- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
En ny nasjonsbygging. Første gang jeg hørte setningen var det fra Ida Evita de Leon, tidligere leder og grunnlegger av Black History Month Norway. Hun refererte til sin far, OMOD-leder Akhenaton de Leon, som i mange år har snakket om at minoritetsnordmenn må droppe sitt anker i Norge og starte på den nye nasjonsbyggingen. En nasjonsbygging som handler om å plassere seg selv inn i norsk historie, og inn i norsk fremtid.
Nasjonsbygging handler om å plassere seg selv inn i norsk historie, og inn i norsk fremtid.
Når jeg tenker på nasjonsbygging tenker jeg på Norge etter krigen med Gerhardsen i spissen. Jeg tenker også på et samfunn som ser enklere ut å kategorisere etter klasse og partitilhørighet sammenlignet med dagens nettverk og sammensetninger av klasse, identitet og (manglende) partitilhørighet.
Norge anno 2023 består også av flere hudfarger og religioner enn Gerhardsens Norge. Samtidig ser vi at selv om 1 av 5 på landsbasis og 1 av 3 i hovedstaden har minoritetsbakgrunn, så mangler vi nasjonale forbilder som ligner minoritetene.
I utgangspunktet er det ikke et 1-til-1 forhold mellom hudfarge eller fenotypiske trekk, og representasjon. Som på et fotballag der supportere heier på laget uavhengig av hvordan spillerne ser ut. Men i og med at hudfarge og tilhørende markører spiller en rolle for menneskers muligheter til deltakelse, vil nettopp hudfarge være viktig i spørsmål om representasjon. Fordi vi mennesker trenger å se at vi kan klare det, at vi kan mestre forskjellige ting. Det er vel noe av det som ligger i å bane vei.
Skape våre forbilder
Jeg snakker ofte om viktigheten av at minoriteter i Norge skaper sine egne forbilder. Tanken er tatt fra tidligere rådgiver i Norsk Folkehjelp Per Ranestad, som resiterer Reiulf Steen i møte med mennesker i Chile. Steen ba menneskene han møtte skape sine egne politikere slik at de sikret at noen også representerte dem med vissheten og erfaringene de selv følte. La oss gjøre det samme.
Vi må finne de profilene som vi ser oss selv i og som på den måten blir et naturlig referansepunkt for mange. Et godt eksempel er Karpe, som skaper referanser, fortellinger og håp for svært mange minoritetsnordmenn. Referanser vi kan se til uten å måtte gå innom samfunnsdebatten eller politiske seminarer for å kontrollsjekke at referansene våre er innenfor.
På den måten tror jeg også det blir lettere for flere av oss å gi mening til en tilværelse som i svært stor grad farges av fremmedgjøring gjennom at vi møtes på en måte vi ikke kjenner oss selv. Det er jo nettopp her både Karpe, Thomas Prestø, Guro Sibeko og Mohamed Abdi fungerer som korrigerende referanser for meg selv.
Dette tror jeg også vil kunne skape flere minoriteter som har flere verktøy å bruke i møtet med et land hvis historie kan virke både fremmed og fjern. Derfor må vi passe på at våre barn på enklere vis klarer å plassere seg selv inn i historien, for eksempel ved å se hvor store Karpe var eller at Camara Lundestad Joof var husdramatiker på Nationaltheatret lenge før de var født.
Jeg håper min datter har enda fler Sumayaer å se til når hun blir eldre.
Eller at Sumaya Jirde Ali opplevde hets i den grad få kan kjenne seg igjen i, men fortsatte å stå på fordi hun trodde på noe mye større enn seg selv. Og at Sumaya igjen så til enda eldre kvinner som levde enda tidligere for inspirasjon. Jeg håper min datter har enda fler Sumayaer å se til når hun blir eldre.
Den moderne nordmann
Både Stuart Hall og WEB Dubois snakker om hvordan minoriteter i diasporaen tvinges til å forholde seg til både minoritets- og majoritetsperspektivet. Stuart Hall skriver for eksempel at det å være svart og britisk gjør at du er klar over viktige elementer for å tilhøre hver enkelt kategori, men at du ofte opplever å ikke være hundre prosent noen av tingene. Det er en opplevelse jeg selv, og antakeligvis en del andre, også kan kjenne seg igjen i.
Denne typen fremmedgjøring tror jeg spiller inn på evnen vi har til å se oss selv som del av et samfunn, både historisk og fremtidig. Slike tanker går også igjen i deler av befolkningen, ofte kamuflert med spørsmål om opprinnelsesland eller egentlig tilhørighet. Poenget er ikke å kritisere spørsmålene, men heller reflektere rundt hva slike spørsmål skaper av usikkerhet og manglende fellesskapsfølelse.
For en nasjon der 1 av 5 (for å bruke radikale tall) ikke klarer å se seg selv i landets historie, eller fremtid, er en nasjon med et økende ubehag av motsetninger vi tradisjonelt ikke har sett. Heldigvis gjelder ikke dette alle med minoritetsbakgrunn, men for mange av oss.
Vi er avhengig av bussjåførene, økonomene, legene og butikkmedarbeiderne, uavhengig av hudfarge eller såkalt etnisk bakgrunn. Men for at vi skal fortsette å dra i samme retning tror jeg vi minoriteter må skape modeller vi kan se, ta og føle etter, samtidig som majoritetssamfunnet støtter dem som våre rollemodeller. Her mener jeg igjen at Karpe er et godt eksempel, og tidvis Sumaya. Det hersker lite tvil også i majoritetsbefolkningen at Karpe og Sumaya er gode forbilder og rollemodeller for minoriteter. Vi må fortsette å skape disse for at norsk historie om noen generasjoner i større grad gjenspeiler dagens minoriteters historier, og fremtidige drømmer.
Norge er i endring, både vår historie og fremtid, vi minoriteter vil og skal ta en aktiv del i den nye nasjonsbyggingen.
