Foto: Lina Hindrum
- Rasisme: Taushet skader, taushet dreper - 01.12.2023
- – Nei, islamske stater praktiserer ikke menneskerettigheter - 12.06.2020
- TV2 tillater grove forenklinger - 11.09.2019
Det var et rasistisk motivert angrep. Til min store overraskelse ble saken henlagt av politiet. Saken har rystet meg, og jeg har blitt sykemeldt. Jeg trodde aldri at jeg ville være så rettsløs i Norge som innvandrer. Selv i møte med politiet, da jeg ringte etter hjelp, ble jeg ikke tatt seriøst.
Saken har ført til at jeg nå bruker min stemme som forfatter og spaltist mot rasisme og diskriminering. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer aktiv da en forfatterkollega, Sumaya Ali Jirdi, ble utsatt for grov rasisme over mange år. Hun har nå skrevet en bok om hverdagsrasisme.
I mine yngre dager var diskriminerende og sårende kommentarer og angrep en del av hverdagen. Mitt første møte med rasisme i Norge var da en bil kjørte slik at vi ble presset ut av veien da vi som asylsøkere gikk langs veien. Sjåføren viste oss fingeren. Engang da vi en gruppe venner gikk til en bar og en av oss begynte å prate med en norsk jente, ble vi fortalt at vi måtte dra vekk og heller snakke “med våre egne.”
I de senere årene er Norge blitt mer flerkulturelt, og folk har blitt mer oppmerksomme på at slik oppførsel ikke er akseptabelt. Samtidig er nedsettende referanser til ens “kultur” blitt mer akseptert.
Innvandrere fra ikke-vestlige land blir automatisk sett ned på og diskriminert. Man hører om “i din kultur” gjøres ting sånn og sånn. Spesielt her er det muslimer som må tåle all verdens fordommer slengt etter seg. Under koronatiden, da jeg ventet på en bussholdeplass, fikk jeg og bare jeg, blant så mange passasjerer uten maske, høre at jeg måtte ta på meg maske. Det morsomste var at jeg hadde masken min klar. Eller når døra til kjøleskapet på Kiwi var ødelagt og ikke kunne stenges ordentlig, fikk jeg høre fra en eldre mann at i Norge lukker man kjøleskapsdøren.
Jeg har et fremmed utseende, og jeg har aksent. Jeg blir alltid sett på som fremmed.
En gang da jeg ikke fant veien til Helsfyr torg, og en middelaldrende dame hjalp meg med å finne veien fra Alna til Helsfyr, snakket hun hele veien om hvor fæle muslimer er når hun fant ut at jeg ikke var troende. Daglig merker jeg nedsettende kommentarer om innvandrere i kommentarfeltet. Som ikke-troende blir jeg noen ganger matt over hvor fordomsfullt folk er. Negative ting blir automatisk tilskrevet muslimer og innvandrere, og dette skal liksom være greit. Jeg har fått nok av alt dette nå.
Det er en ære for meg å bli kalt norsk-iransk. Jeg har bodd nesten 30 år i Norge, og en stor del av meg er knyttet til Norge. På mange måter er jeg blitt mer norsk enn jeg selv vil innrømme. En stor del av min egen historie er skrevet her. Men jeg må innrømme at jeg aldri har følt meg norsk i møte med samfunnet. Jeg har et fremmed utseende, og jeg har aksent. Jeg blir alltid sett på som fremmed. Men det demokratiske systemet og mange gode nordmenn har gitt meg muligheten til å bli behandlet med de samme rettighetene som nordmenn. Jeg er svært takknemlig for dette, og derfor vil jeg fra nå av være en del av dem, en del av løsningen. Ikke en del av problemet. Jeg vil jobbe for mer aksept av innvandrere med forskjellig hudfarge, religioner og bakgrunn, og motarbeide fordommer og stereotyper.
For det som er verre enn aktiv deltakelse i diskriminering, er taushet. Taushet skader, taushet dreper.
