- Hva lærte vi av 22. juli? - 22.03.2019
For nøyaktig en uke siden, den 15. mars, ble New Zealand offer for et terrorangrep av samme dimensjoner som Norge ble den 22. juli 2011. Likhetstrekkene er mange. Inspirasjonen er den samme. Den gang var vi uforberedt, og det kan tilgis. At vi fortsatt ikke klarer å ta et uforbeholdent oppgjør med slikt tankegods, fortsetter å skade oss. Det må det gjøres noe med. Og det haster.
Stoltenbergs ord forplikter
I 2011 var det et politisk parti som ble offer fordi deres tro på å forandre verden ikke står i stil til konspirasjoner som hevder at muslimer ønsker å ta over verden. På New Zealand ble folk drept fordi de trodde på det de gjorde, en ufarlig gudstro som for mange gir en fredfull og rettferdig rettesnor for hvordan man ønsker å leve som menneske.
Etter 22. juli-terroren sa Jens Stoltenberg følgende i sin tale på Rådhusplassen: «Våre fedre og mødre lovet hverandre aldri mer 9. april. Vi sier aldri mer 22. juli». New Zealand fikk sin 22. juli den 15. mars 2019. Mannen som utførte terroren, hentet inspirasjon fra den norske terroristen Anders Behring Breivik. På lik linje med Breivik skrev han et manifest og sendte det til myndighetspersoner på New Zealand. Navnet Breivik var også skrevet på mordvåpenet hans. Ordene fra Stoltenberg klinger ikke bare godt i ørene. De forplikter. De krever en kollektiv forpliktelse av oss alle.
Er det en islam som er farlig, så er det Storhaug-islam
Vi må starte i toppen
Og alt dette må starte i toppen. Regjeringen og Erna Solberg må ta et tydelig oppgjør med vrangforestillinger om muslimer. Statsministeren må forstå at kampen mot muslimhat ikke kan vinnes ved at vi enten sletter Facebook-innlegg som inneholder for mange hatkommentarer eller ved at mediene stenger kommentarfelt for å unngå at muslimfiendtlige konspirasjonsteorier får fritt leide til de tusen hjem. Det vil være som å tro at et problem forsvinner ved å lukke øynene. Det forsvinner ikke, det dukker bare opp et annet sted. Hatkommentarene forsvinner heller ikke, de dukker bare opp på andre steder, som for eksempel på den statsfinansierte hatbloggen kalt Human Rights Service eller på resett.no.
Handlingsplan mot konspirasjonsteorier
Mye av det onde starter i det lille. Ofte med konspirasjonsteorier om at muslimer ønsker å endre vår levemåte og vårt styresett. Land etter land vil de ta over hele Europa. De bedriver barnevognsjihad (føde mange barn) og slik vil de gjøre seg til flertall i alle land. Deretter avvikle demokratiet og innføre Sharia-lover. Konspirasjonsteorien retter seg mot muslimer i vesten og er kjent som Eurabia-konspirasjonen. Dette er kun ett eksempel. De av oss som har tatt et dypdykk i denne kloakklignende
vrangforestillingsverdenen, vet at dette kun er toppen av isfjellet. Det er ikke den ting muslimer ikke har skylda for. Alt fra ønske om verdensherredømme til dagens
klimautfordringer.
Det eksisterer en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Den må følges opp og utvides. Det holder ikke å kartlegge og jobbe mot voldspotensiale i visse kretser. Det må også jobbes mot konspirasjonsteorier og vrangforestillinger. Det må vises nulltoleranse ovenfor slike ytringer. Holdninger starter med ytringer som igjen fører til handlinger.
Solbergs støtte til Storhaug kan bli dyr
En annen ting er at hatefulle konspirasjonsteorier som er satt i system ved at de spres som nyheter og forskning, må ta slutt. At regjeringen på død og liv opprettholder pengestøtten til hatefulle nettsteder som Human Rights Service er ingen gåte. Folk flest forstår at de gjør drittjobben for FrPs mørke velgere. Og at Erna Solberg er avhengig av FrPs støtte for å fortsette i regjering.
Det var kanskje derfor Erna Solberg forsvarte støtten til den muslimfiendtlige bloggen til Hege Storhaug ved å si at «vi skal også støtte stemmer vi ikke liker». Det Erna Solberg overser er at det denne damen driver med ikke er «stemmer vi ikke liker», men hatytringer samfunnet vårt ikke tåler. Det kan på sikt bli en langt større kostnad å bære enn det nye regjeringskvartalet. Sosial kostnad. I form av hat, frykt og mistenkeliggjøring med endestasjon massedrap.
Storhaugs livsfarlige hat-cocktail
Etter terroren i New Zealand skriver Storhaug følgende på sin statsfinansierte blogg:
«Det grufulle som har skjedd, og som også har rammet hundrevis av pårørende på det mest smertefulle, var dessverre ikke overraskende. Psykiatri, vold og ekstrem ideologi, kombinert med islams mangel på vilje til å tilpasse seg vår moderne tid, er en livsfarlig coctail.»
Er det en cocktail som er farlig, så er det den hun steller i stand selv. Er det en islam som er farlig så er det Storhaug-islam. For den er det visstnok bare henne og et fåtall andre som kjenner «sannheten» om. Mens vi andre er naive, skal man tro Storhaug.
19. mars, fire dager etter terroren som rammet to moskeer i New Zealand, legger Hege Storhaug ut et innlegg som tar til orde for å jevne norske moskeer med jorden.
21. mars legger hun ut en sak om et norsk meieri som, i tillegg til norsk, bruker andre språk i reklamekampanjen til sin nye 1,75 liters melkepakning. I sitt innlegg bruker hun Arbeiderpartiets slagord på en svært støtende måte: Alle skal med! Reklame i Oslo på arabisk og somalisk. Kommentarfeltet er, tradisjonen tro, full av muslimhat.
Cocktailen til Storhaug er livsfarlig. Den gir sine utvalgte lesere kun en forsmak, resten må de konspirere seg fram til. Det kan de utmerket godt og bedre enn de fleste. Det gjør de faktisk hele dagen – i kommentarfeltene. Våre folkevalgte som støtter denne typen «ytringsfrihet» er langt fra naive, de er bare ekstremt velkalkulerte. Storhaugs jobb er å sette likhetstegn mellom muslimer og Arbeiderpartiet. Resten håper man kanskje går av seg selv, og gir uttelling ved neste valg.
Kampen etter Utøya er ikke ferdig kjempet
Vi er to personligheter med ulik bakgrunn, en er tidligere aktiv i AUF og overlevende etter Utøya-massakren, en annen er norsk muslim med de erfaringene det innebærer. Vi har begge kjent mye rart på kroppen i kjølvannet av det norske angrepet. Det er for oss uforståelig at oppgjøret med retorikken og handlingene til høyreekstreme bagatelliseres av noen samfunnsaktører og fremstående politikere. Man er vitne til at enkelte av våre venner, som overlevde Utøya, fortsatt blir truet og hetset for å ha overlevd. Mange blir anklaget for at de kommer inn i politikkens styre og stell ene og alene fordi de er overlevende etter Utøya. Det er på tide å ta et nasjonsbyggende grep. Et grep som ikke bare snakker om et «vi», men skaper dette vi-et i form av empati for de som rammes hardt og brutalt av noe så meningsløst som terror. Etter 22. juli startet vi en nasjonal dugnad for frihet, demokrati og åpenhet. Det betyr en utrettelig kamp mot trangsynthet, polarisering og konspirasjonsteorier. Den kampen har så vidt begynt. Det gjenstår mye arbeid, og vi har verken tid eller folk å miste.
Erna: En fordømmelse skal være uforbeholden
For norske muslimer er situasjonen også krevende. Vi har en beskjed til deg, Erna. Når du skal fordømme muslimhets, så kall det muslimhets, ikke «hatefulle meldinger», slik du gjorde på facebook-profilen din. En fordømmelse skal være direkte og uforbeholden. Det skylder du faktisk de som rammes.
I likhet med veldig mange andre norske muslimer føler man tilhørighet til landet der ens foreldre bosatte seg i. Man føler veldig mye for landet man er født og oppvokst i. Norske muslimer føler seg like norske som en hvilken som helst annen person i dette landet. Og på lik linje med nordmenn flest, ser de verken behov for eller trang til å overbevise andre om deres dedikasjon til landet. Debattklimaet og netthetsen derimot, hvisker dem i øret at man bør gjøre det så ofte man bare evner. Det nekter de, og har sin fulle rett.
Erna Solberg, du og din regjering har gjort det stuerent å bedrive muslimhets. Det har du gjort ved ikke å slå nådeløst ned på hatet, muslimhatet. Hat skal møtes med nulltoleranse. Når folk lirer av seg hatkommentarer mot muslimer, skal du ikke slå tilbake med tafatthet. Du skal ikke slette din kondolanse til muslimene i New Zealand og erstatte den med et sleivspark i alle retninger som lander i ingenmannsland.
«Ikke hets muslimer og ikke kall vanlige folk rasister», var budskapet fra vår statsminister etter at 50 muslimer ble skutt og drept i sitt gudshus mens de var i bønn. Det er ikke lederskap, det er unnvikelse.
Erna, om du hadde vært statsminister i Norge 22. juli 2011, ville du da ha sagt at «sosialistene har mye dårlig politikk og manipulerende retorikk, men i dag står vi sammen med dem»? Det ville du neppe ha gjort. Det er det du har gjort nå.
