Foto: White House Photographic Office
Hei
Min partner og jeg har vært så heldige å få adoptere ei lita jente fra Colombia. Hun var ett år da vi hentet henne, og nå skal vi straks feire hennes toårsdag. Vi kjenner begge på stor lykke over å ha fått barn, noe vi har lengtet etter i så mange år. Som mange andre som adopterer, har også vi gjennomgått en lang prosess med gjentatte forsøk på å bli gravide, mislykkede prøverørsforsøk og en lang godkjenningsprosess. Problemet er at vi kjenner på ting vi ikke helt våger å snakke med noen om. Det kjennes overveldende ut for oss når hun gråter. Vi lurer på om vi gjør noe galt. Noen ganger føler vi at hun avviser oss, og hun kan være svært krevende å roe ned. Tenk om vi ikke klarer dette? Tenk om vi ikke passer til å være foreldre? Tenk om dette går ut over parforholdet vårt? Kan dere hjelpe oss?
Hilsen to urolige adopsjonsforeldre
Hei urolige adopsjonsforeldre.
Først vil jeg gratulere dere så mye med den lille jenta deres. Jeg tror hun er heldig som har fått dere til foreldre, nettopp fordi dere tar tak i dette og våger å spørre. Det at dere setter ord på det som er utfordrende gjør at det blir lettere å håndtere.
Mange adopsjonsforeldre strever med det som dere tar opp her. I tillegg er det mange som tenker at de må være ekstra «flinke» som foreldre for å bevise at de duger. Dere har jo i utgangspunktet, som dere sier, vært gjennom litt av en prosess for å bevise at dere er «verdige» til å adoptere. Det er helt normalt å kjenne på de følelsene dere beskriver.
Jeg håper det er beroligende for dere å vite at de aller fleste føler seg overveldet i starten. Dere har fått et helt nytt menneske som er helt avhengig av dere. Det er normalt å føle seg overveldet, vit det. Det er dessverre ikke så mange som snakker om det. Ofte er det også slik at når man har lengtet og strevd i mange år, så er det som om man faller litt sammen når det endelig skjer. Dette er vanlig selv om det også er vondt. I tillegg har svangerskapet deres vart mye lengre enn ni måneder. Det har kanskje vært årevis med prøving, feiling, skuffelser, tap, etc. De fleste tror at det å få barn er ensbetydende med lykke, og snakker ikke alltid om at vi kjenner på vanskelige følelser. Mange kjenner seg alene om å ha det slik. Så modig og flott at dere setter ord på noe mange vil kjenne seg igjen i.
Avvisning, sorg og sinne
Avvisning er vanskelig å håndtere, særlig når dere har ventet så lenge på et barn. Når barnet avviser med å ikke ville bli holdt, la seg trøste, eller lekes med, forstår jeg at det er krevende for dere som foreldre. Det er vanskelig å vite hva som har skjedd med henne før hun ble adoptert. Selv om hun er liten, bor det i henne at hun har forlatt noe kjent – lukter, språk, kjente fjes, etc. Hun har ikke språk for følelser, men dette kan være en sorg for henne.
En trygg tilknytning kan ta tid
Det kan ta tid å utvikle en trygg tilknytning til begge foreldre. Dette handler ikke om dere, men om barnets erfaringer fra tidligere i livet. Trygg tilknytning skapes ved å berolige, sette ord på følelsene, tåle, og likevel være der. Etter hvert som dere skaper trygge bånd, vil tilknytningen bli enklere.
Mange adopterte barn strever med tilknytning, rett og slett fordi de har «mistet» sine biologiske foreldre. Erfaringene de har med seg frem til adopsjon kan være mange. Dere kan derfor måtte jobbe litt ekstra med tilknytningen mellom dere og jenta deres, nettopp fordi hun har med seg en bagasje med erfaringer fra «livet før» dere. Ikke få panikk, trygg tilknytning kan fint erverves og læres. Det er aldri for sent, men det krever litt ekstra jobb.
Hun vil kanskje kreve mer enn andre barn, at dere er tett på henne, løfter henne tidligere opp enn man ville gjort med andre, holder henne lengre inntil dere, lar henne få ligge lengre inne på deres soverom enn man kanskje vil gjøre med biologiske barn. Noen barn trenger å bli holdt litt ekstra lenge før de kjenner at tryggheten sakte, men sikkert er på plass. Dette gjelder også barn som ikke er adopterte. Å «holde», kan også være at man er til stede, ser henne, og snakker beroligende med henne.
Det som kanskje er ekstra vanskelig, kan jo være mange velmente råd fra venner og familie som har erfaring med barn. Noen vil mene at dere skjemmer henne bort. Da kan det være lurt å si ifra til nettverket at akkurat nå må dere konsentrere dere om barnet og være litt mindre sosiale, takke for velmente råd, men selv finne ut om rådene passer dere. Det går helt fint å være litt asosiale, trekke dere litt tilbake og konsentrere dere om den lille nye familien. Dere skjemmer ikke bort et barn som er i behov av ekstra trygghet.
Parforholdet blir satt på vent
Parforholdet blir ofte satt på prøve når man får barn. Det er normalt. Plutselig er det ikke bare dere to. Dere må sette egne behov til side fordi barnets behov kommer først. Søvn blir ofte en mangelvare, og lite søvn er utfordrende på mange måter. Det er nødvendig at dere snakker med hverandre om dette. Våg å være sårbare og fortell hverandre hva dere tenker og frykter. Del på oppgavene og bytt på å sove slik at dere får hentet dere inn. Husarbeid kan faktisk begrenses til det aller mest nødvendige. Det er en sunn prioritering fordi dere prioriterer jenta deres først. Par som får barn, må i perioder nøye seg med liten tid til hverandre. De få stundene dere får, betyr derfor ekstra mye. Vær bevisst på å se hverandre og støtte hverandre.
Det er lov å be om hjelp
Det finnes god hjelp å få. Det kan være fint å drøfte utfordringer med andre. Helsestasjoner har god erfaring med dette, og kan være flotte samtalepartnere. Familievernkontoret har også mye kunnskap, og vi hjelper dere gjerne. Ta gjerne kontakt. Lykke til!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
