Foto: Minority Nomad
- Moskeen – bønnested og integreringsplass - 28.03.2019
Den 15. mars ble 50 mennesker ofre for et terrorangrep mot to moskeer i Christchurch i New Zealand. Noen dager senere beskriver mediene her i Danmark moskeer som «spionsentraler« og «maskiner for radikalisering». For meg har moskeen alltid vært et fredelig fristed – i dag har vi behov for vakter. Moskeen er et sted for bønn, men også mye mer enn det: Et møtested, en integreringsplass, et viktig bygg for hjemlandet mitt, Norge.
Fredelige og gode minner fra min barndoms moske
For meg har moskeen først og fremst vært et sted hvor jeg dro for å be sammen med familien på fredagene i feriene. Jeg husker godt hvordan jeg og søsknene mine ble med foreldrene våre og bestemor til moskeen, og hørte imamen resitere vers fra Koranen på arabisk, og imamens fredagstale på norsk, og deretter på urdu. Etter det ba vi fellesbønn, og til slutt hørte vi på direktesendingen av fredagsprekenen til kalifen vår fra London gjennom Ahmadiyya-menighetens egen TV-kanal.
Men moskeen er så mye mer enn bønn og prekener. Jeg hilste på bekjente med «assalamo aleikum» (‘fred være med deg’).Jeg fikk varme klemmer fra mamma og bestemors venninner, og jeg traff andre førstegenerasjonsnordmenn som meg selv, og jeg lekte med små babyer sammen med lillesøsteren min.
Moskeen tjener som et viktig sted for brobygging mellom muslimer og samfunnet.
Moskeen i dag: Fortsatt kjærlighet, men ikke trygghet
Etter at jeg startet på universitetet og fikk meg deltidsjobb, dro jeg sjeldnere til moskeen, men sørger for å dra dit når jeg kan, særlig til fredagsbønnen. Når jeg er der, legger jeg merke til hvor mye som har forandret seg. Noen av bestemors og mammas venninner har gått bort, babyene er snart tenåringer, og moskeen er større. Til tross for dette består den samme varmen og kjærligheten.
Den største forandringen er derimot fraværet av den samme trygghetsfølelsen. Jeg husker da mennene i menigheten måtte begynne å stå vakt i moskeen. Vi fikk overvåkningskameraer og sikkerhetskontroller. Brødrene mine og pappa får meldinger og telefoner med spørsmål om de kan stå vakt. Jeg skulle ønske at det ikke behøvdes, men 50 mennesker mistet faktisk livet under fredagsbønnen i terrorangrepet i New Zealand. Og muslimhatet og høyreekstremismen er utbredt, og det er ikke lett for meg, og andre muslimer, å føle oss like tryggesom før.
Moskeen skaper aktive deltakere i samfunnet
Det opprører meg også at den rasistiske og islamfiendtlige bloggen Human Rights Service foreslår at Norges moskeer bør rives, blant annet etter at Dansk Folkeparti snakker om moskeer som «spionsentraler« og «maskiner for radikalisering». Påstanden om at Norges moskeer «saboterer demokratiet og skaper enorme konflikter» er usann. Etter min erfaring er moskeen først og fremst et sted for bønn og samhold, og moskeen tjener også som et viktig sted for brobygging og dialog mellom muslimer og samfunnet.
Det er gjennom moskeen mange muslimer i min menighet for eksempel har blitt bedre integrert og aktive deltakere i det norske samfunnet, og jeg ønsker å vise hvordan med et par eksempler:
Menigheten hjalp muslimer med å forstå samfunnet
Ahmadiyya-menigheten er ikke stor, og det var den heller ikke i 1980, da en villa ble kjøpt og innviet som Nor moské. Jeg har mange minner herfra som barn, men det er historiene Truls Bølstad, eller Noor Sahib som jeg kjenner ham som, jeg ønsker å dele. Historiene hans handler om menighets første år i Norge, og viser hvor verdifull moskeen var og er for nyankomne muslimske innvandrere. Jeg kontaktet Noor Sahib og spurte om han kunne dele noen historier om hans første møter med de pakistanske muslimene.Det kunne han selvfølgelig.
Han husker de regelmessige møtene menigheten hadde en lørdag i måneden på Folkets Hus, hvordan han forberedte te, og drev «opplæring» av menigheten om Norges historie og geografi, og om norsk næringsliv og kultur. Etter at menigheten fikk en egen moské, fortsatte møtene der. I e-posten til meg skriver Noor Sahib:
«Det var etter at vi hadde fått Noor moské, men jeg husker ikke årstallet. Uansett var det før et valg. Om det var stortings- eller kommunevalg, husker jeg ikke, men jeg tror at det var forut for stortingsvalget i 1981, og at noen av våre medlemmer da var blitt norske statsborgere med rett til å avgi stemme ved stortingsvalget. Uansett hadde jeg følt behov for å orientere om valg, hva de ulike partier sto for, osv. Etter møtet kom flere bort til meg og spurte meg om hva jeg mente de burde stemme. Da jeg svarte at hva jeg stemte var hemmelig, og at hver og en selv måtte finne ut av hva han eller hun burde stemme, ble de meget forbauset. Nå mente jeg å vite at i Pakistan var det vanlig at vår menighet hadde meninger om hvilket parti man burde støtte, men jeg forklarte at slik var det ikke i Norge».
Moskeen ble på denne måten et utmerket sted for økt forståelse av det norske samfunnet. Menigheten oppfordrer fremdeles medlemmene til å være aktive i politikken og delta i samfunnet. Menigheten inviterer for eksempel politikere fra alle partier til sine årlige konferanser og oppmuntrer menighetens yngre medlemmer til å delta i samfunnsdebatter.
Flere moskeer søker aktiv interaksjon
Emilie Strand går nærmere inn på menighetens utadrettede profil i sin masteroppgave i religionshistorie fra 2016. Noor Sahib og Ahmadiyya-menigheten er dessuten ikke alene om å være utadrettet. Flere av Norges moskeer og muslimer er opptatt av interaksjon med storsamfunnet. To eksempler er Rabita og ICC, som Kristine Fallet blant annet har studert i sin masteroppgave i sosiologi fra 2016.
I 2011 fikk Ahmadiyya-menigheten en større moské, Baitun Nasr moskeen, også kjent som Furuset-moskeen. Den er godt synlig fra E6, og er et vakkert bygg. Jeg liker ikke neonskiltene, men jeg smiler alltid av glede og stolthet når venninner eller andre forteller meg at de synes moskeen er så fin. For mange i menigheten, spesielt de eldre generasjonene, er Furuset-moskeen en drøm som gikk i oppfyllelse. I løpet av året holder menigheten flere arrangementer her, og flere av dem ønsker muslimer fra andre menigheter og ikke-muslimer velkommen. Noen eksempler er religionenes dag, fredskonferansen og åpen dag hver tredje tirsdag i måneden. Dette åpner for dialog og fellesskapsbygging, og moskeen «saboterer» på ingen måte demokratiet eller skaper konflikter slik rasister og islamfiender har påstått.
Kvinner lærer om norsk språk og samfunn
Moskeen er viktig for menighetens kvinnelige medlemmer. Menigheten har en egen autonom kvinneorganisasjon,og mange kvinner er engasjerte og aktive medlemmer. Hanna Lukris Meen Wæsted utførte en kvalitativ undersøkelse av kvinnene i menigheten i forbindelse med masteren sin i religion og samfunn fra 2018, og gir gode beskrivelser av hva kvinneorganisasjonen er og driver med. Hun skriver blant annet at organisasjonen oppmuntrer kvinner til høyere utdanning, til å delta i debatter, organisere møter og å holde taler. Jeg har selv skrevet artikler til kvinneorganisasjonens eget magasin Zainab,og jobber også med oversettelsesarbeid, og da søsteren min og jeg var yngre, deltok jeg i konkurranser hvor jeg blant annet memorerte koranvers, fremførte dikt og leste taler på norsk. Det var en uvurderlig lærdom i det, men mest av alt gøy. Det er slike, og andre arrangementer i regi av kvinneorganisasjonen jeg vil fortelle mer om.
Det er spesielt arrangementene der kvinnene inviterer kvinner utenfra som bidrar til å gjøre moskeen til et sted hvor kvinnene i menigheter lærer mer om det norske samfunnet, får øvd på norsk, og får en større forståelse av å være norsk og muslim. For mange av dem er det viktige aktiviteter utenfor hjemmet de ikke vil gå glipp av, og som de har enorm glede av. Flere av arrangementene tar opp viktige religiøse og aktuelle temaer for en muslimsk kvinne, men også temaer som handler om samfunnet og feminisme. På denne måten blir moskeen et fantastisk møtested for kvinner på tvers av religion og etnisitet, og er særlig viktig for de kvinnene som for eksempel ikke er i jobb eller er eldre.
I slutten av februar fikk jeg for eksempel en invitasjon til kvinneorganisasjonens mai-arrangement, som jeg kan sende til venner og kollegaer. Det har foregått syv år på rad nå, og holdes i tiden rundt grunnlovsdagen. I invitasjonen står det blant annet:
«(…) her samles kvinner fra ulike bakgrunn for å feire Grunnlovsdagen, bli kjent, bryte barrierer, fordommer og misforståelser slik at vi kan forene oss rundt våre felles verdier».
I år er temaet for arrangementet ‘kjærlighet til landet, integrering, fred, frihet og samhold’, og skal foregå den 2. mai på Baitun Nasr moskeen. Moskeen er verdifull for menighetens kvinner, og betyr mye for deres sosiale liv, og engasjerer dem i storsamfunnet.
Historiens lærdom: – Ikke diskriminer minoriteter
Jeg kjenner ikke igjen mine moskeer, eller andre moskeer i Norge og i Danmark, i beskrivelsen som «spionsentraler» eller «maskiner for radikalisering». Norge har en fortid med diskriminering av religiøse minoriteter, som for eksempel jøder og jesuitter, og vi må heller ikke glemme fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene. I dag har vi mulighet til å ta lærdom fra Norges urettferdige behandling av minoriteter, og motarbeide menneskerettighetsstridige tiltak og holdninger.
Blodet bobler hver gang jeg tenker på at Human Rights Service mottar 1,8 millioner i statsstøtte. Forslaget om å jevne moskeer med jorden, tanken om at moskeer saboterer demokratiet og skaper konflikter, vitner om at ikke alle har lært. Det er kort vei til for eksempel den (høyre-)ekstreme siden av YouTube. Leser vi og hører på historiene til tidligere ekstremister, blir blant annet enkelte YouTube-kanaler brukt til å rekruttere unge, ofte menn, til ekstremistgrupper og terroristorganisasjoner. Det er disse, ikke fredelige, integrerende moskeer, som er eksempler på «maskiner for radikalisering».
Det er håp
Avslutningsvis vil jeg fortelle at tryggheten og freden knyttet til moskeen ikke er helt borte. Det viser mennesker som Andrew Graystone, som stod foran Madina-moskeen i Manchester med skiltet «You are my friends. I will keep watch while you pray». Og vi har initiativer som #tryggibønn-aksjonen, og den sterke seremonielle Haka-dansen. Menneskerettighetsadvokaten Qasim Rashid skriver følgende om Haka på Twitter:
«I’ve leared the Haka is more than a ceremonial dance – it is an active response to white supremacist colonialists who tried to erase Mãori culture».
Motstanden mot muslimhatet og høyreekstremisme fortsetter, og jeg er trygg på at muslimer ikke står alene. Og for det er jeg så veldig, veldig takknemlig og glad.
Og helt til slutt: Besøk en moské i dag! Lær noe nytt, bli kjent med muslimer og islam, og besku de vakre byggene som pryder landskapet.
