Foto: Wikimedia Commons
Forleden var jeg på et debatt-/samtalemøte om mannsroller i muslimske miljøer. Det foreløpig siste i Fritt Ords serie om Islam i Norge, et prosjekt som Fritt Ord har hatt gående i flere år nå. Temaet virket interessant, så jeg tok turen ned til Litteraturhuset, bak slottsparken, på det som vel kan kalles Oslos beste vestkant.
Og spørsmålene som ble diskutert var for så vidt interessante, men utfallet ble likevel kjedelig. Uten at verken Fritt Ord eller paneldeltakerne nødvendigvis skal belemres for det.
Etter at arrangementet var over og jeg forlot lokalet, kom jeg i hu hvorfor jeg hadde sluttet å dra på slike debattmøter; nemlig fordi det sjeldent kommer fram noe nytt og annerledes i slike fora.
Viktige spørsmål ble ikke snakket om
Synspunktene er kjente, forklaringene likeså. Posisjonene er også kjente. Vi vet hvem som kommer til å snakke om klasse, hvem som kommer til å si at det må være rom for verdikonservative synspunkter, og hvem som kommer til å snakke om at ting går godt.
Men i løpet av samtalen kom man, etter mitt syn, ikke inn i dybden på noen av spørsmålene som arrangøren hadde listet opp i sine annonser om arrangementet. Og jeg hadde veldig mye på hjertet som jeg gjerne skulle ha formidlet der, men da kommer denne teksten som en forlengelse av Fritt Ord sitt samtalemøte, fordi spørsmålene som ble stilt er viktige og må diskuteres mer i dybden.
Klisjeene om muslimske manns- og kvinneroller
Kvinnerollene er mye diskuterte, både med islam som ramme og med innvandringsbakgrunn som ramme. Mannsrollene er skildret, ofte med negativt fortegn, men sjeldent diskutert. Hva kan denne forskjellen komme av?
Det hadde vært interessant å diskutere nærmere hvordan den muslimske mannsrollen oftest er skildret som en kvinneundertrykkende mannssjåvinist, en som ikke vil gi like rettigheter til kvinner, en som ikke vil la kvinner ta utdanning eller tjene sine egne penger. Denne framstillingen av den muslimske mannen er tegnet fram i mediene, også i norske medier, gjennom årtier.
Samtidig er muslimske kvinner skildret som den undertrykte kvinnen uten frihet til noe som helst, en som blir tildekket med tvang, en som kanskje til og med blir slått og mishandlet. Hun blir paradoksalt nok skildret som et objekt for mannens påståtte vold av de som vil «frigjøre» henne. Også denne framstillingen har vært tegnet fram i mediene, norske så vel som i andre europeiske land, i årtier.
Dette er svært forenklede, orientalistiske, og etnosentriske framstillinger av muslimske manns- og kvinneroller som dessverre er blitt formidlet i norsk offentlighet såpass ofte at selv oppegående folk kan tro de ser spøkelser på høylys dag. (Og bare for å ha det klart, i islamsk tro finnes ikke spøkelser, altså gjenferd).
Tendens til polarisering
Så når vi skal diskutere mannsroller i muslimske miljøer, er det viktig å skille mellom mannsroller slik de faktisk er, og slik de har blitt framstilt gjennom media og populærkultur.
En videre distinksjon vil måtte gjøres mellom mannsroller slik de faktisk er, og slik de burde være i lys av islam. Slik deltakerne i Fritt Ords samtale også påpekte, er muslimske miljøer et veldig vidt begrep, og innbefatter et stort mangfold av muslimer, fra veldig konservative til muslimer kun i navnet, altså det som ofte kalles ikke-praktiserende muslimer.
Og da vil også forventningene til mannsrollene variere stort, avhengig av hvem man snakker om. Hvis man likevel skal prøve å peile seg inn på det store flertallet, så kan man si at de befinner seg et sted i midten.
Til tross for mange tiår med muslimske miljøer i Norge, hører det med til sjeldenhetene at vi har muslimske lærde, imamer og andre, som behersker norsk språk og kultur.
Men man kan også diskutere om hvorvidt «midten» kan ha flyttet seg. Det har vært en bevegelse i mer konservativ retning, særlig blant unge muslimer i Norge, samtidig som flere har beveget seg i en mer liberal retning. Man kan si at det har vært en tendens til polarisering.
Enkelte forventninger er kulturelle
Om det bare har vært i det ytre, eller også i meninger og holdninger, er vanskelig å si. Bruk av hijab kan være et slikt ytre tegn på et skift i mer konservativ retning. Unge muslimske menn som lar skjegget gro for å følge profetens sunnah kan være et annet slikt ytre tegn.
Selv opplever jeg relativt ofte at unge muslimske gutter og menn gir uttrykk for det vi kan kalle tradisjonelle kjønnsrollemønstre hvor mannen skal tjene til livets brød, og kvinnen skal passe hjem og barn. De begrunner det gjerne med islam, men hvis man begynner å spørre dem, så kan de egentlig ikke veldig mye om islam.
For eksempel at en mann skal hjelpe til med husarbeidet, det er profetens sunnah (tradisjon). Eller at en mann ikke kan kreve at hans kone skal ta vare på hans foreldre. Hvis hun gjør det, er det hyggelig av henne, men en mann kan ikke kreve det av henne.
Og flere slike eksempler kan nevnes, som disse unge mennene ikke kan noe som helst om. Mange slike forventninger til mannsrollen i muslimske miljøer, er i større grad kulturelle enn islamske, og det viser seg at unge muslimske gutter og menn ikke kan nok om islam, og sannsynligvis kan ikke foreldrene deres noe særlig mer, de heller. Med andre ord er det en diskrepans, altså forskjell, mellom kjønnsrolleforventningene til mannen i kulturen og i religionen.
Religiøse ledere bør være forankret i det norske samfunnet
Forsørgerplikten er for eksempel en forventning til mannsrollen i muslimske miljøer, men den er ikke like absolutt lenger i dag blant den gjengse norske muslimen.
Senest for et par uker siden hadde jeg en samtale med en relativt konservativ eldre muslimsk mann hvor han selv, uoppfordret, kom med utsagnet «i Norge i dag kan man ikke ha en-inntektsfamilier». Det var en erkjennelse, men uten at jeg kunne spore noe vemodig ved det. Dette sa den eldre mannen til en ung gutt, noe formanende.
Jeg vil påstå at moskeene har en jobb å gjøre, en jobb som blir veldig viktig framover. Til tross for mange tiår med muslimske miljøer i Norge, hører det med til sjeldenhetene at vi har muslimske lærde, imamer og andre, som behersker norsk språk og kultur. En forklaring kan være at muslimer som innvandret til Norge kom for å jobbe. Religionen var bare med som bagasje.
Mange av de som innvandret kunne heller ikke så veldig mye om religionen sin, ikke mer enn det grunnleggende, ofte ikke det engang. Vi kan si at de var troende, men ikke nødvendigvis religiøse. De er praktiserende, men ofte ikke noe særlig mer enn det.
Pakistanerne, for de utgjorde i det store og hele lenge den største gruppen muslimske innvandrere til Norge, fikk bygget moskeer og importert imamer fra Pakistan. I Oslo er de fleste moskeer i dag både grunnlagt og drevet av norsk-pakistanere, men hovedspråket er de fleste steder, selv etter 40 år, dessverre fortsatt urdu. Dette gjør at mange moskeer, det finnes selvsagt unntak, har mistet kontakt med den oppvoksende slekten.
Unge muslimske jenter og gutter, drives dermed til nettet og YouTube, hvor reaksjonære unge menn presenterer en veldig konservativ islam, og det igjen gir utslag i at «midten» flyttes i retning konservativ. De sentrale normsenderne blir dermed karismatiske talere på nettet som tegner opp et bilde av islam mot vesten, når det heller bør være religiøse ledere som er forankret i det norske samfunnet, som kan promotere det vi kan kalle norsk islam.
Får vi til dette, kan vi også få økt kunnskap om islam i det norske samfunnet generelt, og hos den muslimske delen av befolkningen i Norge spesielt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
