Julekalender luke 1: En «negervits»

Gjensynet med en gammel «negervits» fikk Elisabeth i en antirasistisk julekalender på jobben.
Foto: Privat / skjermdump fra Google
Alle «negervitsene» jeg har hørt i skolegården, i lunsjen, på julebordet, og på t-banen; det har kostet å tåle dem.

Julekalenderen markerer starten på adventstiden og teller ned til jul. Barna gleder seg til sjokoladebiter hver dag. Voksne kjøper seg dyre kalendere med alt fra te til erotiske leker. Populært er også kalendere til ettertanke; 24 inspirerende ord etter et tema. På min arbeidsplass har vi tre av disse, som ruller digitalt og bærekraftig på intranettet Workplace, med daglige innlegg under knaggene; nyttige tips, internskryt og antirasisme.

Fredag 1. desember toppes feeden min med et stort bilde av Guran; pygmé-høvding og Fantomets beste venn

Jeg er nok ikke den som venter spent på neste luke. Heller tvert imot. Jeg registrerer bare at feeden fylles med flere jule-emojies, hjerter og smilefjes enn vanlig. Og scroller videre. Men fredag 1. desember toppes feeden min med et stort bilde av Guran; pygmé-høvding og Fantomets beste venn (har jeg Googlet meg til). Jeg kjenner ikke særlig til tegneseriefiguren, men kjenner godt til symbolet; som for meg er en påminnelse om hvordan svarte mennesker har blitt dehumanisert og karikert av vesten opp gjennom historien. 

«Jeg er rasist»

Tittelen på innlegget er «Jeg er rasist». Jeg blir nysgjerrig og klikker på lenken. Luke 1 går til en tekst av en norsk forfatter; som erkjenner rasistiske utsagn som 17-åring, hvite privilegier, og at drapet på George Floyd nærmest har trigget et slags oppgjør med egen hvithet. Greit nok, halleluja! Men denne åpenbaringen bringer ikke noe særlig nytt til kampen mot rasisme. Ikke for dem som har tatt bekostningen. Og heller ikke for dem som allerede har belyst det samme i flere tiår. 

Min intensjon er ikke å arrestere forfatteren. Hens erindring er både viktig og på høy tid. Jeg håper flere gjør det samme. Hallo, det er snart 2024. Og verden er fortsatt enten hvit eller svart i mange rom. Ja, nettopp dette sitter jeg igjen med etter å ha lest teksten flere ganger (for å være sikker på at jeg har forstått den). Men det slår meg like hardt hver gang hvordan teksten er skrevet av en hvit person for hvite. Jeg er ikke målgruppen, og blir hverken veldig rørt eller sympatiserer med hvor vondt det er å erkjenne egen rasisme.

Samme hvor mye hen hevder at hvithet gjør en blind for urett. Nei, fordi jeg har allerede tatt bekostning for det hen nå vil gjøre opp for. Alle «negervitsene» jeg har hørt i skolegården, i lunsjen, på julebordet, og på t-banen; det har kostet å tåle dem, slik hen mente man burde som 17-åring. Det har kostet å være den eneste ikke-hvite i disse rommet. Det at hen nå erkjenner på egne premisser, oppleves som veldedighet. Som om hen har en forventning om ros og takknemlighet. Nei, dette må hen nå tåle og eie selv, som en del av avkoloniseringen vi alle står i. 

Jeg må fortsette å tåle at feeden toppes med bilde av Guran. Jeg må tåle å lese «negervitsen» hen minnes å ha fortalt som 17-åring, publisert uten filter i teksten. Det er hens privilegium å bruke plattformen sin til dette. Hen derimot, må tåle at jeg ikke er spesielt takknemlig for påminnelsen.

«Ikke bry deg om de»

Det er friminutt. Går ut i skolegården. Noen av gutta i 9. ser meg og starter å underholde, som vanlig: «Vet du hvordan du kan se en n…. i mørket? Fortell en vits.» Alle ler. Også læreren som har inspeksjon, før hun snur seg mot meg og sier: «Ikke bry deg om de.»

Så min erkjennelse opp i dette, er at jeg fortsatt ikke klarer å forholde meg rasjonelt til «negervitser» og rasismen jeg har opplevd på ungdomsskolen og i arbeidslivet. Den kjennes fortsatt i magen, og det bekrefter traumene jeg ble utsatt for, uten å helt forstå konsekvensene da. For eksempel, det at jeg tydeligvis sitter på et mentalt arkiv av «negervitser» som jeg har hørt opp gjennom årene. Og hvor irrasjonelt det er at disse dårlige vitsene fortsatt vekker så mye følelser i meg. Faen! Skulle ønske de ikke gjorde det. Men heldigvis er «negervitser» et konsept min 17-årige datter og hennes generasjon ikke har noe særlig forhold til. De har ikke denne kategorien i sitt mentale arkiv.

Jeg vil ikke ha din sympati. Jeg hører allerede hylekoret si at jeg blir lett krenket og er hårsår. Men du vet ikke hvor mye dette har kostet meg. Du vet ikke hvor lang tid jeg har brukt på å sette ord på og bearbeide denne rasismen. Eller hvorfor luke 1 har trigget et oppgjør med noe jeg trodde jeg var ferdig med. 

Nedtellingen fortsetter. God adventstid!