Foto: Wikimedia Commons
Den 10. desember skal Nobels fredspris deles ut i Oslo rådhus.
Alfred Nobel tjente seg søkkrik på dynamitt og våpenhandel, og likte ikke å bli kalt dødens handelsmann, og etterlot mesteparten av sin formue til veldedige formål. En av de fem prisene som deles ut er fredsprisen.
Norskproduserte våpen på avveie
Blant kriteriene som må oppfylles for å kvalifisere for prisen er «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» og «nasjonenes forbrødring».
I løpet av de 122 årene prisen har vært delt ut, har kjente og mindre kjente personer og organisasjoner blitt belønnet for sitt arbeid for fred og forsoning. Under to verdenskriger ble ingen pris utdelt, og i tillegg fant komiteen «ingen verdige kandidater» i en håndfull år.
I de siste tre årene har prisene gått til menneskerettsforkjempere i enkelte land. Det virker som om fokuset har blitt litt forskjøvet, blitt mer lokalt og mindre internasjonalt.
At kvinners rettigheter og ytringsfrihet er viktige forutsetninger for fred, er uomtvistelig, men nasjoners forbrødring i videre forstand ser ut til å ha kommet litt i bakgrunnen.
Det er mer krig i verden enn på lenge, og vi bombarderes av nyheter og oppdateringer om grusomheter i kriger det ikke ser ut til at noen kan vinne.
Her i Norge produseres våpen som sendes til de partene vi velger å støtte. Det kalles forsvarsindustri. Våpen («forsvarsmateriell») eller våpendeler vi ikke selger direkte, eksporteres blant annet til Amerika, der reglene for hvem de kan selges videre til, er forskjellige fra våre, og havner på steder vi ikke har kontroll over, slett ikke alltid i forsvars øyemed.
Nødvendig med krafttak nå
Når politikere og deres ektefeller nylig har vært kritisert for aksjehandel, er det blant annet våpenaksjer de har kjøpt. Hva tror de våpen er til? Bare til forsvar?
Når politikere og deres ektefeller nylig har vært kritisert for aksjehandel, er det blant annet våpenaksjer de har kjøpt. Hva tror de våpen er til? Bare til forsvar?
«Retten til å forsvare seg» har ført til et blodbad der tusenvis av barn har mistet livet, uten at verdens ledere har klart, eller vært villige til, å stoppe det.
Mer enn noen gang trengs et krafttak for å bremse utviklingen. «Løsningene» vi hører om kommer fra militære strateger og eksperter, og våpen ser ut til å være det som skal bringe fred. Motargumenter om dialog og våpenhviler blir ikke hørt.
Finnes det kandidater med troverdighet?
Har vi sluttet å tro på fred som noe oppnåelig? De fleste mennesker ønsker å leve i fred, men det er ikke lett å tro det er mulig når de dominerende nyhetene er som de er, og når retorikken fra mange ledere er krigersk.
Ungdom som vokser opp i dag blir forespeilet en usikker framtid, og det er beundringsverdig at mange engasjerer seg i demonstrasjoner for fred og i klimakamp, men det er også forståelig hvis de mister motet.
Hvert 6. barn i verden vokser opp i krig. Barnedødelighet bekjempes og har gått ned på verdensbasis, men hvilken framtid har barna som vokser opp? Krig fører til sult og lidelse, og i land med stor fattigdom brukes store summer på såkalt forsvar.
Det er konkurranse om nyhetene i mediene. Akkurat nå er all fokus på krigen i Israel og Palestina, til og med Ukraina har kommet i skyggen, for ikke å nevne Syria, Sudan, Afghanistan og flere andre land der det kjempes med våpen.
Den norske Nobelkomiteen skal finne fram til en ny prisvinner for neste år. Finnes det kandidater med troverdighet som jobber mot våpen, for dialog, for mellommenneskelig forståelse og forbrødring, som vi tror kan oppnå noe? Som kan inspirere ungdom til å tro på at det nytter, at framtiden tilhører dem? Eller skal det igjen bli et år der «ingen kandidat er funnet verdig»?
Utfordringen er stor!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
