Foto: parhlo.com
Når vi snakker om islamistisk terrorisme er det mange som ser for seg menn og kvinner med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika. Dette tenkesettet er nå i ferd med å bli svært utdatert, det kan også påvirke våre tiltak mot terror.
I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) årlige trusselvurdering anes trusselen fra islamister nok en gang som å utgjøre den aller største terrortrusselen mot Norge. Dette har vært en gjennomgående tone i en årrekke, men i år sies det at trusselen er noe lavere. Dette skyldes i hovedsak at mange norske islamister har omkommet i krigshandlingene i Syria, andre har returrett til Norge og er under oppsikt eller i fengsel.
Mest fokus på Midtøsten
Trusselen fra radikale islamister gjorde seg for alvor gjeldende da den Islamske Stat oppfordret til vold og Norge ble inkludert i det som ble ansett som legitime mål. IS viste seg å være en kapabel aktør som evnet å spre propaganda, rekruttere terrorister og ikke minst gjennomføre aksjoner. Angrep ble gjennomført i Frankrike, Belgia, England og Tyskland. Til og med Sverige ble rammet.
Vi skal ikke leve i frykt for terror, men vi trenger tiltak mot radikalisering
Det IS oppfordrer til blir som oftest satt ut i livet av deres tilhengere i vestlige land. Som oftest har gjerningspersonene vist seg å være av arabisk opphav med tilknytning til land i Vesten. Dermed har vi, Vesten og Norge, bygd opp formidable ressurser rundt å kontre islamistiske trusseler fra nettopp islamister med tilknytning til Midtøsten og Nord-Afrika. Mens vi har vært travelt opptatt med å bygge opp disse kapasitetene, har trusselen sakte men sikkert endret sitt geografiske tyngdepunkt og rekrutteringsrevir. Denne endringen har gjort seg mer og mer gjeldene, og sporene har vi sett.
Negativ utvikling i tidligere sovjetstater
I de siste årene har vi sett at flere terrorhandlinger i Vesten gjennomføres av jihadister med bakgrunn fra nettopp de tidligere sovjetstatene. Bombeangrepet mot Boston Maraton, lastebilangrepet i New York og Stockholm samt selvmordsbombeangrepet mot flyplassen i Istanbul var alle angrep gjennomført av individer med usbek-bakgrunn. Hendelsen som medførte økt terrorberedskap i april 2017 var også tilknyttet en person med russisk bakgrunn, det samme gjelder hendelsen som fant sted i januar 2019.
Allerede i 2012 var det nokså klart at utvikling av islamisme i Kaukasus ville medføre utfordringer for land i Vesten. Det selverklærte islamske emiratet i Kaukasus hadde allerede da kapasitet til å angripe tog, flyplasser, energiforsyning og sykehus. Voldsbruken stod det heller ingen ting i veien for. Denne gruppen var også i stadig større grad involvert i konflikten i Afghanistan. Russlands overdrevne bruk av makt ga ikke effekt, ei heller deres økonomiske løsninger etterlot nevneverdig fotavtrykk.
Problemet med islamister fra Kaukasus har ikke roet seg, men ser heller ut til å ha spredt seg videre østover. Det man ser sporet av er at individer tilknyttet jihadist-bevegelser fra denne regionen reiser til Sørøst-Asia for å drive med religiøs-opplæring og veiledning av blant annet Rohingya som bor i flyktningeleirer. Andre har fortsatt til Bangladesh for å støtte sine med-jihadister i regionen.
Allerede i startfasen i krigen mot Taliban kunne man lese om jihadister i Afghanistan som var tilknyttet Al Qaida og hadde opphav fra Kaukasus. I ettertid har antallet jihadister i Afghanistan med bakgrunn fra de tidligere sovjetstaten blitt heftig diskutert, men deres tilstedeværelse er nokså godt dokumentert.
I årene frem til 2017 hadde over 8500 islamister fra tidligere sovjetrepublikker reist til Syria. Mange av disse fikk sin første kamperfaring i Syria. De kunne lettere forlate kamparenaene i Syria, enn sine jihadist kolleger med opphav fra Midtøsten og Nord-Afrika.
Det man også bevitner er at radikale islamistiske lærde har en betydelig andel russiske tilhengere på sosiale medier.
Krever ny kunnskap
Den stadige økende tilstedeværelsen av terrorister med bakgrunn fra de tidligere sovjetrepublikkene kan ha stor påvirkning på hvordan vi velger å innrette vår nasjonal innsats mot islamisme. Et av hovedutfordringene ligger i hvilken kunnskap våre sikkerhetstjenester og politiet innehar om islamister fra de nevnte områder, et annet kritisk tema er hvorvidt det forefinnes tilstrekkelig fokus på terror-trusselen fra disse geografiske områdene. På samme viset som man i lang tid har hatt fokus på visse utsatte grupper fra Midtøsten og Nord-Afrika bør man også ha fokus på utsatte individer og miljøer tilknyttet de tidligere sovjetrepublikkene.
Avslutningsvis er det viktig å påpeke at man skal ikke gå rundt å frykte terror, men vi må ha tiltak som forhindrer at individer blir radikalisert og mer tilbøyelige til å gjennomføre terrorhandlinger.
