Foto: The New York Times
Norge på, lik linje med andre europeiske land, har hatt sin andel islamdebatter, gjerne etter hendelser som har preget nyhetsbildet, for eksempel 11. september og de påfølgende krigene og terroraksjonen rundt i verden. Ser vi forbi beskyldninger og tekniske detaljer, blir det relevant å spørre seg hva som er årsaken til at møter mellom kulturer blir så dramatiske. Hvorfor er vi så skeptiske til mennesker som har annerledes kultur og religion? Hvordan fremstiller mediene muslimsk kultur? Norske mediers fremstilling av ulike samfunnsforhold legger et viktig grunnlag for folks oppfatning av disse forholdene. I hvilken grad har mediene definisjonsmakt i forhold til hvilke saker som blir sentrale i den norske debatten?
Mediene former sannheten – og leserne kjøper den
Mediene har, som kjent, et samfunnsansvar i måten de fremstiller og vinkler saker på, især saker som omhandler etniske og religiøse minoriteter, altså mennesker som er sårbare. Dette fordi medienes vinkling har umiddelbare konsekvenser for hvordan medieforbrukerne opplever virkeligheten.
Merete Lindstad og Øivind Fjeldstad har i to bøker, Pressen og de fremmede (1999) og Av utenlandsk opprinnelse – nye nordmenn i avisspaltene (2005) konkludert med at mye av det som skrives i mediene om islam og muslimer med innvandrerbakgrunn har fokus på problemer, spesielt kriminalitet. De forteller også at innvandrere stort sett intervjues om spørsmål relatert til innvandring, og ikke om andre aktuelle samfunnsspørsmål.
Medienes vinkling har umiddelbare konsekvenser for hvordan medieforbrukerne opplever virkeligheten.
Her er det altså medienes innhold og temaer som identifiserer dramaturgiske arketyper. Det handler oftest om konflikt mellom den norske, vestlige, liberalistiske majoritetens verdier kontra den muslimske minoriteters verdier. Her er det altså kulturforskjellen som er utfordringen, og dette utgjør en betydelig nyhetsverdi – især når temaet er islam. Det er ikke nødvendigvis slik at det er religionen i seg selv som har betydning, men det handler gjerne om sider ved muslimsk levemåte og religionsutøvelse som får praktiske konsekvenser i samfunnet. I tillegg utgjør islamistiske terrortrusler også et godt sensasjonsstoff
Den avstandsskapende retorikken
I sin hovedfagsoppgave, Myten om muslimer (2003), konkluderer Kjersti Rogde Næss, ved Universitetet i Bergen, med at medienes bilde av muslimer virker fremmedgjørende og avstandsskapende i relasjonen mellom nordmenn og muslimer. Kulturforskjeller brukes som redskap av eliten for å oppnå politiske fordeler spesielt i valgkampen.
Med fokuset på kultur- og verdimessige konflikter, kan bildet som males lett bli til negative holdninger. Dette fordi møter med andre kulturer selvfølgelig innebærer en del uforutsigbare situasjoner som en ikke vet hvordan en skal forholde seg til. Det blir lettest å konkludere med at man ikke forstår andres atferd. Dette vekker forsvarsmekanismer som å legge skylden på andres religion eller kulturer. Et godt eksempel er utfordringer med kvinneundertrykkelse og manglende ytringsfrihet.
Mediene avgjør hva vi skal fokusere på
Skriver mediene at islam er en trussel mot norsk kultur, så har de allerede satt agendaen: Som medieforbrukere får vi så en forståelse av at om media legger mest vekt på disse sakene, så er det også disse sakene vi bør ha en holdning til. Og i disse sakene fremstilles gjerne religionsrelatertet spørsmål på en problematiserende måte, i stedet for problemløsende. Mediene lar kanskje dette passere som saklig islamkritikk, men det bidrar likevel til å danne et konfliktfylt bilde av islam.
Islam assosieres følgelig med en trussel mot det norske samfunnet. Medienes fremstilling bidrar altså til fremmedfrykt. Fremmedfrykt oppstår som oftest når et menneske ikke har gode nok kunnskaper, og dermed baserer sine meninger på hva andre, inkludert media, mener og sier.
De som mangler personlige erfaringer søker sannhet hos mediene
«Mediene har størst effekt innenfor områder hvor publikum har begrensede personlige erfaringer.» Det viste seg å være tilfellet i den danske befolkningen, idet cirka 80 prosent hadde fått sin viten og informasjon om etniske minoriteter ene og alene fra massemediene fordi de har lite kontakt med mennesker med minoritetsbakgrunn i sin hverdag, forteller Sune Lægaard, ved Roskile Universitet, i sin rapport Moskedebatten der blev væk, (2013).
Norge har uten tvil fått et større antall av muslimske innbyggere enn tidligere, og da er det rimelig at slike endringer får et språklig uttrykk, herunder i mediene og i befolkningen ellers. Men til dags dato har ikke muslimsk innvandring ført til at de helt grunnleggende verdiene og normene i landet er blitt endret, så trusselbildet både medier og borgere bidrar til å male er nok ikke så truende som man kanskje skulle tro.
Kan vi bli enige om at ulikhet er vår største mulighet? Norge har et stort potensial for å utvikle en felleskultur som kan vinne over alle slags ondskap i fremtiden.
