Foto: forbes
Du kan være et hardtarbeidende menneske, toppidrettsøver, flink student, eller rett og slett en godt integrert borger, men likevel ikke kunne leve komfortabelt med din identitet blant andre. Det skyldes først og fremst den muslimske bakgrunnen vår, som fratar oss muligheten til å bli sett som et individ i dagens samfunn.
En persons feil – kollektiv skyld?
Hver enkelt av oss muslimer blir ofte fremstilt som representanter for alle muslimer, vel og merke kun når vi gjør noe galt. Når en av oss utfører positive handlinger i samfunnet, blir vi sett på som enkeltindivid, men straks vi beveger oss på den motsatte siden, blir vi plutselig en representant for alle muslimer. Slik har mediene spilt spillet sitt mot oss i mange år, og tjent enorm oppmerksomhet på oss med sine misvisende overskrifter. Dette har foregått i såpass mange år at det nå ligger godt festet i folkets underbevissthet hvordan en muslim skal bli oppfattet ved første møte. De få råtne eplene blir oftest fremhevet i nyhetene, mens resten av oss forblir i skyggen. Retorikken har virket så godt at kommentarfeltene har adoptert det samme sentimentet, men på et enda farligere nivå.
Høyreekstremismen puster oss i nakken
Høyreekstremismen har økt på verdensbasis, og å tro at terror-angrepet i New Zealand vil redusere høyreekstremisme og dens økende hat av seg selv, er naivt. Vi i Norge har stått sammen og tatt avstand fra det som skjedde den 22. juli, men etter hvert som avstanden mellom den dagen og nåtiden har økt, blir høyreekstremisme mer og mer normalisert. Det kan man finne tegn på i Resetts kommentarfelter, i medienes ordspill de siste årene og Frps retorikk i sosiale medier. Det er en prosess som utvikler seg i en farlig retning. Høyreekstremismen, som før satt gjemt bak lukkede dører, begynner uredd å vise seg i kommentarfeltene. Høyreekstremismen, som en gang spredte sitt tankegods i skjulte nettverk, er kommet ut og marsjerer i gatene. Og høyreekstremismen, som marsjerer i gatene, er ikke så langt i fra å få en åpen plass for sitt tankegods på Stortinget. Fortsetter utviklingen i samme retning vil det ikke være lenge før høyreekstremismen blir en del av våre liv.
Hver enkelt av oss muslimer blir ofte fremstilt som representanter for alle muslimer
Husk historien – og bruk stemmen
Holocaust var ikke en fortelling, men en realitet som utviklet seg over tid. Det begynte med ord og endte opp med handlinger. Historien kan ikke glemme det, og det kan gjenta seg. Det må jeg da først og fremst takke meg selv for, som lot være å bruke stemmen min da jeg kunne det. Stillhet er også et valg, og det vil være et valg som vil være i favør av undertrykkeren, ikke den undertrykte.
«The world will not be destroyed by those who do evil, but by those who watch them without doing anything.»
– Albert Einstein
Manglende kunnskap om islam
Høyreekstremismens hat er rettet mot muslimer, og gjennom sin retorikk prøver de å definere oss til noe vi tar stor avstand fra. Som muslimer er vi nødt til å ha en dypere forståelse av vår egen religion og dens historie, for å kunne beholde vår identitet med stolthet. Vi blir bombardert med spørsmål fra alle kanter gjennom livene våre, som enten kan komme fra ren nysgjerrighet eller andre hensikter. De som mangler kunnskap om vår religion vil uten tvil føle et stort ubehag i samfunnet, mens de som besitter med kunnskapen, vil se på sine spørsmål som en mulighet til å opplyse og avklare fordommene. Å lese om profeten Muhammads biografi fra hans første pust til hans siste pust, og samtidig se på hans personlighet og karakter i sammenligning med andre historiske personer fra fortiden eller dagens toppolitikere, vil være mer enn nok til å oppdage hvor feiltolket islam er blitt av mediene. Med andre ord er det veien til kunnskap, og den gode intensjonen bak å søke kunnskap, som virkelig får en muslim til å leve i fred med seg selv og andre i samfunnet. Uansett hvordan man måtte bli oppfattet av samfunnet.
Vi har håp, og tror at endring er mulig
Til tross for frykten jeg har for denne høyreekstremistiske utviklingen, er frykten ikke sterk nok til å miste håpet om en lysere framtid. Håp er og vil alltid være drivkraften bak en troende og velopplyst muslim. Vi skal aldri la hat redusere vår tro på fred. Tvert imot skal vi streve og jobbe enda hardere for fred. Akkurat som profeten vår fortsatte å ville det beste for de som ville ham mest vondt, skal vi fortsette å gjøre det samme. Vi fordømmer enhver terrorhandling. Vi har troen på menneskets valg og frie vilje. Det vil si at vi tror på menneskets evne til å endre seg. Hvis et menneske har muligheten til å endre seg, da er det også en mulighet at enhver form for ekstremisme kan reduseres. Å kunne bidra til reduksjonen av ekstremisme krever mer kunnskap, forståelse og en tydelig stemme i samfunnet.
Å redusere ekstremisme ved å bygge en bro mellom våre ulikheter, med spredning av kunnskap og forståelse i det norske samfunnet krever tid og energi. Da er det synd at dette får mindre oppmerksomhet i mediene, mens forsøkene på å rive kunnskapen ned og splitte får stor oppmerksomhet. Frykt selger mest fordi den tiltrekker størst oppmerksomhet.
Men vi bør ikke gi etter for frykten. Selv om det krever mindre å ødelegge for andre, skal det vites at de av oss som drives av håp, har størst vilje og utholdenhet. Vi vil ikke la frykten forhindre oss fra troen på et fredelig multikulturelt samfunn. Tvert imot skal vi fortsette å bygge broen. Enhver av oss, foreldre og barn, studenter og arbeidere, friske og syke, menn og kvinner, jøder, kristne, muslimer og de med andre religioner bør derfor gi det lille ekstra i hverdagslivet for å bygge broen sammen mellom oss, og forbedre det samfunnet vi lever i.
Vi er flere som ønsker fred enn de som ønsker å spre frykt og skape kaos. Men ønskene våre har ingen effekt når de ikke ytres høyt og tydelig. Hvis vi alle hever stemmene sammen, står vi sterkere i kampen mot ekstremismen.
