Foto: Bray & Bray
Onsdag 16. januar presenterte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll», som Fafo har laget på oppdrag fra IMDi. Rapporten er basert på spørreundersøkelser og samtaler med foreldre og ungdom. Med særlig fokus på familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka, viser analysene at negativ sosial kontroll er en stor utfordring.
Underlig prioritering i omtalene av rapporten
Blant den aktuelle Fafo-rapportens drøyt 58 000 ord omhandler de aller fleste det skremmende omfanget av negativ sosial kontroll i visse minoritetsmiljøer. Rasisme nevnes kun én gang i teksten, på nest siste side. Sett i lys av at vi endelig har fått relevant forskning om situasjonen til utsatte minoritetspersoner på bordet, er det fascinerende å konstatere at en rekke aktører mer eller mindre utelukkende har omtalt denne ene setningen som tar for seg at noen med innvandrerbakgrunn møter på rasisme. Litt av en prioritering, får man si, og veldig illustrerende for hvor laber interesse enkelte har for et oppgjør med æreskultur.
De synlige ofrene – og de usynlige
Mitt perspektiv kan illustreres med to gjenkjennelige eksempler:
Vi slår ring om en muslimsk kvinne som får hijaben revet av på gata og blir kalt «islamisthore», men hvem reagerer når jenter undertrykkes i eget hjem?
Tenk dere en situasjon hvor en ung muslimsk kvinne som er ute på handletur får hijaben revet av og får høre at hun er en «islamisthore» av en rabiat rasist. Denne kvinnen kan med full visshet forvente at det vil bli slått ring om henne. Hun vil oppleve enormt mange velfortjente støtteerklæringer, både fra eget miljø og fra majoritetssamfunnet. Ja, selv en hel del av de som har fått høre at de er muslimhatere vil klare å oppdrive minst et snev av empati med denne dama. Alle som prøver å støtte rasisten vil heldigvis bli nedsablet fullstendig.
Tenk dere så en situasjon hvor en ung muslimsk kvinne er hjemme fordi hun ikke får lov til å være ute av sine foreldre. Hun får høre at hun er en «vestlig hore» til stadighet fordi hun ikke ønsker å ta på seg hijaben, eller fordi hun ønsker å ta den av. Hun møtes jevnlig med grov vold og/eller trusler for å tvinge henne til å lystre og gi etter for presset, ikke fra en vilt fremmed på gata ved et enkelttilfelle, men systematisk, dag ut og dag inn, fra sine aller nærmeste, som står der som en samlet front mot henne for å isolere jenta fullstendig og knekke hennes frie vilje for godt. Mulig noen av dem har opplevd rasisme, men det er ikke den som motiverer dem.
Denne kvinnen kan overhodet ikke forvente bred støtte om hun går ut med sin historie. Hun må tvert imot regne med massiv hets og andre sosiale sanksjoner fra mange i eget miljø, og stort sett alle selverklærte feminister i Norge vil ignorere hennes historie, eventuelt granske hennes formuleringer nitid for å se om hun kanskje bidrar til generalisering og stigmatisering av en utsatt minoritet. Man vil definitivt ikke få oppleve mange sterke og konsekvente krav om et grunnleggende oppgjør med tankesettet som fører til så voldsom kvinneundertrykkelse. Derimot vil vi oppleve mange kreative forsøk på analogier og andre hersketeknikker for å avspore tilløp til debatt.
Begge tilfellene bør det selvsagt reageres sterkt på, i mine øyne kanskje aller sterkest i det siste tilfellet, ettersom undertrykkelsen der må sies å være gjennomført systematisk. Men tendensen går som vi alle vet til de grader i motsatt retning. Heldigvis trenger man ikke velge å reagere på kun en av disse historiene.
Denne teksten ble første gang publisert på Rasjonalitet.no, den 3. februar 2019.
