Uzair Ahmed er sosiolog og forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX), Universitetet i
Oslo
Studenter kritiserer Teaterhøgskolen for mangel på mangfoldskompetanse og dårlig ivaretakelse av minoriteter. Flere studenter med minoritetsbakgrunn forteller om opplevelser med rasisme og sier de føler seg undervurdert, eksotifisert og presset til å spille innvandrerstereotypier. Som følger av dette føler de seg mindre velkomne, gruer seg til et nytt skoleår og dropper ut.
Dekanen ved Teaterhøgskolen, Victoria Meirik, erkjenner studentenes erfaringer med rasisme, anerkjenner at de løfter samtalen og sier at det gjør inntrykk. Hun skriver at kritikken er avgjørende for at skolen skal bli bedre på å iverksette tiltak og undervisningsmetoder som utfordrer maktstrukturer og fremmer mangfold, representasjon og inkludering. La oss håpe og forvente at hun lykkes med dette.
Ignoranse og kunnskapsløshet om rasisme
I sterk kontrast til dekanen som synes å ta kritikken på alvor velger samfunnsdebattant Espen Goffeng og stortingsrepresentant Mani Hussaini (AP) å avfeie strukturell rasisme som fenomen og fremme «et forsvar av institusjonen». I stedet for å ta tak i den konkrete kritikken, leses rasismen inn i, og forveksles med, kulturkamper (les: woke) som tilsynelatende har «herjet Vesten» de siste årene. Kunnskap om rasisme er imidlertid fullstendig fraværende i analysen.
I beste fall skyldes Goffeng og Hussainis «forsvar» av institusjoner hvor rasisme foregår ignoranse og kunnskapsløshet om rasisme og hvordan den fungerer. I verste fall bidrar det til rettferdiggjøring og reproduksjon av rasistiske strukturer hvor spesifikke grupper i samfunnet, især minoriteter, holdes nede og hvor deres menneskeverd nedgraderes.
Det fremstår ikke som kronikkforfatterne er interesserte i verken å forstå studentenes erfaringer, hva rasisme er eller hvordan rasisme preger de som rammes. I et mislykket forsøk på å oppsummere saken skriver Goffeng og Hussaini at «Teaterhøgskolen er rasistisk fordi den er mer norsk enn afrikansk og asiatisk». Dette er en stråmannargumentasjon som ikke tar hensyn til minoritetsstudentenes opplevelser. De reduserer dermed nordmenn og «det norske» til noe statisk og uforanderlig som ikke har plass til minoriteter.
Misvisende fremstilling av forskning
Goffeng og Hussaini latterliggjør studentenes erfaringer ved å fremstille dem som en del av en kulturkrig hvor folk «ser rasisme overalt». De ironiserer over forskning som viser at rasisme forekommer i Bergen, idretten, politiet og helsevesenet. Dette er misvisende og antiintellektuelt. Forskningen det refereres til viser selvfølgelig ikke at bergensere flest, trenere, betjenter og helsepersonell er ideologiske rasister, men at rasisme forekommer ved, og preger, deres institusjoner.
Goffeng og Hussaini latterliggjør studentenes erfaringer ved å fremstille dem som en del av en kulturkrig hvor folk «ser rasisme overalt»
De siste årene har flere av Norges ledende samfunnsforskere studert majoritetens holdninger til minoriteter over tid, forklart liberal rasisme gjennom sosial-psykologiske prosesser, unge muslimers erfaringer med muslimfiendtlighet og minoritetenes diskriminering på arbeidsmarkedet. Dette er solid forskning som er publisert i verdensledende vitenskapelige tidsskrifter. Det fremstår svært uredelig å avvise akademisk forskning som «politisk aktivisme» og «under enhver standard» uten å underbygge kritikken ytterligere.
Alle kan handle rasistisk
Rasisme er å tillegge mennesker iboende egenskaper basert på deres oppfattede tilhørighet til en folkegruppe for å legitimere ekskludering og diskriminering. Den er ikke utelukkende forbeholdt politiske ekstremister, men forekommer blant mennesker som forstår seg selv, og oppfattes av andre, som progressive, tolerante og liberale (inkludert minoriteter). Eksempler på dette er sakene med Bernt Hulsker og Atle Antonsen.
Rasisme muliggjøres av historier og perspektiver i samfunnet som kan anvendes i møte med utsatte minoritetsgrupper, eksempelvis ved å få teaterstudenter med minoritetsbakgrunn til å føle at de må spille stereotypier av innvandrere. Slike bevisste og ubevisste handlinger bidrar til å opprettholde rasistiske ideer om «de andre».
Folk med makt må lytte, ikke avvise
Vi mener at studentenes erfaringer med rasisme og utenforskap må tas på alvor. Kulturbransjen – gjennom litteratur, musikk, TV og teater – spiller en sentral rolle i å utfordre rådende historier om «oss» og hvem «vi» er. Dette kan ikke gjøres utelukkende av majoritetsbefolkningen, men må inkludere minoritetsnordmenn. Deres utdannelse ved Teaterhøgskolen og bidrag til kunsten fører til nye måter å forstå «det norske» på og utvide det store «vi-et». Dette fellesskapet er noe både statsminister Jonas Gahr Støre og artist Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid nylig har påpekt viktigheten av.
Minoritetenes opplevelser eksisterer ikke i et vakuum, men reflekterer ideer og fortellinger om «oss» og «de andre» både ved Teaterhøgskolen og samfunnet for øvrig. Derfor er det viktig at Teaterhøgskolen undersøker hva som opprettholder privilegier og ujevne maktforhold ved institusjonen. Kanskje var det det studenten Hibba Najeeb forsøkte å peke mot når hun sa at «skolen lider av ignoranse ovenfor hennes religion, kultur og klasse»?
Uansett, når unge nordmenn deler deres personlige og sårbare opplevelser (som kan gjøre dem mer utsatte) er det viktig at individer i maktposisjoner, spesielt folkevalgte, ikke avfeier deres bekymringer.
