- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
Etter en lang arbeidsdag har jeg endelig satt meg ned for å ta en kopp te. Jeg er sliten, ikke vanlig sliten, men mentalt og emosjonelt sliten. Mediebildene er vonde å se, barn og voksne som blir ofre for politisk maktspill.
Jeg er selv vokst opp i krig og på flukt
Jeg blar gjennom mine sosiale medier, jeg ser barn bli båret ut av sammenraste bygninger i Gaza, jeg ser en kurdisk mor som løper etter en bil i Rojawa i den syriske delen av Kurdistan. Hun løper for å se liket av sin avdøde sønn, drept i et angrep av det tyrkiske regimet. Jeg blar videre og leser om den israelske hjelpearbeideren som er drept av Hamas.
Jeg har et behov for å uttrykke meg, for å vise medfølelse, for å ta et standpunkt. Jeg poster en rå selfie med følgende tekst: «Bustete hår, trøtte tryne, lite søvn, sånne småbagateller vi ofte blir opptatt av, mens et annet sted i verden, i samme øyeblikk som jeg knipset denne selfien, lever et individ som kjemper for livet, flykter fra bomber.»
Mange reagerte på denne story-en med et hjerte og noen skrev til meg og uttrykte sin bekymring og sin følelse av håpløshet. En venninne skrev en lengre melding, og med hennes tillatelse deler jeg den her: «I går våknet jeg brått i panikk og i et mareritt fullt av traumer… drømte at vi var i Kurdistan og at vi var midt i krigen… det var små rom av betong (gjemmesteder) fylt med barneskrik. Verden er urettferdig. I dag har jeg holdt meg unna å lese avisa, må bare det».
Venninnen min og jeg har ganske lik bakgrunn, født og vokst opp i krig og på flukt.
Vår barndom ble stjålet
Det vi ser i mediene i dag var en gang, for 20 år siden, en del av våre liv også. Vi har gått med et håp om at verden og fredskampen hadde kommet lengre. At barn ikke igjen skulle offer for krigens brutalitet, at de skulle bli brukt som bytte i et stygt og dehumaniserende, politisk spill. For barn og krig hører ikke til i samme setning.
Mange av oss med krigstraumer blir i disse dager svært trigget, med flashbacks, mareritt og andre fysiske og psykiske symptomer. Og samtidig kjenner vi på dårlig samvittighet for at vi selv er i trygghet mens andre gjenopplever det som en gang var barndom, og vi får ikke gjort annet enn å vitne og en gang iblant uttrykke vår frustrasjon og bekymring på sosiale medier.
Vi har gått med et håp om at verden og fredskampen hadde kommet lengre
Den gangen var det ikke noen som kunne dokumentere at vi gjemte oss under broer og i fjellene i timevis og noen ganger dagevis når vi flyktet fra bomber. Det var ikke noen som kunne dokumentere at vi ble dratt på antigassmasker som 3-4-åringer når vi egentlig skulle ha vært opptatt med utforskning og lek. Vår barndom ble stjålet og fylt med frykt.
Håp – og litt håpløshet
Jeg har ofte lurt på om det hadde gjort en forskjell om det var sosiale medier den gangen. Så slår det meg at de som forble stille da, fortsatt er stille nå. De som tiet og samtykket, tier og samtykker fortsatt. Samtykker til at et folkemord foregår, at mennesker blir brukt som bytte i politisk spill.
Poeten Mahad Ibrahim har postet dette diktet på sin Instagram-konto:
Hvem skal finne opp
Antibiotikaen mot krig?
Anti krig
Kanskje barna
Fordi de er vår
Fremtid
Det er et dikt som bærer preg av håp. Håpet som jeg stort sett tviholder på i mine tekster og dikt. Men for tiden er håpet ganske så fjernt og tilslørt med mørke skygger. Jeg re-postet på hans post med følgende svar:
Jeg er redd for at barna
blir indoktrinert med krigens gift; hevn
For, er det mange barn igjen
når de blir brukt som bytte
i det politiske spillet?
Jeg håper inderlig at jeg tar feil, at Mahad hadde rett.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
