Foto: Wikimedia Commons
I Aftenposten 28.08.2023 klager professor i biologi Kristian Gundersen over orwelliansk «nytale» i sin omtale av språklig strid om kjønn. Han bommer stygt.
I debatten om kjønn og identitet presenteres det ofte som en objektiv og vitenskapelig sannhet at mennesker (og andre dyr) finnes i kun to kjønn, og at vårt språk følgelig må rette seg etter dette. Det stemmer for de aller fleste, men så finnes det unntak som gjør denne regelen upresis og slett ikke absolutt. En god gjennomgang av dette er å finne i artikkelen Sex Redefined i det prestisjetunge Nature fra 2015.
Når det språklige skillet mellom kjønn blir upresist
Vårt språk generelt og fagterminologi spesielt henger alltid noe etter vår forståelse av virkeligheten. Våre regler for kategorisering har stor men likevel begrenset nytte. For en utmerket illustrasjon av dette, les eminente paleontolog Stephen Jay Goulds konklusjon om at «fisk finnes ikke». George Box hadde rett: Vi kategoriserer etter modeller som alltid er feil, men tidvis nyttige. Når en modell egner seg mer til å villede enn å opplyse vår forståelse av virkeligheten, vil den byttes ut.
Når det gjelder kulturelle uttrykk for kjønn, er det enda vanskeligere: i det vi konstaterer kjønnsorganene til våre barn, pleier vi å differensiere mellom dem: gutter og jenter får ulik hårklipp, ulike klær, oppmuntres til ulike aktiviteter, osv., og dette passer noenlunde for de fleste. Men i den grad at vi knytter forventninger om hva som er biologisk maskulint og feminint til hvem de tiltrekkes til, hvordan de kler seg, hva som interesser dem, osv., blir det språklige skillet mellom kjønn stadig mer upresist.
Avprøving av «nyord» er sunt
Den britiske forfatteren George Orwell var først og fremst bekymret over at språk ble brukt til å sabotere presise tanker, men ønsket at språk ble brukt til å utfordre vår virkelighetsoppfatning. Språk påvirker våre tanker og våre handlinger. Vi kan lett påvise at hatprat og hat er gjensidig forsterkende fenomener, slik det også er i biologiske systemer.
Våre regler for kategorisering har stor men likevel begrenset nytte.
For eksempel er det ikke selvmotsigende å si at «transkvinner [også] er kvinner». Det er en en presisering, på lik linje med «mannlige sykepleiere også er sykepleiere» eller «samiske nordmenn er også nordmenn».
Nødvendigheten av presisering gjør også at språket endres over tid, noen ganger ved at ord (for eksempel «homse») får en ny (og bedre) konnotasjon, andre ganger ved at nye ord («bindestreksnordmenn») tas i bruk. Til enhver tid lanseres det, forkastes og aksepteres «nyord», og dette er et politisk sunnhetstegn – ikke «tyveri» fra språket.
Mer toleranse
Jeg tror vi med fordel heller kan forsøke å forstå hva skeive ønsker å uttrykke med sin aktivisme fremfor å avvise poengene deres fordi vi synes det blir slitsomt å forholde oss til språkbruk som føles uvant. Uansett hvor mange pronomen vi ender opp med, bør vi etterstrebe mer toleranse for at vi er forskjellige.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
