Foto: Utrop
Først og fremst ønsker jeg å rette mine varmeste gratulasjoner til deg, samt alle kvinner og frihetsforkjempere i Kurdistan og Iran. Jeg føler og forstår inderlig dine lidelser. Du som er fanget og sitter i fengsel. Det går rykter om at du er i sultestreik. Jeg føler og forstår godt hvor vanskelig det er å holdes borte fra sine kjære og familie. Hvert sekund kan kjennes som et år, med dette viser jeg min dypest medfølelse.
Kjære Narges! Jeg er en knust far til en av martyrene under Jina-revolusjonen. Som kurder i eksil, langt fra mitt hjemland, sitter jeg i sorg etter tapet av min eneste sønnen, Milan Haqiqi, en ung mann med et hjerte fullt av håp og mange fine drømmer. Milan var like gammel som dine kjære barn, Kiana og Ali. Han ønsket også å leve i frihet, fred og leve et lykkelig liv, som mange andre unge mennesker verden rundt.
Du vet, i løpet av de 27 lange minuttene som dine vakre barn leste talen din, forventet jeg at du skulle formulere, presisere og nevne rettighetene til de undertrykte nasjonene i Iran, inkludert kurdere og baluchere. Dette ville i det minste varmet våre hjerter. Men du valgte å overse det.
Visste du at vi kurdere gjentatte ganger har blitt ofre for den sentralistiske okkupantmentaliteten? Hvor mye uskyldig blod som har blitt spilt? I det minste vet dere at vi kurdere alltid har kjempet, blitt arrestert, henrettet, torturert, drevet på flukt og utvist fra hjemlandet vårt, mens noen kjendiser feirer, synger og danser over likene til ofrene våre. De samler inn penger og prøver å få sin status anerkjent og bemerket.
Fru Mohammadi, vet du hva jeg tenker på? Hvis vi kurdere også hadde fått anerkjennelse, som dere, kunne vår Zara Mohamadi, Mojgan og kanskje mange andre aktivister vært gode kandidater til prisen du mottok.
«Milan var like gammel som dine barn, Kiana og Ali. Han ønsket også å leve i frihet og fred»
Vet du hva jeg tenker nå? Etter at sønnen min ble drept på gaten av en kule som ble skutt av soldater innleid av Teheran-regimet, protesterte jeg, som de fleste andre frihetskjempere her i det frie og demokratiske landet. Men istedenfor å få sympati ble flere av oss demonstranter stilt for retten etter den iranske ambassades anklager. Vi venter fremdeles på straffeforfølgelse.
Visste du atrevolusjonen med slagordet «Kvinner, liv, frihet» ble lansert og startet fra Kurdistan? Revolusjonen du mottok denne prisen for, var et opprør hvor hundrevis av kurdiske menn og kvinner ble martyrer og hundrevis av mennesker mistet øynene sine. Tusenvis ble arrestert og mange av dem sitter fremdeles i fengsler, som deg. I motsetning til deg har de fleste en ukjent skjebne. Mange av dem har blitt dømt til døden, og noen av dem døde under tortur på bakgrunn av sin tro på et rettferdig og demokratisk system.
Siden du per dags dato dessverre sitter i fengsel, foreslår jeg at du leser boken «Ingen venner unntatt fjellene» skrevet av Behrooz Boochani. Da jeg ble arrestert som barn, fikk jeg dødsstraff på bakgrunn av min kurdiske identitet, men senere ble straffen omgjort av regimet. Jeg leste mange bøker av Ali Ahmad, Hidayat, Jamalzadeh, i det sentrale fengslet i Urmia. Slik blir jeg nok en gang minnet om at vi kurdere verken har venner eller allianser.
Jeg vet du er stolt over anerkjennelsen du har fått og for å ha mottatt denne verdifulle prisen. At sønnen min sitt bilde ble brukt, har vært utgangspunktet for hvorfor jeg uttrykker meg om prisutdelingen. Min sorg skal ikke bli din byrde. Jeg er glad på dine vegne.
Med vennlig hilsen
Salim Haqiqi – Norge 11. desember 2023
