- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Ali Farah var en populær lærer på skolefritidsordningen (SFO). Barna elsket Arsenal-supporteren. Han var assistenttrener for et jentelag på Mortensrud. Og han var så dyktig i norsk, arabisk og somali at han jobbet som tolk både for politiet og sykehusene. Eller så holdt han foredrag under konferanser, som på Lillehammer.
Ali Farah var også feminist: Han gikk i 8. mars-tog og kjempet mot omskjæring av kvinner. Og han omtalte datteren sin, som han fikk med samboer og artist Mari Kohnioor Nordberg, som «sitt livs mesterverk».
Men slikt har du neppe lest om Ali Farah tidligere. Selv om norske aviser på papir og nett har omtalt ham over 7000 ganger de siste seksten årene. Han er snarere blitt kjent kun for å være mannen som ble slått ned i Sofienbergparken, mandag 6. august 2007. For så å bli etterlatt av to ambulansesjåfører, som nektet å kjøre ham til legevakten.
En stund lå sympatien hos Farah, samboeren og deres lille datter. Men etter at Aftenpostens A-magasin høsten 2008 publiserte en følelsesbasert artikkel med den ene ambulansemannen, snudde stemningen mot ham. A-magasinet publiserte nemlig et uriktig «bildebevis» mot Farah, slik det vises nedenfor. Avisen ga inntrykk av at han ikke lå nede da ambulansen kom.
Og da Farah og samboer Nordberg prøvde å forsvare seg mot slike anklager, ble de møtt med stadig nye angrep i pressen: Klassekampen lot en advokat latterliggjøre Farahs upubliserte tekst før han selv fikk komme med sitt motsvar, i strid med all advokat- og presseetikk. Før Morgenbladets debattredaktør så stemplet småbarnsfaren som «den virkelige rasisten i Sofienbergparken».
Dynamikk som i Sumaya Jirde Ali vs Atle Antonsen-sak
Etter dette var «toget gått» for småbarnsfar Farah i norsk offentlighet. Den nedslåtte var forvandlet til en stemplet mann. Det største offeret var blitt gjort til den største syndebukken. Farah ble slik den eneste som ble navngitt og stemplet som «rasist» i den såkalte Ambulanse-saken.
De senere år har vi sett en lignende mediedynamikk i flere saker: Etter en kort stund med noen kritiske melaninrike i rampelyset, strømmer sympatien etter en stund over til en hvit mann eller kvinne, uansett hvor grove eller straffbare feil de har gjort.
Som med den dømte samboeren til en eks-justisminister, Laila Bertheussen (av en VG-kommentator omtalt som «Sensasjonen Laila B.»), nå i sommer. Eller som med komiker Atle Antonsen (54), som tv-kanalen Discovery i vår raskt syntes synd på – slik at de i høst lar ham lede «Kongen befaler», siden det er «rom for tilgivelse». Situasjonen for den prisbelønte poeten Sumaya Jirde Ali (25) synes mindre viktig. Selv om det er hun som utsettes for hatet på sosiale medier etter at hun varslet om hva som ble sagt til henne på utestedet Bar Boca.
Noe lignende ser vi i saken med Ali Farah og samboer Kohinoor Nordberg, hun adoptert fra Bangladesh. Selv om de hadde dokumentasjonen i orden: fotografier, lydopptak og videoopptak, i tillegg til 14 vitner, inkludert to sykepleiere, en sykepleiestudent og en hjelpepleier (Se lenke til kronikk i 2014 med korreksjon av mediefeil fra vitnene Ragnhild Storstein Spilker, Christianna Denne, Nina Berggren Monsen, Åsa Linusson og Karianne Østensen).
Men etter A-magasinets fremstilling 3. oktober 2008 forsvant øyensynlig menneskeliggjøringen av Farah. Tross at det var ham hatet og drapstruslene strømmet mot – fra da av og frem til hans død. Det er ikke alle som får «rom for tilgivelse», heller ikke når det ikke er noe å tilgi. Sentrale fakta i saken ble nå utelatt i medieomtalen. Og uriktige rusanklager mot en klink edru Farah fikk spre seg i norsk offentlighet.
Minnestund på Antirasistisk Senter
Men nå er det meste for sent. For i slutten av august kom meldingen om Ali Haji Mohamed Farah, født 8. juni 1970, er gått bort. Og i går, søndag 3. september, var det minnestund for ham hos Antirasistisk Senter i Oslo.
Ali Farah sovnet stille inn etter at han dagen før hadde fått nok et epileptisk anfall. Han utviklet nemlig epilepsi og psykoser etter hjerneskaden han ble påført under den famøse augustdagen i Sofienbergparken for 16 år siden. Kunne det gått annerledes for Farah dersom han hadde blitt bedre ivaretatt i det norske helsevesenet, både i august 2007 og i årene etterpå?
Det definitive svaret på dette spørsmålet får vi vel aldri. Men det vi vet, er at det ikke bare var ambulansesjåførene i Sofienbergparken som gjorde feil den dagen – den dagen da de høyt ropte «din gris» og «din tulling» da Farah ufrivillig urinerte på ambulansebilen etter at de dro ham opp fra liggende stilling; den dagen da de sa til en politimann at «toget har gått for denne herremannen»; da en sykepleier vitnet om at de sa «bare la han ligge der og sprelle»; da lydopptakene til Akuttmedisinsk kommandosentral (AMK) viser at de på sambandet sa at «når han miger meg på beina, der går grensa, uansett hvor hardt slag og tenna hans har gått» – før de omtalte vitnene i Sofienbergparken som «masse hippier og det ene med det andre».
Ambulansen ankom parken kl. 17:13 og dro igjen, uten Farah, kl. 17:20. Etter syv minutter. Men nye slag skulle komme. Da vitner ringte 113 og ba dem sende en ny ambulanse, ble de nektet. Dermed måtte samboer Nordberg og andre selv få tak i taxi, slepe Farah inn i den og kjøre ham til legevakten i Storgata.
Legene der finner fort ut at han må raskest mulig opp til Ullevål sykehus. Legevakten bestilte hastetur kl. 18:41, står det i Helsetilsynets gjennomgang 6. februar 2008.
AMK: «Politiet får følge. Vi kan ikke»
Men AMK-koordinator på Ullevål ringer opp for å finne ut om at det er snakk om samme person, Farah. For han er nemlig blitt definert som «et ordensproblem», etter at urin skal ha kommet på ambulansebilen.
«Om han har tisset på noen før eller ei, det må nesten bli litt underordnet da det er nevrologiske funn», svarer helsepersonellet på legevakten i Storgata, som understreker at det er hastetur.
AMK-koordinator svarer: «Ja, jeg skjønner det. Men jeg kan ikke gå på akkord med sikkerheten på personalet som jeg sender ut. Det går ikke. Politiet får følge. Vi kan ikke.»
Dermed går nye, dyrbare minutter for Farah. Først klokken 19:13 den kvelden kommer Farah til akuttmottaket på Ullevål universitetssykehus, to timer og seks minutter etter at vitner i Sofienbergparken ringte til 113 første gang kl. 17:07. På Ullevål gikk det fort: Røntgen av hodet (CT caput) viste blødning under hjernehinnen. Farah ble lagt i respirator klokken 23. To timer senere ble han operert med fjerning av blødning og innleggelse av (intracraniell) trykkmåler i hodet.
På Ullevål ble han behandlet bra. Men behandlingen fra helsevesenet ble ikke på samme nivå etter at A-magasinet publiserte sin versjon 14 måneder senere, 3. oktober 2008.
For 16 år siden var det kontroversielt å antyde at det kunne forekomme forskjellsbehandling av pasienter i det norske helsevesenet. Men i 2023 har vi forskning som viser at «rasisme og diskriminering oppleves som en vedvarende og kritisk utfordring i minoriteters møter med Oslo kommune (..), og er en medvirkende faktor til at minoriteter kommer dårligere ut enn flertallsbefolkningen i Oslo (…) » (link til Kifo-rapport, PDF).
Mens redaktøren i Tidsskriftet for Den norske legeforening viser til ytterligere forskning, før hun nå konkluderer: «Ulik etnisitet gir ulikt utfall i norsk helsevesen.»
Ble sykere av mediekjøret: Tilga sjåføren
Et eksempel på slik «ulikt utfall» er det som skjedde med den akutt syke bestemoren Dønde Tulum (63) i januar 2010. AMK-operatøren nektet da ambulansepersonell å gå inn i leiligheten hennes uten politibeskyttelse. Tulum, med tyrkisk bakgrunn, døde. Helsetilsynet fastslo at AMK-operatøren, som ved å krangle med familiemedlemmer og bidra til at politiet pågrep disse, opptrådte uforsvarlig og ikke omsorgsfullt.
Kunne Tulums liv vært reddet dersom helsevesenet og norsk offentlighet hadde tatt behandlingen av Farah mer på alvor? Vi vet ikke. Men det vi vet, er at Ali Farah-saken startet med at småbarnsfaren ville beskytte sin 48 dager gamle datter ved lekeplassen på Grünerløkka. Omtrent kl. 17 den 6. august gikk han bort til en 23 år gammel mann og spurte om han kunne være forsiktig med fotballspillingen, siden hans nesten syv uker gamle datter var like ved.
Det viste seg at 23-åringen (født i et afrikansk land, og ja, han ble senere dømt til 17 måneders fengsel) hadde sine problemer. Et hardt knyttneveslag mot Farah kom rett ut av det blå. Slaget rammet småbarnsfaren midt i ansiktet, før han deiset bakover i asfalten og landet med hodet først.
Men de hardeste slagene for Farah skulle likevel komme etterpå. Selv så tilga han personlig ambulansesjåførene. Og da han møtte den ene i rettssalen i desember 2008, ga de hverandre en klem og ønsket hverandre lykke til. Farah selv rettet kritikken mot Ullevål sykehus og helsevesenet – han mente de gjorde ambulansesjåførene til syndebukk for et større systemproblem:
«Jeg skulle ønske at ledelsen og noen fra helsemyndighetene hadde vært her under rettssaken for å lære noe om hvordan de skal håndtere slike saker i framtida,» uttalte han til Dagsavisen.
En av sjåførene ble tross alt, i januar 2009, gitt advarsel fra Statens helsepersonellnemnd for brudd på helsepersonellovens paragraf 4 («faglig forsvarlighet» og «omsorgsfull hjelp») og paragraf 7 («øyeblikkelig hjelp»).
Farah ble ikke friskere fra hodeskaden med de jevnlige dryppene av angrep mot ham i de redaktørstyrte mediene. Snarere stresset medieoppslagene ham. Som da Aftenposten i 2015 feiret A-magasinets tiårsjubileum ved å trykke opp igjen reportasjen fra 2008. Da fikk Nils Nordberg, Kohinoors far, komme med følgende advarsel om hvordan Ali Farah opplevde slik oppslag:
«Han har ønsket å legge ting bak seg og komme videre, men det har ikke vært mulig, med alle de gangene saken har vært oppe i retten og mediene, hvor det som skjedde med ham er redusert til nærmest et hendelig uhell.»
Men bønnen om å ta hensyn til det største offeret i Sofienbergparken ble ikke hensyntatt. Ved det neste magasinjubileet, i desember 2020, trykket A-magasinet et nytt portrettintervju med den ene av ambulansesjåførene. Nå under tittelen «En frikjent mann». Også nå var Ali Farah utelatt. Eller kansellert. Han var en stemplet mann.
Feilene i Aftenpostens A-magasin
Hva var det så som er så misvisende med Aftenpostens fremstilling og A-magasinets artikkel, signert stjernejournalist Kjetil S. Østli, fredag 3. oktober 2008? Det feilaktige inntrykket gis så smått allerede på Aftenpostens forside, der hovedoppslaget er et bilde av A-magasinets cover. Hovedtittelen på avisforsiden er nemlig: «Han lå aldri slik mens vi var der».
Hovedillustrasjonen er da en av ambulansesjåførene som holder opp KK-fotograf Caroline Drefvelins fotografi som ble kåret til Årets Bilde 2007. Dette fotografiet viser Ali Farah liggende på bakken blodig i ansiktet, mens en fortvilet kvinne sitter ved hans side. Samboer Nordberg står i engasjert dialog med en politimann, som står med ryggen til. Bildet ble tatt rett etter at ambulansesjåførene dro fra Sofienbergparken. Men fotografiet er også i samsvar med hvordan situasjonen var da ambulansen ankom parken, ifølge rapportene. Så Farah «lå slik» da de kom dit.
Og Aftenpostens fremstilling blir misvisende siden dokumentene, og ambulansesjåførenes egen rapport, viser til at Ali Farah nettopp lå blodig og nede på bakken da de ankom Sofienbergparken kl. 17:13. Frivillige sykepleiere på stedet hadde nemlig sørget for å legge ham i stabilt sideleie, for ikke å øke faren for hodeskade. Og 8. april 2008, altså et halvt år før A-magasinet-artikkelen ble publisert, hadde den ene ambulansesjåføren selv skrevet noe lignende i et Aftenposten-innlegg:
«Når min kollega og jeg kommer til parken, ser vi at noen holder en mann nede på bakken. Vi oppfatter at vedkommende vil reise seg opp og ber dem om å slippe mannen (…) Vi hjelper mannen på bena og vil følge ham inn i ambulansen.»
Det blir slik ikke noe «mystisk» eller «nytt» at Farah står oppreist, vel å merke sjanglende og nærmest i svime, når ambulansen forlater Sofienbergparken. Sjåførene har jo selv reist ham opp. A-magasinets fremstilling blir dermed manipulerende og sterkt misvisende. For allerede 27. august 2007 hadde ambulansesjåførenes advokatfirma Arntzen de Besche skrevet til Helsetilsynet at de «hjalp pasienten på bena».
Og i Helsetilsynets saksfremstilling (06.02.2008) siteres ambulansejournalen fra 6. august 2007 slik: «Vi reiser pas. opp på bena og skal støtte han inn i ambulansen.»
Inne i A-magasinet uttaler den ene ambulansesjåføren følgende, der den siste delen ble grunnlaget for en lang rekke medieoppslag: «Men han lå aldri slik mens vi var der, han sto oppreist da vi dro.»
Det stemmer at Farah sto oppreist da de dro, men dette er jo da noe ambulansesjåførene selv er ansvarlige for, slik de selv har påpekt. A-magasinet skaper slik en falsk ikke-sak. Ingen hadde påstått at Sofienbergpark-saken var at Farah lå nede da de dro. Poenget var at han lå nede da de kom. Alle burde være klar over at han sto opp ved ambulansen, det var jo nettopp slik han ufrivillig kunne urinere på ambulansen.
Ikke nytt fotografi, ikke nytt bilde
Inne i reportasjen kommer så kanskje den groveste feilen fra A-magasinet. De baserer presentasjonen på et påstått «nytt» fotografi som skal underbygge ambulansesjåførens kritikk av Drefvelins fotografi: De publiserer nemlig et fotografi av en stående Farah med sekk. Bildeteksten lyder:
«Et annet bilde: Dette fotografiet er tatt like før ambulansen forlater Sofienbergparken. Det er første gang det blir publisert. FOTO: ØYVIND LÅTE.»
Men også denne fremstillingen er grovt misvisende fra A-magasinets side. For det første unnlates det her igjen å fortelle at det er ambulansesjåførene som har sørget for at Farah står oppreist, slik at dette jo ikke er noe han kan lastes for.
Og for det andre var Låtes bilde blitt publisert tidligere. Så heller ikke dette var noen nyhet. Låte-fotografiet var nemlig hovedbilde i en artikkel hos ABCNyheter over to uker tidligere, 23. september 2008. Der fikk bildeteksten de enda mer dramatiske stikkordene: «IKKE BLODIG NOK.»
Men Låtes bilde står ikke i kontrast til Drefvelins fotografi. Og det motsier heller ikke noe av det som hadde kommet frem tidligere.
A-magasinet ga ikke Ali Farah, og samboer Mari Kohinoor Nordberg, samtidig imøtegåelse på alle de alvorlige påstandene av faktisk art som ble fremmet om dem i oppslagene. De fikk kun en kjapp telefon fra avisen i forkant, med bruddstykker av hva som skulle komme. Og Aftenposten virket ikke interessert i å gi dem intervju og plass til et reelt tilsvar i ettertid. Men Farah hadde annet å tenke på enn å klage Aftenposten inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU).
A-magasinets framstilling gjorde at en rekke medier hev seg på med et lignende narrativ. For å kunne komme til orde, og sette egen sak inn i en større sammenheng, sendte han en kronikk til ukemagasinet Ny Tid og et åpent brev til TV 2 (sistnevnte sammen med samboer Nordberg).
Kronikken i Ny Tid hadde tittelen «Slik jeg ser det» (Herbjørnsrud var ansvarlig redaktør i Ny Tid da denne ble publisert, red. anm.) Og Farah beskriver her den behandling han hadde fått fra politi og andre gjennom mange år.
Han flyktet nemlig fra Somalia, etter sterke råd fra sin onkel, da han var 16 år, for å slippe unna borgerkrigen som var under oppseiling. Etter et par år i London, havnet han i Oslo, før han 29 år gammel fikk norsk pass.
Advokat latterliggjør Ali Farah før publisering
I Ny Tid-kronikken skrev Farah: «Jeg har mange hvite brødre og søstre. Jeg mener jeg klarer å se hvite mennesker som individer. Og jeg har ingenting imot hvite mennesker. Men jeg liker ikke dere som er grå. Dere som prøver å holde oss nede, og som blindt profitterer på det systemet dere med hud og hår prøver å beskytte.»
Han talte av erfaring. Og i et par avsnitt satte han sin egen historie inn i et større perspektiv med kolonitiden, for å forklare hvor dagens forskjellsbehandling av afrikanere og asiater kommer fra.
Men teksten skulle vise seg å bli sabotert fra første stund. For da Ny Tid i fortrolighet sendte et utkast av kronikken til ambulansesjåførenes advokat, Bjørn Rudjord, for å gi mulighet til samtidig imøtegåelse – skjedde det noe unikt i norsk jus- og pressehistorie: Advokat Rudjord nektet å svare i Ny Tid, men tok det upubliserte manuset og gikk isteden med det til dagsavisen Klassekampen (redaktøren var da Bjørgulv Braanen).
Og i Klassekampen kom det slik kritikk mot et utkast til Farahs upubliserte tekst. Rudjords og ambulansesjåførens utspill mot Farah ble publisert på nett torsdag 9. august 2008, dagen før ukemagasinet Ny Tid ble publisert med Farahs kronikk. Slik ble både god advokatskikk og god presseskikk brutt på samme dag. Og fredag 10. oktober har Klassekampen så et tendensiøst hovedoppslag på Farahs Ny Tid-kronikk, allerede før magasinet er på gaten. Advokat Rudjord sender over følgende sitat, der Farah og hans tekst latterliggjøres: «Innlegget til Ali Farah er holdt i en form som gjør det umulig å forholde seg til.»
Advokat Rudjord går så ut mot Farah i Aftenposten: «Dette innlegget har en form som gjør at det blir umulig for oss å svare på det,» uttaler Rudjord samme dag til Aftenposten.no.
I Klassekampen får ambulansesjåføren så likevel forholde seg til innlegget, ved å feilgjengi Farahs kronikk slik: «Jeg føler at han vil gi meg skylda for hele kolonitida på 1800-tallet, og at jeg representerer hele den vestlige verden på et vis.»
Klassekampen påsto både som stikktittel på førstesiden og som hovedtittel inne i avisen at Farah «ikke vil møte» ambulansesjåføren. Men det er ikke dette Farah svarer i intervjuet. Han virker snarere åpen for å møtes dersom ambulansesjåføren virkelig ønsker det. Ironisk nok melder Klassekampens papiravis allerede 9. oktober at «en kronikk Farah skal ha på trykk i Ny Tid i morgen gjør han betenkt», med tanke på å møte Farah. Farah avslutter slik på sms: «Jeg trenger litt hvile.»
Klassekampen ringer Farah. De siterer ham på følgende svar om Ny Tid-kronikken: «Jeg har skrevet den, fordi jeg har lyst til å avslutte hele greia. Folk får se selv hva jeg tenker.»
Det var altså ingen dekning for å skrive at Farah ikke ville møte ambulansesjåførene. Som vi har sett lenger opp, så ga de jo hverandre en klem i retten noen uker senere. Nok en uriktig påstand mot Farah var blitt fremmet.
Stemplet som «den virkelige rasisten i Sofienbergparken»
Men det skulle bli verre. Farah skulle verken få hvile eller få lov til å «avslutte hele greia». En uke senere trykket Morgenbladet kommentaren «Finn rasisten», skrevet av avisas debattredaktør, Marit K. Slotnæs. Uten å gi noen eksempler skriver hun: «Vi kan gå lenger, og hevde at Farah med denne kronikken står frem som den virkelige rasisten i Sofienbergparken.»
Med ett har vi altså havnet i den absurde situasjonen at Ali Farah er den eneste navngitte personen som noensinne er blitt kalt «rasist» i forbindelse med Sofienbergsaken. For det kan ikke ses at ambulansesjåførene er blitt kalt «rasister» på trykk i norske aviser. Og ingen medier navnga dem før de selv valgte å stå frem med navn og bilde.
Det er heller ingen dekning for følgende tekstfortolkning fra Slotnæs: «Skal vi ta det Ali Farah skriver alvorlig, vil den rasjonelle responsen neste gang vi passerer en gjeng somaliske menn være å gå i en bue utenom. For hvordan skal vi møte blindt raseri med noe annet enn frykt og tilbaketrekning?»
Slotnæs synes ikke å ha lest, eller ikke villet forstå, Farahs kronikk. Og ikke synes hun eller avisen å ha vært interessert i å finne det ut heller. Det var lettere tro på den villedende reportasjen i A-magasinet.
Etter rasiststemplingen fra Morgenbladets debattredaktør økte hatet mot Farah. Det kom truende og rasistiske brev i postkassen. Og de uriktige fremstillingene fortsatte. Men om ikke annet bekrefter mediekjøret noe som Nils Nordberg fikk si til Aftenposten i 2015:
«Ali sliter med følelsen av at norsk offentlighet har glemt hva saken opprinnelig dreide seg om, og opplever at det i Norge er verre å bli kalt rasist enn å bli forlatt blødende med hodeskader.»
Behandlingen av Ali Farah underbygger det han selv advarte mot. Det var ikke ambulansesjåførene som var de verste, det var systemet.
De gjentatte slagene mot ham viste at han nok hadde rett i sine analyser, tross alt.
Hvil i fred.
****
NB! Utrop har forsøkt å tilby samtidig imøtegåelse til Aftenpostens A-magasin.
