Foto: Wikimedia Commons
På verdensdagen for selvmordsforebygging, den 10. september, holdt jeg følgende appell i Hamar.
De siste tjue årene har om lag 600 mennesker tatt sitt eget liv i Norge hvert år. I 2021 tok hele 658 mennesker sitt eget liv. Om en regner ti etterlatte per selvmord, vil mellom 5000 og 6000 mennesker bli berørt i Norge hvert år. I aldersgruppen 10-29 år er selvmord den hyppigste dødsårsaken. Selvmord er med andre ord en signifikant samfunns- og folkehelseutfordring. På verdensbasis tar om lag en million mennesker sitt eget liv, for ikke å nevne omfattende mørketall, nasjonalt og internasjonalt.
I Norge har selvmordsraten i to tiår vært jevnt stabilt høyt, tross oppdaterte handlingsplaner, behandlingsforløp og selvmordsforebyggende tiltak. Vi ser også en økning i reseptskriving for antidepressive legemidler tross vitenskapelig dokumentasjon som peker på svak effekt og helseskadelige bivirkninger av langvarig medikamentbruk. Denne økningen har ikke ført til nevneverdig nedgang i selvmordsstatistikken. Denne tilstanden reiser en rekke fundamentale spørsmål.
Kan det være at det medisinske kartet ikke samsvarer med de selvmordnæres eksistensielle terreng? Er det slik at den rådende forståelsen av suicidalitet – en sykdomsforståelse og den medikamentelle behandlingsformen – kan fungere som en sosial forsvarsmekanisme, som garderer oss mot overveldende stemninger og følelser som vi ikke ønsker å ta innover oss – individuelt og som et samfunn, men som likevel hjemsøker oss på brutalt vis?
Det synes åpenbart at i iveren etter å avdekke biologiske faktorer som årsaker til suicidalitet, ligger det stor fare for å miste blikket for skadelige samfunnsmessige maktforhold. Dette kan fort gli over i en kollektiv fluktmekanisme. Denne kollektive illusjonen er beleilig, for slik unnlater vi å rette fokus mot et samfunn som kan være kaldt, ekskluderende og fremmedgjørende; altså samfunnsmessige forhold som gjør oss alle medansvarlige. Poenget mitt er at det store fokuset på hjernehelse flytter oppmerksomheten vekk fra å se kritisk og klarsynt på de faktorer og krefter som opprettholder skjevfordelinger av ressurser i samfunnets utvikling, som er medvirkende grunner til psykisk uhelse og suicidalitet. Denne forskyvningen fra det helhetlige feltet til det individuelle, innebærer en psykologisering av menneskelivet som det medisinske behandlingsregimet legger opp til.
Et eksempel som presiserer mitt poeng, er at det i handlingsplanen for selvmordsforebygging, med sine hele 61 tiltak, ikke nevnes sammenhengen mellom økonomi, levekår, gjeld og suicidalitet. En slik nedvurdering av kontekstuelle forhold er svært betenkelig, som igjen reiser kritiske spørsmål til den dominerende kvasireligiøse, antivitenskapelige og ideologiske tilnærmingen til suicidalitet, og hvordan vi kan forebygge flere tragiske utfall.
Tiden er overmoden for å stake ut en ny kurs for hvordan vi forstår og nærmer oss selvdød: En av mine bekjente, som vurderte å ta sitt eget liv, skrev til meg at muligheten for selvdød er en slags flukt fra en virkelighet som er for vanskelig å bære.
Kan forsøk på selvdød være handlinger som kommuniserer noe grunnleggende menneskelig? Hva prøver slike livsuttrykk å fortelle oss? Kanskje at livskvalitet er langt vesentligere enn livslengde? Kan selvdød anses som radikale fluktmekanismer, et slags asyl fra en virkelighet som ikke lenger gir mening, håp og retning for den enkelte? Den svenske dramatikeren Lars Noréns ord om selvdød fanger dette poenget når han skriver, «En del människors särskilda död för egen hand är bara ett stillsamt sätt att få fortsätta leva uten lidande». I møte med dette livssammenbruddet, kommer det medisinske perspektivet sørgelig til kort.
Vi trenger å slå et slag for en tydeligere humanisering av framtidens hjelpetjenester, hvor vekten legges på dialogisk åpenhet, respekt for personlig autonomi, meningsdannelse og anerkjennelse i stedet for sykeliggjøring, styring og kontroll ovenfra og ned.
Vi trenger å orientere oss mot den gode samtalens kunst, hvor fokuset ikke er selve lidelsen, men det unike lidende individet med sine redsler, frykt, sårbarheter, håp, drømmer og ressurser. Dette innebærer med andre ord å flytte fokus fra å behandle mennesker som objekter som skal kureres, fra å være den som sitter på svarene, til å anerkjenne mennesker som aktører i sitt eget liv som er i stand til å skape sin egen vei og finne sine egne svar.
Vi må vekk fra ekspertveldet til å bli medvandrere i mørket som våger å begi seg ut på en usikker reise sammen med mennesker i intense livskriser, hvor selvdød blir en forlokkende løsning.
Det medisinske perspektivet stikker kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker i det suicidale sammenbruddet.
Det medisinske perspektivet stikker kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker i det suicidale sammenbruddet.
For i den ensomme livssmerten, i den blytunge forlatthetsfølelsen, ligger det ofte en ordløs bønn. En lengsel etter anerkjennelse. Et lindrende nærvær i smertenes dal. Ved å våge å være en medspiller og møte mennesker med en grunninnstilling preget av anerkjennelse, empatisk nærvær og åpenhet for det smertefulle, kan vi alle utgjøre en livsviktig forskjell i møte med mennesker som vurderer selvdød for å få bukt med fortvilelsen og smerten som legger seg knugende over livet.
Vi bør alle stille oss det tyngende, men skjerpende, spørsmålet om hva den kommende generasjonen vil dømme oss for. Hva slags forestillinger, myter, ideer opprettholder vi, som sett i ettertidens lys vil bli ansett som kritikkverdige, endog dehumaniserende? Jeg er tilbøyelig til å tro at listen er lang, der sykeliggjøring av suicidalitet vil være en av våre store skampletter.
Til slutt.
Til dere som trenger hjelp: Det å søke hjelp er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på mot. Det er et tegn på styrke. Det er et tegn på selvinnsikt. Å våge å la det som er smertefullt få være smertefullt. Å forsøke å romme det som er vondt på måter som kan fremme vekst og modning, tross livets iboende tragedier, er en bragd i seg selv.
Og er det noen som er eksperter, så er det dere som ønsker og søker hjelp til selvhjelp. Vær kritiske overfor sykeliggjørende og syltynne tilnærminger som nedvurderer deres evner og ressurser for å gjenvinne håp, mening og retning i livet, tross kriser og motgang.
Og til dere som skal hjelpe: Legg vekk ekspertrollen. I møte med smertens intensitet, våg å være til stede som medmennesker. Eller som Søren Kirkegaard sier, møt mennesket der det befinner seg, og start der. Hjelpere må også i større utstrekning utvikle kulturell og strukturell sensitivitet i møte med suicidale mennesker for å unngå å påføre feilplassert skyld, skam, stigma og ansvar.
Vi trenger med andre ord å slå et slag for et tydeligere fokus på sosiodiagnostikk. Det å identifisere kilder til livssmerter som bunner i traumer, sosial ekskludering, fremmedgjøring, ensomhet, psykisk og fysisk vold, økonomi og fattigdom, vil kunne romme suicidalitetens kompleksitet i større utstrekning enn kategorien psykisk sykdom.
Politikere med beslutningsmyndighet og behandlere i psykisk helsevern bør våkne opp fra illusjoner. Det er viktig å komme i møte med suicidale og etterlatte for å lytte og forstå dem på deres egne premisser: Hva slags hjelp hjelper? Hva gjør vondt verre? Hva er det i den samfunnsmessige utviklingen som medvirker til å forsterke selvforakt, dødelig ensomhet og helseskadelig stress?
Å opprettholde troen på medikamenter i en problematikk som i aller høyeste grad berører hvordan vi organiserer samfunnet og hva slags fellesskaper og sosiale bånd vi er med på å fostre, er meningsløst. Det medisinske perspektivet stikker kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker i det suicidale sammenbruddet. Vi må simpelthen vekk fra myten om psykisk sykdom, uholdbare og tomme psykiatriske diagnoser og et dehumaniserende skjemavelde.
Den gode proaktive innsatsen skjer der mennesker lever sine liv. Det skjer mellom mennesker, i det hverdagslige livet. Vi trenger trygge og tillitsfulle menneskemøtere, som anerkjenner smertefulle livssuttrykk uten en fordømmende og sykeliggjørende holdning.
Slik kan vi som samfunn bevege oss fra et symptomspråk, det at noe er feil i individer, til en mer holistisk, dynamisk og mangfoldig forståelse av menneskelivet. Dette vil igjen åpne opp flere muligheter til å forstå helse og uhelse, dødslengsler og livsvilje. Vi bør utvikle en tydeligere tilnærming som toner seg inn på de følelser og stemninger som kan føre til at mennesker er villige til å gi seg selv en dødsdom.
En utfordring for framtidens hjelpeapparater og vårt samfunn blir da om vi rommer eller frastøter det tilsynelatende uforståelige, det selvdestruktive og det mørke, i menneskelivet. Ikke i dem – der borte. Men i oss – alle.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
