- Hvordan snakke om krigen mot Gaza? - 09.12.2023
- Jødedom og sionisme er ikke det samme | Lars Gule - 07.06.2022
- Hvorfor riksadvokaten likevel bør starte etterforskning av SIAN | Lars Gule - 21.05.2022
Når vi snakker om krigen mot Gaza er sterke følelser involvert. Dette fører fort til polarisering, noe som lett leder til generaliseringer om folkegrupper og dehumanisering av dem som anses som ansvarlige for overgrep og grusomheter. Dette kan kalles selektiv empati. For i utgangspunktet er empati en universell følelse som omfatter alle mennesker, til og med dyr. Det handler om spontan innlevelse i eller medfølelse med andres situasjon og ikke minst lidelse. Vi kan føle den andres smerte.
Hat og hevn
Men dette kan snu. Vi blir «harde i hjertet» overfor noen, de vi definerer som en trussel, en fiende, som også blir noen vi kan hate. Hat er en sterk og rettet følelse. I hatet ligger en intensjon om å ødelegge noen eller noe. Hatet forsterkes hvis det kombineres med to andre følelser – opplevelsen av å være et offer med rett til hevn. Offermentaliteten er gjerne knyttet til den sterke følelsen av urett – å ha blitt utsatt for en urett. Her kommer også empatien inn – for vi føler med dem som blir utsatt for urett. Opplevelsen av urett kan være helt reell eller den kan være feilaktig, misforstått eller overdrevet. Uansett baner den veien for hevngjerrighet på egne eller andre ofres vegne.
I den pågående krigen er det ikke grenser for nåværende og tidligere urett og dermed reelle offerroller og -mentalitet:
- Folkemordet på jøder, en industriell masseutryddelse av nær seks millioner mennesker, knapt noe overgrep kan komme i nærheten av dette.
- Ranet av palestinsk land og den etniske rensingen av Palestina i 1948 var og er en urett som også omfattet massakre, tortur og voldtekter; en urett som vedvarer og forsterkes av okkupasjon og apartheid.
- Blokaden av Gaza er et overgrep som har vart i 17 år, fulgt av gjentatte militære angrep mot Gaza med tusenvis av drepte siden 2007.
- Hamas’ terrorangrep på Israel 7. oktober var usedvanlig brutalt – med massedrap på tilfeldige sivile, også kvinner og små barn, mishandling, voldtekt og kidnapping.
Både israelere og palestinere har en begrunnet og forståelige opplevelse av seg selv om offer
Terroren 7. oktober aktiverer den kollektive hukommelsen blant jøder, og ikke bare i Israel, og peker på antisemittiske linjer gjennom historien hvor nettopp holocaust utgjør den ytterste og mest grusomme urett. For palestinerne er den pågående krigen en fortsettelse av den konstante uretten de har blitt utsatt for, fra før 1948, og hvor en ny nakba – katastrofe – framstår som en realitet i dag. Derfor har både israelere og palestinere en begrunnet og forståelige opplevelse av seg selv om offer. Dermed utvikles også offermentaliteten.
Ressentimentet fører til dehumanisering
Offermentalitet, hevngjerrighet og hat er et knippe følelser, et syndrom, som kan kalles ressentiment. Det er et forståelige syndrom, men det medvirker ofte til dehumanisering av dem ressentimentet rettes mot. Dette er en mekanisme vi ser i ekstremisme-sammenhenger. Det er en av forklaringene på hvorfor noen blir ekstremister. Og da er ekstremisme nettopp definert som vilje til å krenke andres menneskeverd og menneskerettigheter, til å gjøre empatien selektiv.
Våre følelser er det ikke lett å ha kontroll over. Noen ganger kontrollerer de oss, særlig i tilspissede og voldsomme konflikter. Nettopp derfor er det viktig å kompensere for tendensene til å «andre-gjøre» noen, de psykologiske mekanismene som vi alle bærer på. Det er ikke lett, og vi kan ikke forvente en empatisk forståelse for realiteten i den andres situasjon som offer når krigen raser. Da dominerer de sterke følelsene som påvirker og faktisk kan bestemme hva vi oppfatter som fakta i saken.
De fakta som teller for en selv eller egen gruppe – antisemittisme og holocaust på den ene siden og nakba, okkupasjon og apartheid på den andre siden – forstørres og tillegges all vekt, mens fakta som bidrar til å forklare og kan hjelpe oss til å forstå den andres opplevelse, blir ignorert, benektet, bortforklart og/eller nedtonet. Dette gjør at vi har behov for to måter å nærme oss konflikten på.
- En måte å vurdere fakta på
- En måte å kompensere for den selektive empatien
Kildekritikk
Vi kan sjekke fakta ved å forholde oss kritisk til kildene. Vi bør prioritere redaktørstyrte seriøse medier. Store mediehus er forsiktigere og grundigere enn nye og små nettsteder. Vi bør også benytte varierte kilder og se om vi finner samme informasjon flere steder. Samtidig er det også nødvendig å utvikle egen kunnskap blant annet ved å gå inn i grundigere studier. Dessuten er det viktig å avvise fantastiske påstander og konspirasjonsteorier.
Nettopp fordi selektiv empati er en naturlig psykologisk og sosialpsykologisk mekanisme, trenger vi et moralsk ståsted som kan «temme» følelsene og reetablere menneskeligheten hos «de andre». Et slikt moralsk ståsted finner vi i respekt for menneskeverd og menneskerettigheter. Dette er moralske (og juridiske og politiske) prinsipper eller verdier som kan svekke vårt ressentiment ved å begrense hevngjerrighet og hat nettopp ved å se «de andres» menneskelighet og deres krav på respekt for sine rettigheter. Uten at man oppgir opplevelsen av selv å være offer.
I praksis innebærer dette respekt for menneskerettighetskonvensjonene og den internasjonale humanitærretten (= krigens folkerett). Hvis vi insisterer på alle menneskers grunnleggende menneskeverd og alle menneskers rett til å bli beskyttet av menneskerettighetene, kan dette dempe vår følelse av at fienden fortjener det de blir utsatt for. For også fiender har krav på beskyttelse etter menneskerettighetene og krigens folkerett.
Dersom vi er faktabaserte, og erkjenner at overgrep og grusomheter blir begått på alle sider, har vi et grunnlag for å gjøre riktige moralske vurderinger.
Dersom vi er faktabaserte, og erkjenner at overgrep og grusomheter blir begått på alle sider, og samtidig vektlegger alle menneskers like menneskeverd, har vi et grunnlag for å forholde oss til både realiteter og for å gjøre riktige moralske vurderinger. I et slikt perspektiv kan vi også snakke om konflikten både på en nyansert faktabasert og etisk fundert måte, og likevel skarpt kritisk. For da unngår vi demonisering, fiendebilder og annen dehumaniserende tenkning og retorikk.
Erkjennelse av (historiske) fakta og «de andres» menneskeverd er for øvrig også en forutsetning for å finne rettferdige og politisk-moralsk bærekraftige løsninger på lang sikt.
