– Vi må ta ansvar og bruke vår nysgjerrighet til å forstå barnas kommunikasjon, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Wikimedia Commons
Barn har sterke biologiske behov for nærhet og kontakt med sine omsorgsgivere. Det bør være hovedfokuset, skriver Avin Rostami i dette innlegget. 
Avin Rostami
Latest posts by Avin Rostami (see all)

For noen år siden, da jeg var en del yngre, og både søstrene mine og jeg hadde barn i småbarnsalder, kunne bestemor, som var på besøk, av og til kommentere på vår oppdragelse. Noen ganger med et lite hjertesukk og andre ganger med bestemte meninger om barneoppdragelsen her i nord. 

Med kjærlighet kommer fornuften – litt etter litt

Hun mente at vi hadde for mange regler her, at barn ble presset ut av sitt naturlige utviklingsbehov og inn i kunstige kontekster som ifølge henne ikke var godt for dem. Ung og naiv som jeg var, tenkte jeg at bestemor ikke kunne vite hvorfor vi gjør som vi gjør. At hennes oppdragelsesstil og forståelse tilhørte en kollektivistisk tankegang og at denne ikke passet i vårt norske samfunn. 

Det skal sies at bestemor har oppdratt fem robuste barn, som har overlevd krig og sult og mye elendighet i livet, men alle har en solid grunnmur i seg, og bærer på mye håp og optimisme uansett hva livet har kastet i deres retning. Selv om jeg den gangen tenkte at bestemor var gammel og tradisjonell og ikke kunne forstå vår levemåte og vår verden, var jeg også fascinert av henne og hennes pågangsmot. 

Bestemor gikk på skolen for aller første gang i en alder av 73 år – på den samme landsbygda der hun har tilbrakt nesten hele livet. Jeg kunne også observere hvordan hun tok seg tid til å være hundre prosent tilstede med våre barn, hennes oldebarn, og hvordan hun fylte dagene deres med glede.  

En ting hun sa den gangen, som har brent seg fast i minnet mitt, var «gi barna kjærlighet, masse kjærlighet, og fornuften kommer av seg selv med tiden». Hadde det bare vært så enkelt, tenkte jeg denne gangen og ristet litt på hodet. 

La strengt regime på hylla

For barn trenger struktur, grenser og rammer. Barn trenger forutsigbarhet og regler, barn må lære seg å rette seg etter omgivelsene og kontekstene de er en del av. Det er det jeg har lært både gjennom utdanning og jobberfaring, samt i min egen morsrolle.

Som nybakt småbarnsmor fikk jeg ganske så tydelige anbefalinger på helsestasjonen. Hvordan legge barnet, hvordan amme, hvor mye de skal veie, hvor mye de skal legge på seg fra en kontroll til den neste. Hvordan trene de på å sove alene allerede som spedbarn. Jeg husker fortsatt hvor vondt det var når jeg på liv og død skulle lære eldstemann på seks måneder å sove på eget rom. Hvor feil det føltes når jeg hørte han gråte og ikke gikk inn, fordi vi hadde fått veiledning om at det var sånn det skulle være. Vi skulle vente ti minutter og så gå inn. 

Heldigvis tok morsinstinktene over og jeg la dette prosjektet på hylla. Vi sov nå sammen så lenge han trengte det. Det førte ikke til noe mer engstelighet hos han, ei heller fravær av robusthet og selvstendighet. Tvert imot, er jeg bevisst på at dette at vi sov sammen og hadde denne nærheten over tid styrket han. For nyere forskning har også fokus på hvilken betydning nærhet og kontakt med omsorgsgivere har for barnas utvikling. 

Presser barn inn i bokser

Er vi i Norden på villspor når det gjelder oppdragelsen? Tvinger vi barna til kunstige kontekster fordi det passer vår travle timeplan bedre, for at familiestrukturen skal klare å rette seg etter forventninger fra velferdsstaten? Blir barna og deres behov offer for velferdsstatens intensjoner? 

Mens jeg skriver dette, kommer jeg på en samtale jeg hadde med et vennepar for en stund siden. Hvor de påpekte hvor vanskelig det var å være foreldre i Norge når man har røtter fra et annet land hvor oppdragelsesstilen er en helt annen. Og at de så at den oppdragelsen de selv har fått har hatt positivt utfall og føles riktige, men at man til tider kan kjenne på press og forventninger fra helsestasjon, barnehage og skole i Norge. Press som ikke samsvarer med deres oppfatning av sunn oppdragelse. 

Jeg har jobbet med barn og ungdom, særlig sårbare barn og unge, de siste ti årene og har sett hvor mye barn presses til å passe inn i skjemaer og tidsplaner. Hvordan de voksne som jobber med barn og ungdom får mer og mer å gjøre av administrative oppgaver og mindre tid til å være hundre prosent tilstede for barna. Samt hvordan vi bruker måleinstrumenter, og presser barn inn i bokser. 

På kompromiss med grunnleggende behov

Er det kanskje på tide å stille noen kritiske spørsmål rundt den konvensjonelle oppdragelsen i Norge og ha åpne samtaler og diskusjoner om dette? Selvfølgelig skal barn ha regler, og jeg er ikke forkjemper for fri oppdragelse. Men jeg tror at barn blir pålagt å ta valg og ansvar de ofte ikke er kapable til. 

«Gi barna kjærlighet, masse kjærlighet, og fornuften kommer av seg selv med tiden»

Vi trenger å gi foreldre styrken til å ta styring i oppdragelsen, samtidig med at vi som samfunn legger mer til rette for mer familietid. Barn har sterke biologiske behov for nærhet og kontakt med sine omsorgsgivere de første leveårene, særlig frem til de er tre år. Dette er viktige år for videre utvikling og robusthet. Det er i disse årene at grunnmuren til et individ bygges. Det at vi presser små barn i ettårsalderen inn i barnehage og forventer at ansatte skal kunne dekke en stor mengde barns behov samtidig, er en svært urealistisk forventning. 

Jeg husker hvor strevsomt det var som ung barnehageansatt å kjenne på å ikke kunne møte alle barnas behov. Det er snakk om helt grunnleggende behov som å få mat i tide, bli trøstet, bli gledet og å få kontakt. 

Fraværet eller forsinkelsen av sistnevnte er ikke i samsvar med vår kunnskap om hjerneutvikling hos barn, som er helt avhengig av en voksens hjerne for sunn utvikling. Det er gjennom samspill og relasjoner at nye veibaner i hjernen dannes, hvilket også er helt avgjørende for barnet senere i livet og er av ekstra betydning for barnets følelser og selvregulering. 

Bestemor hadde rett

Jeg påstår på ingen måte at jeg sitter med fasiten, men jeg ønsker å invitere til en mer åpen diskusjon på samfunnsnivå, for slik vi som arbeider med psykisk helse ser det, har antall henvisninger doblet seg de siste årene. Kanskje er det på tide å styre utenom forsøkene på «å finne feil hos barna og fikse dem», og heller se på omgivelsene barna er en del av og starte med endringene der. 

Som den danske barnepsykiateren Søren Hertz sier, er barnas atferd alltid en invitasjon til kommunikasjon og det er vår oppgave som fagpersoner og voksne i barnas liv å ta ansvar og bruke vår nysgjerrighet til å forstå barnas kommunikasjon. 

Med årene har jeg forstått mer og mer hva bestemor mente når hun sa «gi barna kjærlighet, masse kjærlighet, og fornuften kommer av seg selv med tiden». 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER