Foto: thirdeyemom
Til alle dere som er opptatt av de norske barna og mødrene som befinner seg i Irak eller i Syria.
Tadsjikistans strategi
Jeg er i nå i fjellandet Tadsjikistan og jobber med Unicef på et prosjekt for barn. Dette landet har sine utfordringer, men likevel er regjeringen her helt klare på at de skal hente hjem barna som har strandet i Irak og Syria etter at foreldrene valgte å knytte seg til IS. Den 12. februar annonserte myndighetene at de skal gjøre det som står i deres makt for å få hjem barna, omtrent samtidig som representanter for vår egen regjering mente at de de norske barna må finne veien hjem selv.
Fedrene drept – mødrene arrestert
Jeg hadde i går et treff med en representant for det internasjonale Røde Kors her i hovedstaden Dusjanbe. Jeg fikk vite at nærmere hundre tadsjikiske barn og deres mødre er i leire eller fengsel i Syria og Irak. Mødrene fulgte sine menn til kampområdene, og i mange tilfeller er nå disse mennene drept, og mødrene arrestert. Barna henger med, både de som ble med hjemmefra og de som er født der. De er for det meste små barn, akkurat som de norske barna som er på samme sted. De er ikke små fremmedkrigere. De er barn.
Fremtidens historieskrivere vil neppe være nådige med dem som hevder at barna er radikaliserte og dermed må bli der de er
Forholdene der de er beskrives som grusomme, og i følge en rapport fra Amnesty International står både mødre og barn i stor fare for å bli misbrukt seksuelt, i tillegg til alle de andre belastningene et opphold i interneringsleir eller fengsel fører med seg.
Utleveringsavtale
Den tadsjikiske regjerningen har forhandlet frem en utleveringsavtale med myndighetene i Irak. De får barna hjem nå, og Røde Kors bistår med logistikken. Det rapporteres at mødrene i Irak i mange tilfeller er dømt i summariske rettssaker der en dødsdom eller livstidsfengsel er avsagt etter en ti minutters rettssak. Å få mødrene hjem er en mer komplisert affære, men de jobber også med denne saken.
Tadsjikiske myndigheter tar ikke barna fra mødrene uten samtykke. De regner likevel med at rundt 70% av barna kommer hjem ganske snart, og seks stykker er allerede i landet, plassert hos besteforeldre eller andre i slekten.
Vi har hørt slike stemmer i Norge før – for 70 år siden
Situasjonen i Norge kunne vært liknende. Bortsett fra at det gjelder mange færre barn og mødre, og vi har et land som på nesten alle måter er bedre rustet. Og én ting mangler vi: Vilje. Tadsjikistan vil ha den hjem, mens Norge nøler.
Fremtidens historieskrivere vil neppe være nådige med dem som hevder at barna er radikalisert og dermed må bli der de er. De vil nok også få kjørt seg i historiebøkene de som mener at barna må ta konsekvensene av foreldrenes valg. Vi har hørt slike stemmer i Norge før, men det er 70 år siden nå.
Store belastninger for barn og mødre
Norsk Psykologforenings menneskerettighetsutvalg har bedt om at regjerningen gjør det som er mulig for å spore opp de norske barna og mødrene, og hjelpe dem hjem. Vi har skrevet et formelt brev til barneminister Kjell Ingolf Ropstad, og ber ham om en klar redegjørelse for regjeringens planer. Svarfristen for vårt brev nærmer seg nå, og vi ser spent frem mot å forstå bedre hva de tenker å gjøre.
Vi får folk hjem – fra Thailand og Kongo
For hver dag som går, utsettes mødrene og barna for store belastninger. I Norge står rettsapparat, barnevern, storfamilie og resten av samfunnet klar med det som skal til for at hjemkomsten blir god. Vel, klar og klar, det stemmer kanskje ikke helt. Men vi tilpasser oss, og lager et system som passer den enkelte. Og i mange tilfeller vil vi lykkes med det. Og i noen tilfeller ikke. Men det betyr ikke at vi tok feil.
Vi mobiliserte hjelp på fremmed jord da tsunamien rammet i Thailand. Vi hentet en norsk leiesoldat i et fengsel i Kongo. Dette er en ny og annerledes situasjon, men vi har vist før at vi takler krisesituasjoner i utlandet og får folk hjem.
Disse barna og mødrene, og kanskje til og med fedrene, kan vi hjelpe. Det blir ikke noen lett sak, men garantert lettere enn alle andre alternativer. Dette er mulig, vi har det i oss som samfunn. Og barna har utviklingsmulighetene i seg. Vi må bare gi dem sjansen.
