«Bygdøys ghettostrøk»

Denne teksten ble første gang publisert i Dagsavisen den 6. mars 2019

Debatten om «bostedsstopp» i utsatte bydeler med høy andel folk med minoritetsbakgrunn har eksplodert den siste tiden. Jeg mener det bør være fritt å bosette seg der man vil, men jeg mener all utbygging av kommunalboliger, og utviklingen av tilbudet bør foregå på Oslo Vest.

Et annerledes borettslag
Min historie startet i 1987. Ett år etter at familien min flyktet med 4 år gamle meg til Norge flyttet vi inn til et nybygd rekkehus i Bygdøyveien. Familien min var en av de heldige familiene med flyktning- og/eller minoritetsbakgrunn som fikk forrang til å kjøpe oss inn i Hengsenga borrettslag.

Jeg ser behovet for et områdeløft og politikere som lytter til lokalsamfunnet

I løpet av et år flyttet mellom 10 og 15 familier med minoritetsbakgrunn inn. Vi hadde bakgrunn fra Irak, Gambia, Somalia, Etiopia, Pakistan, India, Algerie, Chile og Polen. Vi ble fort en fargeklatt i et ellers så blendahvitt Bygdøy.

Vi som bodde på Hengsenga i Bygdøyveien ble fort som en stor familie som passet på hverandre, og engasjerte seg i hverandres liv. Vi arrangerte ofte store grillfester med mat fra alle verdens hjørner. Kan du se for deg en bygdøyfrue spise kyllingvinger med hendene sine? Eller som smaker falafel for første gang? Kulturutvekslingen gikk begge veier, og det som startet som en litt ovenfra-og-ned-tilnærming endte med at man integrerte seg, og inkluderte hverandre, inn i et flerkulturelt fellesskap.

Bygdøyghetto og apelyder
Bygdøyveien ble faktisk omdøpt til Bygdøys ghettostrøk på grunn av at det var så mange innvandrere som flyttet inn på en gang. Kanskje det er der Listhaug har blitt inspirert av «svenske tilstander»?

Vi barna hilste ofte på kong Olav på vei til og fra skolen. Det høres ut som en idyllisk historie, men alt var ikke fryd og gammen. Det var mye rasisme. Vi fikk kastet apelyder etter oss, og når jeg ble trukket ut til å holde tale for dronningen på jubileet for frigjøringsdagen i 1995, så ble det protester fra noen, fordi de mente det var feil at en som ikke var norsk, skulle få lov til å gjøre det.

Vi ble likevel en del av Bygdøysamfunnet
Bortsett fra enkelte episoder som dette, så hadde jeg en rik og lykkelig barndom. Vi hadde ganske lite å rutte med, men når jeg sier rik, så mener jeg på mangfold og fellesskap. Uten mangfoldet så hadde barndommen min vært ganske fattig og grå.

Familiene i Hengsenga borettslag ble fort en integrert del av Bygdøysamfunnet. Foreldrene våre stilte opp som fotballtrenere, kjørte barn til og fra treninger og hadde et stort sosialt miljø rundt seg som sørget for trygghet i oppveksten.

Barndommen vår har vært preget av 17. mai på folkemuseet, juleselskaper på Fredensborg, hoppe i høyet inne på Kongsgården og båtlivet om sommeren.

Derfor er dette god integrering
Bortsett fra i Breiviks manifest, der han, i positive ordlag, nevner de velintegrerte innvandrerne i Bygdøyveien, er det få som kjenner til «innvandrerbarna» som vokste opp på Bygdøy i Bygdøyveien på 1990-tallet. Min historie er kanskje annerledes, men ikke unik. Suksessfull integrering er en toveis prosess. Den som kommer hit må lære seg språket, lover og regler, sosiale koder og tradisjoner – og storsamfunnet er nødt til å ta folk imot og inkludere alle inn i det store fellesskapet.

Min historie er på mange måter selve kroneksemplet på hvorfor det er viktig med geografisk spredning av nyankomne flyktninger og familier med kort botid i Norge. Det er enklere å integrere seg i et miljø der man på mange måter blir tvunget til å bruke språket, og tvunget til å menge seg med folk fra andre kulturer og hjemland enn seg selv.
Suksessfull integrering er avhengig av at majoriteten inkluderer minoriteten inn i lokalsamfunnet uten å bruke merkelapper på hverandre. Det handler om muligheter og det tilbudet som er tilgjengelig.

Viktig med lik tilgang til sosiale og økonomiske muligheter
Det handler også om at alle barn som vokser opp i Norge bør ha lik tilgang til både sosiale og økonomiske muligheter. Her må politikere trå inn og styrke bydelene økonomisk der det trengs!

Jeg ble aldri fornorsket, jeg sa heller ikke fra meg mine verdier eller min irakiske identitet, og jeg har i voksen alder, mor til fire barn, både bodd på vest- og østkanten og har personlige erfaringer derfra.

Jeg ser ikke behovet for å gi bosettingsstopp i enkelte bydeler. Jeg ser behovet for et områdeløft og politikere som lytter til lokalsamfunnet og ildsjeler som jobber dag og natt for fellesskapet.