Foto: Wikimedia Commons
Kravene om å tilpasse seg et samfunn oppstår som regel først når man kommer til et nytt land, og i enkelte tilfeller innenfor landet man er født i. I det individualistisk sentrerte norske samfunnet kan sistnevnte noen ganger være tilfellet. Enkelte nordmenn lever, som kjent, ganske så indvidualistiske tilværelser, og må derfor noen ganger jobbe aktivt med å oppleve en slags union mellom egen person og samfunnet.
Kollektivistiske samfunn er litt mindre todelt
I mange av landene Norge mottar flyktninger fra er ikke dette like aktuelt. Mange av de aktuelle landene er av det kollektivistiske slaget, og foreldre, naboer, lærere, imamer og andre som måtte ha innflytelse på for eksempel barneoppdragelse lever i relativ harmoni.
Der er ikke nødvendigvis familien på den ene siden og samfunnet på den andre. Foreldre der har det, på akkurat dette området, kanskje litt lettere fordi de kan stole noenlunde på at lærere, imamer og utdanningssystemet gir barna deres den støtten som de selv anser som adekvat. Slik blir splittelsen mellom for eksempel skolearenaen og foreldrene ikke like påfallende som den til tider kan være i Norge.
Unødvendig konflikt
Barna til mennesker som har kommet til verden i kollektivistiske samfunn er ikke så annerledes enn barna som har foreldre med norske aner langt tilbake i tid. Men hvis en familie fra et land i for eksempel Midtøsten søker tilflukt i Norge, enten med barn fra hjemlandet eller at de får barn her i Norge, kommer denne familien fra dag én ofte i konflikt med det norske samfunnet.
Konfliktene kan omfatte forskjellige verdier, livssyn, oppdragelsesmetoder med mere. Og især hvis familien har opprinnelse fra et kollektivistisk samfunn, der majoriteten i Norge opererer ut ifra et mer individualistisk ståsted.
Ofte blir barna da ofre for et prosjekt med flere konflikter enn strengt tatt nødvendig.
Jeg har merket meg at hvis vi som foreldre ikke arbeider bevisst med barna våre for å unngå dette fra starten av, kan det oppstå unødvendige konflikter mellom samfunnet og familiene til barna. Konflikter som fødes av unødvendig svarthvit-tenkning om kontrastene mellom det såkalte samfunnet og familien.
Den gode blandingen mange ikke tenker på
For gradvis vil barna bygge tilknytning til samfunnet, hvis foreldre og barn jobber sammen med dette – slik alle andre foreldre og barn gjør. Gir foreldrene derimot næring til den gamle «vår kultur» og «deres kultur»-visa der de to liksom er nødt til å havne i konflikt med hverandre, kan vi være sikre på at de går inn i en selvoppfyllende profeti, og sikrer at barna havner i nettopp denne spagaten vi har hørt så mye om.
Det er vel ingen tvil om at barn i all hovedsak er veldig glade i familiene sine uansett. Etter hvert som barna blir eldre, blir de gradvis mer opptatt av barnehage, skole og egne venner. Det er ingen nødvendighet at de må føle seg fanget i den famøse konflikten mellom egen familie og miljøene de blir en del av i skole og fritid, men det er ofte at det blir slik allikevel. Foreldrene, som tross alt sitter på den overordnede strategien, glemmer gjerne at det går an å sette pris på aspekter ved både egen familie og det norske samfunnet ellers.
La de voksne håndtere konflikten
De to sidene engasjerer seg i en høyst unødvendig konflikt. Familien prøver å overføre sin tro, kultur og normer, som de har med seg fra landet de kom fra, til barna sine. Og samfunnet utenfor prøver frenetisk å presse disse barna inn i egne normer i håp om å redusere forskjellene og kontrollere mangfoldet i livssyn og livshåndtering. Alt dette i beste mening og for å gjøre ting enklere for barna.
Og ofrene for striden som foreldre og samfunn gir stadig ny næring til, blir barna selv.
Og begge sider ser denne konflikten som nødvendig for å bevare sin status som influensere.
Og ofrene for striden som foreldre og samfunn gir stadig ny næring til, blir barna selv. De blir tvunget til å velge side. Et valg jeg strengt tatt ikke ser noen verdi i.
Kan ikke de voksne aktørene i denne påståtte konflikten forhandle seg imellom som voksne mennesker? Kan de ikke møtes og diskutere for å finne løsninger? Kan ikke foreldrene som er livredde for å «miste» barna til et til tider ukjent samfunn akseptere at barna er produkter av begge samfunn? Kunne kanskje flere medier ha bidratt til å fortelle historiene om at familiene i alle tilfeller forblir viktige komponenter i barnas liv, selv om de en dag skal ut og bygge sine egne familier i en ny norsk generasjon, og at dette ikke trenger å være vankeligere enn for andre unge?
Begrav stridsøksa og la barna være mangfoldige!
Et arabisk visdomsord sier:
«Det beste av tingene er gjennomsnittet av dem»
Konflikten er i all hovedsak mellom foreldrene og samfunnet. Det er ikke barnas skyld. Derfor er det beste vi kan gjøre å droppe fokuset på hvilken av partene som går av med seieren, og heller jobbe for barnas rett til å ha flere enn én bakgrunn. La fokus være på barnas fremtid.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
