på hotell i tre netter. Men maten var smakløs, syntes han. Det var bare kokt kjøtt og grønnsaker. Heldigvis hadde han med seg fire flasker med «achar» hjemmefra, som bestod av blant annet syltet mango, sitron og grønn chili. Det spiste han opp på fire dager, for han var vant til å spise sterkt krydret mat.
Deretter tok han en mye mer moderne buss til Iran. Der ble han i to dager i byen Mashet og deretter oppholdt han seg fire dager i hovedstaden Teheran. Det var veldig rent der, og han levde på yoghurt med brød. Så tok han buss videre til den tyrkiske hovedstaden Ankara, og deretter til millionbyen Istanbul, på grensen til Europa. Der ble han værende i en uke på hotell. Maten var mye bedre her. Han fikk blant annet en svær kyllinggryte, den spiste han fra med brød.
Underveis møtte han flere grupper med pakistanske menn som også var på vei til Europa for å få et bedre liv. Deretter reiste han med tog fra Istanbul til Paris. Det tok tre dager, for togene gikk tregt. Han visste ikke at det skulle ta så lang tid, og tok kun med mat for en dag.
På toget solgte de kun rundstykker med pålegg. Han kastet pålegget, for han visste ikke om det var halal. Muslimer spiser kjøtt som er slaktet på rituelt vis, der slakteren leser et vers fra Koranen mens kylling, ku eller lam slaktes ved å skjære over strupen. Halal betyr også at kjøttet ikke er svinekjøtt, som er forbudt (‘haram’) for muslimer.
Han ble værende i Paris i hele tre uker. Etter to dager, ble de to mennene som var med han plutselig borte. De kunne ikke språket og de fleste franskmennene snakket ikke engelsk. Til slutt spurte de en afrikaner om Coca-Cola, da de ble tørste. De klarte på et vis å forklare han at de hadde gått seg bort. Han hjalp dem heldigvis tilbake til hotellet.
De dro også på tivoli og kjørte radiobiler. Det kostet bare én Franc. I starten visste de ikke helt hvordan radiobilene fungerte. Folk krasjet med radiobilene sine, mens mennene ble stående på stedet hvil. Andre krasjet i dem stadig vekk. Etter hvert fant de ut av det og begynte å krasje i andre og hadde det kjempegøy. De hadde jo ingenting annet å gjøre der, mens de ventet på å få visum til Norge.
Endelig ordnet storebroren hans med arbeidsbrev, som ble sendt via en mellommann. Etter å ha fått arbeidsbrev, måtte man søke om visum fra en norsk ambassade i utlandet. Vanskelig nok var den nærmeste i Tyskland. Så han tok toget til Hamburg i Tyskland. Der lå den norske ambassaden. Da han kom frem, var det allerede ferdigbehandlet. Det tok likevel tre dager før han fikk visum, og han bodde på et pensjonat imens. Etter det tok han toget til Danmark. Der overnattet han i København hos morfaren min, Abdul Khaliq.
Så kom dagen, og Daddy kunne endelig ta båten til Oslo og var da i mål etter den lange og tøffe reisen fra Pakistan. Storebroren tok han vel imot. Det var nesten sommer og han kom like etter 17. mai. Mange andre i samme situasjon hadde kommet allerede, og det var lite plass til overnatting, så de fleste overnattet på benkene i Slottsparken.
Faren min var ute hele dagen og vandret, og han snek seg inn om natten gjennom vinduet i svogerens leilighet. De var fem stykker der. Nordmannen klaget over at han fikk altfor mye besøk. Da det ble sommerferie i juni, fikk faren min lov til å overnatte på Majorstua skole sammen med cirka 300 andre pakistanere. De fikk militærsenger til å sove i. På morgenen spiste han noen brødskiver til frokost, før han dro på jobbjakt.
Det var vanskelig å skaffe jobb, på grunn av at det var ferietid og at han slet med det norske språket. Selv om de fikk bruke skolekjøkkenet til matlaging, spiste han middag hos svogeren. Han bodde der i cirka en måned. Til slutt fikk han, i august, endelig jobb på et lager hos grossisten B. J. Jensen i Storgata, og noen dager etter skaffet sjefen han et sted å bo like ved. Faren min var lettet.
Daddy var flink med tall og lærte fort. Han gikk aldri på norskkurs, men lærte seg selv språket gjennom jobben. Mange venner og slektninger kom til han, for å få hjelp til å fylle ut selvangivelsen og andre skjemaer. Etter å ha jobbet i Norge i tre år, reiste han til Pakistan for første gang siden han dro derfra.
Mammas historie
Morfar studerte til tiende klasse i byen Mansehra i Punjab og begynte å jobbe i militæret. Han dro da til byen Quetta en stund. Etter å ha sluttet der, dro han, tidlig på 1960-tallet, til Danmark med min mormors lillebror, Iftikhar Alam.
Moren min, Khalida Parveen, var det aller første barnebarnet, både på sin fars og mors side. Hun ble i stor grad oppdratt av farmoren og farfaren sin og ble ofte skjemt bort. ‘Ammi’ (mor på urdu) lærte seg å svømme, da hun var liten. Og hun red på hesten til sin onkel sammen med han. Hun gikk til brønnen for å hente vann i leirkrukker som kalles garhe, som hun, sammen med de andre jentene fra landsbyen bar på hodet. Ammi kom fra landsbyen Dhok Karyala. Hun hadde en lillebror og to lillesøstre.
Moren min gikk på landsbyskolen til femte klasse. Der var det ikke skole for jenter etter det. Det var, på grunn av fattigdom, ofte ikke bygd ungdomsskoler for jenter i landsbyene. Senere flyttet hun inn hos sin mors lillesøster, Kishwar Iqbal, som var rektor i Kharian, for å gå på ungdomsskolen. Hun studerte der til tiende klasse. Mens hun bodde der, lærte hun å sy klær på egen hånd. Hun sydde ofte klær til den kristne hushjelpen til tanten sin. I tillegg strikket og heklet hun på duk.
Så spurte besteforeldrene mine mormoren min om min mors hånd for faren min. Hun svarte ja, og slik giftet Daddy seg med moren min i 1974. Det var et arrangert ekteskap. Foreldrene mine er ikke kusine og fetter, men er i slekt. Kort tid etter reiste faren min tilbake til Norge igjen.
Ammi kom til Norge med fly i november, ti måneder etter at hun giftet seg, og hun var bare 18 år. Flyturen tok 16 timer, for det gikk ingen direktefly til Norge fra Pakistan på den tiden. En mann og en dame med en treåring fra landsbyen fulgte henne til Norge. Under flyturen gråt hun, for hun var så trist på grunn av at hun måtte forlate familien sin. Damen trøstet henne og ba henne om å passe treåringen hennes som gråt så fælt gjennom nesten hele flyreisen. Flyet mellomlandet i Amsterdam, før det landet i Norge.
Moren min savnet familien og lengtet hjem. Hun likte seg ikke noe særlig i Norge, og det var en stor overgang for henne å komme hit. Det var kanskje ikke så rart, for hun måtte jo bo i en bitteliten ettroms leilighet i andre etasje i Smedgata på Tøyen. De hadde ikke innlagt varmt vann, og man måtte bruke utedo. Og de hadde kun et lite badekar som de måtte fylle med vann, som de først måtte varme opp i en kjele på kjøkkenet, for å bade. For Ammi var det mye verre å være her enn i Pakistan. Den nest yngste lillebroren til Daddy, Abdul Hafiz, flyttet også til Norge på den tiden og bodde med dem. Der bodde de i et år.
De dro til Tollbugata hos telegrafhuset, for å ringe hjem. Og måtte avtale med de hjemme at de skulle ringe, slik at de kunne dra til byen Jhelum hos noen slektninger som hadde telefon. Noen ganger tok det lang tid før de fikk forbindelse. Det var dyrt å ringe, men av og til var det helt nødvendig å ringe hjem.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
