Foto: IOM
For nylig la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2024. Den 8. oktober kunne vi, på regjeringens nettsider, altså lese om et statsbudsjett som har til hensikt å «å trygge folks økonomi og Norge i en urolig tid». Hvem som er inkludert i begrepene «folk» og «Norge» fremgår ikke av den fengende overskriften, men klikker vi oss videre inn på temaoversikten, under fanen «Flyktninger til Norge», blir det relativt tydelig hvem som ikke er det. For hvis regjeringen får det som de vil, skal antallet såkalte overføringsflyktninger, bedre kjent som kvoteflyktninger, som ønskes velkommen til Norge halveres.
Og alt dette i en tid der verden aldri har sett flere mennesker på flukt – omkring 110 millioner. Det får meg til å tenke på mennesker jeg selv har møtt som har vært på flukt.
Ut på «tahriib» for et bedre liv
For femten år siden var jeg i havnebyen Bosaso, ytterst på Afrikas Horn, i det selvstyrte området Puntland i Somalia. Jeg var tilknyttet en ikke-statlig organisasjon som arbeidet med kvinner og ungdom, mest med helse og ernæring.
Havnen var travel, hovedsakelig med eksport av levende dyr til arabiske land på den andre siden av Adenbukta. Et vanlig syn var kamel- og saueflokker gjennom gatene, på vei fra innlandet til båter på havnen, der de ble heist opp med kraner.
Byen var utrolig varm, og støvete. Det foregikk mye bygging, og byen har nå vokst og utviklet seg til det ugjenkjennelige, men den gangen bar den fremdeles preg av borgerkrigen i landet, og var ganske liten. Borgerkrigen startet ved inngangen til 1980-tallet og pågår delvis fortsatt i noen områder av Somalia.
Kjørte man ut på landet, var et annet vanlig syn grupper av mennesker som gikk til fots i retning byen, flyktninger fra Etiopia og andre deler av Somalia. Mange av dem i transitt – på vei mot drømmen om et liv i et annet land.
I byens gater var særlig etiopierne godt synlige, om natten sov de der de kunne finne plass, og når det regnet prøvde de å komme under tak. Men det var ikke alltid mulig, og det var et trist syn å se våte kropper tett inntil hverandre i mørket. Heldigvis var dagtemperaturen aldri avskrekkende.
Jeg møtte kvinner som prøvde å tjene litt på å flette hår, dette var de flinke til, og de var populære blant de som hadde råd til å betale dem. En gravid kvinne hadde snudd da hun så båten hun egentlig skulle reise videre med, og latt mannen reise alene «i forveien». Kanskje så hun ham aldri igjen, men hun ville føde barnet sitt i Bosaso, og flettet hår for å overleve. Hun hadde etterlatt to barn hos foreldrene i Etiopia, kanskje kom hun en gang tilbake til dem.
En annen kilde til litt inntekt var salg av religiøse bøker og gjenstander, antagelig stjålet fra etiopiske kirker. Bøker i skinnbind, med håndskrift og illustrasjoner, ble omsatt, litt i hemmelighet.
På bortgjemte strender utenfor byen lå folk og ventet på de små smuglerbåtene de hadde fått tildelt av agentene som drev små «reisebyråer» inne i byen. Blant afrikanere i regionen går denne reisen, i all hovedsak gjennomført av unge gutter og menn, har den halsbrekkende reisen fått et eget begrep – de unge reiser ut på «tahriib».
Den glemte fluktruta
Ikke alle kom seg over vannet. En gang måtte noen av ungdommene «våre» ta seg av folk som hadde blitt satt i land fra en båt og blitt fortalt at de nå var i Jemen, mens de i virkeligheten hadde snudd ute på sjøen og blitt returnert til et annet sted på kysten enndet de hadde dratt fra. Noen ganger fant de også lik som fløt i land, og vi så bilder fra strendene i Jemen, der det lå både døde og utmattede mennesker etter overfarten.
Sammenliknet med medias dekning av flukten over Middelhavet, som ellers får mest oppmerksomhet i den grad det skaper problemer for Europa, er denne fluktruten underrapportert.
Flyktningenes mål var å komme seg med båt over til Jemen, en avstand på 480 km. I likhet med Etiopia dyrkes det Khat i Jemen, og det var behov for arbeidskraft, noen fikk arbeid der, kanskje for å finansiere videre flukt. For mange var hovedmålet å komme seg videre til Saudi-Arabia, der særlig etiopiske kvinner håpet på jobber som hushjelper og barnepassere i rike familier.
Jemen var en gang kalt «Det lykkelige Arabia», men er nå et ekstremt fattig land, og har lenge vært storeksportør av arbeidsmigranter til rikere land.
I løpet av årene som er gått, har situasjonen i Jemen forverret seg, med ni års blodig borgerkrig og et stadig verre forhold til Saudi-Arabia. Det hører med til historien at folk også har flyktet den andre veien, fra Jemen til Somalia.
Likevel går det en jevn, og nå økende, strøm av flyktninger i båter over Adenbukta. Sammenliknet med medias dekning av flukten over Middelhavet, som ellers får mest oppmerksomhet i den grad det skaper problemer for Europa, er denne fluktruten underrapportert.
Norges regjering må snu
De som overlever flukten gjennom Jemen risikerer nå å bli beskutt av saudiarabiske grensevakter. En rapport fra Human Rights Watch viser at hundrevis av etiopiske flyktninger er drept hittil i år.
Saudi-Arabia har ikke signert Flyktningkonvensjonen, og de over 6 millioner immigranter i landet er stort sett fremmedarbeidere. Rundt 1,8 millioner er jemenitter.
I en ideell verden skulle ingen behøve å flykte fra hjemmet og landet sitt. De som reiser på denne måten, reiser sjelden av eventyrlyst.
Men verden er ikke slik vi skulle ønske, realiteten innhenter oss og berører oss alle. De aller fleste mennesker på flukt befinner seg i naboland, men en liten andel kommer seg hit, til Europa og til og med til Norge.
I en stadig mer vanskelig verden, med krig, sult, tørke og brudd på menneskerettigheter, og med klimaforandringer som i stor grad er forårsaket av vårt forbruk, velger regjeringen vår å stramme inn og halvere antall kvoteflyktninger vi kan motta, og det gir ingen mening. Den prioriteringen kan ikke regjeringen være bekjent. Nå må de ta til fornuft og vise at vi i Norge prioriterer empati og kjærlighet. For alle.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
