- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
(NB! Nedenfor gjennomgås fem grove faktafeil i Danby Chois Kanseller meg hvis du kan, Aschehoug.)
«Stopp! Ikke mer!» Slik kan man lett utbryte under lesningen av Sumaya Jirde Alis Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme (Cappelen Damm).
Dette var den sterkeste sakprosautgivelsen høsten 2023. Boken er hudløs. Og den burde vært obligatorisk lesning. Punktum.
For det er nemlig en rystende skildring den 25 år gamle bodøværingen Jirde Ali her gir av hverdags-Norge. Hoveddelen av boken er formet som et brev, eller som en dagboksopptegnelse, til hennes yngre jeg. På vellykket vis får hun slik frem hva hun – og flere med hennes hud, hår og klesstil – kan oppleve tilnærmet daglig. Tilsynelatende over alt. Og ironisk nok synes det å skje spesielt når hun føler seg som gladest og tryggest, når hun minst venter det. Som når hun danser glad til bar med en venninne.
Eller som når hun av feministiske venner inviteres til bursdagsfest, på trygge Rodeløkka, for å feire en som overlevde terroren på Utøya 22. juli. Da brått er det en ung mann på festen som sier til henne at han er nær venn med en som støtter Anders B. Breivik. Og at den gode vennen «misliker mørkhudete og muslimer», noe han mener er «vanlig». Med ett bryter en annen ung, hvit mann inn og påstår at han «ikke kjenner noen» som misliker eller er mistenksomme. Og disse to fortsetter så en absurd diskusjon. Mens forfatteren, før hun utslitt forlater festen, synker ned i en sofa med «erkjennelsen av at dere tre har et barn av en samtale ingen av dere vil ha».
Avvist av nedslått gutt
Det er som hun aldri får fred. Hele tiden denne evige besattheten av hennes hud og hår. Av hva hun har på seg. Av hva hun sier. Av hvordan hun sier det. For ytringsfriheten er ikke lik for alle. Spesielt ikke hvis man er ung, feministisk og mer talefør enn de som vil benekte at vi har et rasismeproblem i Norge. Da kommer hatet, drapstruslene. Og uten at ytringsfrihetsfundamentalistene kommer til unnsetning. Poeten Sumaya Jirde Ali måtte begynne med voldsalarm som 19-åring, kun på grunn av sine ytringer. Så ja, ytringsfriheten for enkelte i Norge er faktisk truet.
I høstens bok kommer det frem hvordan hun alltid må være på vakt. Selv når hun bekymret ser en gutt bli slått ned i Storgata i Tromsø. Hun river seg løs fra vennene og springer mot gutten, som ligger nede på ryggen. Hun går mot ham med utstrakt hånd og spør vennlig: «Går det bra?» Men istedenfor å ta imot hånden, slynger han ut et rasistisk utbrudd mot henne. Han vil tydeligvis heller bli slått, eller fengslet, enn å bli reddet av en omtenksom somaliskfødt kvinne med skaut. Hadde han han bare blitt opplært i Jirde Alis sakprosadebut, Ikkje ver redd sånne som meg (Samlaget, 2018) eller i Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida (2018). Disse bøkene er ennå ikke nok pensum blitt.
Det som gradvis kommer frem i årets bok, er mønsteret. Det systematiske. Som når Jirde Alis 8-årige medelever får synge n-ordet rundt henne på skolen, mens lærerne tilsynelatende lar det passere.
Eller som når studieveilederen i 10. klasse, tross Jirde Alis svært gode karakterer, avviser hennes ønske om å begynne på studiespesialisering. Den statsansatte rådgiveren råder isteden den kommende poeten og sosialantropologen til å jobbe med helse, siden hun der «iblant får lov til å kjøre ambulanse». For: «Jenter som deg trives godt i helsefag.» Akkurat. «Jenter som deg.» Dessverre er slike holdninger og råd ikke uvanlig i det norske skolesystemet.
Likevel: Til tross for de daglige dryppene av den norske hverdagsrasismen, er det seg selv Jirde Ali er mest kritisk til. Hun er et arbeiderklassebarn – datter av en bussjåfør og av en barnehagearbeider. Som barn lærer hun seg å skrive brev til farens arbeidsgivere når hun må hjelpe ham med å rapportere om nok en rasistisk hendelse på jobben.
Nå stiller stiller hun kritiske spørsmål til sine egne fordommer. Både når det gjelder hennes tidligere tanker om egne foreldre og når det gjelder de som kan utsettes for enda mer rasisme enn henne selv: Norske gutter med afrikansk bakgrunn, de som ikke har det privilegium å være trygge på at politiet ikke stanser dem på gaten uten grunn.
Skram, Wergeland og Solstad
Jirde Ali debuterte som 19-åring med diktsamlingen Kvinner som hater menn (2017). Hun debuterte så som dramatiker på Den Nationale Scene i Bergen i 2021. Og de tre første lyrikksamlingene gjorde at Jirde Ali samme år også ble tildelt den høythengende Amalie Skram-prisen. Juryens begrunnelse var at hennes poesi og «litteratur bringer nye innsikter og åpner for en dypere forståelse, slik god litteratur skal gjøre».
Årets bok fra Jirde Ali, der deler også skrives fra sykeleiet, får meg likevel til å tenke mer på Henrik Wergeland enn på Skram. Det er noe med den episke kraften. Søket etter det humanistiske og allmennmenneskelige. Den nådeløse boringen inn i eget indre. Og så altså fem kraftfulle bøker i en alder av 25 år – vi har ikke sett noe lignende i norsk litteratur på lang, lang tid.
Et liv i redningsvest er ikke vanlig sakprosa. Det skrives her nær frem en ny litterær sjanger i norsk sammenheng, en slags saklig poetisk prosa. Om levd poetisk urettferdighet. Og om den smertefulle erkjennelsen av at Jirde Ali aldri vil komme «over det du stadig blir utsatt for». Det vanskeligste er nemlig ikke «å overleve hendelsene, men etterdønningene».
Og den ubehagelige erkjennelsen, til slutt, er at «det i all hovedsak handler om å leve med ubehaget». Dette er ubehaget i kulturen. Det er som man hører et ekko av Dag Solstads hovedkarakter i romanen Arild Asnes, 1970 (1971). Han som i to setninger fanget essensen sin slik: «Det er likevel umulig. Jeg må vekk herfra.» Men hvordan komme seg vekk fra noe som synes være over alt?
For poeten og arbeiderklassebarnet Jirde Ali er denne problemstillingen ikke noen akademisk øvelse, slik den synes å fortone seg for sosialisten Asnes under etterdønningene av 68-opprøret. Heldigvis finnes nettopp Sumaya Jirde Ali her på 2020-tallet, «midt i dette forsøket på å forklare, forsvare og forhandle». Som hun påpeker: «rasisme er ran.» Og denne pågående menneskeforakten stjeler tid, krefter, liv. Som vi skal se nedenfor, er det ikke bare 8-åringer som bruker unnskyldningen «det var jo bare en spøk».
Esohel Knudsen, woke og USA-forbud
Men først om to andre av høstens bøker, som begge kan leses i forlengelse av Jirde Ali. Den ene er jevngamle Lisa Esohel Knudsens Woke – Kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk (Res Publica), en slags oppfølger til Minotenk-nestlederens debutbok fra i fjor, Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet.
I årets bok er Knudsen mindre personlig. Til tider er hun kanskje noe vel akademisk og balansert drøftende. Men samtidig ønsker nok mange bøker som ikke taler for tydelig makten og mot urettferdigheten midt imot, da flere lar seg støte av utestemme og tydelig tale. Knudsen gir i sin «Woke»-bok en nødvendig og folkeopplysende innføring i bakteppet for dagens opphetede kulturkriger. Vi får lære om Floridas republikanske europeisk-amerikanske guvernør Ron DeSantis, som i april 2022 undertegnet den nye loven «Stop WOKE Act». Før han så uttalte:
«Vi vil ikke akseptere at Floridas skattepenger blir brukt til å lære barn å hate landet vårt eller å hate hverandre.»
Og hvordan kan skolebarn bli lært til å «hate landet» sitt? Jo, påstår DeSantis og hans likesinnede, ved å lære om slaveriet eller den apartheid-lignende politikken i USAs sørstater på 1950-tallet. Spesielt den akademiske disiplinen «kritisk raseteori», som undersøker systematisk rasisme, er blitt et yndet hatobjekt for «det hvite raseriet».
Dette er kanselleringskultur på sitt mest effektive. De nye anti-woke-tiltakene i USA gjør nemlig at spesielt bøker av – og om – svarte, skeive og andre marginaliserte grupper utrenskes fra bibliotekene og skolene. På toppen av listen over USAs mest forbudte bøker nå, står selvbiografien Gender Queer (2019) av Maia Kobabe (56 bannlysninger). Mens nobelprisvinner Toni Morrisons debutroman De blåeste øyne (1970), som tematiserer det hvite skjønnhetsidealet, står på tredjeplass med 32 nedlagte forbud. Spesielt euro-amerikanske foreldre klager på at barna deres kan få lese om slaveriet og undertrykkelsen av de afrikansk-amerikanske medborgerne. For det kan nemlig «støte» de hvite barna og gi dem «dårlig samvittighet». Ironisk nok er det så disse konservative som kaller progressive antirasister og menneskerettighetsforkjempere for «snøfnugg». Akkurat.
Fra 1938 til Putin og Orban
Også Putin i Russland og Orban i Ungarn skryter av å gå til «krige mot woke»: De prioriterer da å undertrykke skeive, som ved å forby informasjonsarbeid overfor homofile. Underlig nok har anti-woke-bevegelsen, selv med slike internasjonale hærførere, fått stor oppslutning blant skriveføre nordmenn som omtaler seg selv som «liberale» eller som «Ap-velgere» (se VG-kronikk av Espen Goffeng og Aps Mani Hussain – som VG ikke ville publisere innsendt tilsvar til).
Knudsen viser i sin bok hvordan «woke»-begrepet oppsto etter at folkesangeren Huddie «Lead Belly» Ledbetter i 1938 besøkte tre fengslede, uskyldige gutter – dømt til døden for voldtekt av to hvite kvinner. Ledbetter kom nemlig i et forklarende etterord til sangen «Scottsboro Boys» med en advarsel til andre svarte i USAs sørstater:
«Jeg anbefaler alle å være litt forsiktige når de går rundt der – best å stay woke, holde øynene åpne.»
Å være woke betyr altså å være på vakt mot rasisme og urettferdighet. Å holde øynene åpne for den urett som kan ramme både deg selv og andre.
Etter en systematisk kampanje fra russiske nett-troll, Trump-tilhengere og ytre høyre har imidlertid dette opprinnelige woke-hedersbegrepet fått en ny betydning. Også her i Norge, hvor Knudsen påpeker at spesielt kulturnettavisen Subjekt og forskningsnettavisen Khrono har profilert seg på å kopiere amerikansk anti-woke-retorikk inn i det norske ordskiftet (her kunne nok også Klassekampen og Aftenposten blitt nevnt).
Slik er «woke» også i Norge blitt et skjellsord for alle som benekter av det finnes rasisme eller systematisk diskriminering i eget samfunn. Vel å merke hvis rasismen rammer marginaliserte grupper eller rasialiserte personer. «Omvendt rasisme», altså mot hvite, finnes det imidlertid mye av. Denne posisjonen inntas i USA nå av Vivek Ramaswami, i et forsøk på å bli republikanernes presidentkandidat (eller Trumps visepresident) i november 2024.
Choi som tidligere woke
Noen vil kanskje gjenkjenne Ramaswamis retorikk i argumentasjonen til Danby Choi, den unge mannen og selverklærte liberaleren som på kort tid har bygget opp det kulturorienterte nettstedet Subjekt. I høst er han ute med sin første bok, Kanseller meg hvis du kan. Mitt oppgjør med woke (Aschehoug). Hovedtittelen er ikke helt heldig, som er den hentet fra skoleoppgaven til en gutt i 9. klasse og ikke fra et styremedlem i Oslo Redaktørforening. 
Kansellering handler tross alt om makt. Og makt er jo nettopp en redaktør har. Er det noen som kan være portvokter og kansellere kulturfolk og antirasister fra det norske ordskiftet, så er det jo en kulturavisredaktør og et styremedlem i en redaktørforening.
Ironisk nok ble da også Choi og hans avis så sent som 19. desember enstemmig dømt i Pressens faglige utvalg (PFU) for manglende kildekritikk i en artikkel om av tre profilerte norske kunstnere som Subjekt ikke synes like. Nemlig skaperne av det berømte Ways of Seeing-stykket: Sara Baban, Hanan Benammar og Pia Maria Roll. «Det må kreves mer opplysningskontroll, og det har Subjekt bare styrt unna,» uttalte PFU-medlem Stein Bjøntegård krast. Dette var den tredje Subjekt-fellelsen i PFU i løpet av drøyt ett år. Den første skyldtes at Subjekt hadde unnlatt å gjøre et reelt forsøk på å få i tale Begard Reza, leder av den skeive og antirasistiske organisasjonen Salam Norge. Etter fellelsen for på anti-liberalt vis å ha kansellert Reza fra det norske ordskiftet om seg selv, gikk Choi til det uvanlige skritt å protestere mot PFU-dommen. Noe selv Chois anti-woke-åndsfelle Frank Rossavik reagerte på.
I en slik situasjon må da legge til grunn at et kjent kvalitetsforlag som Aschehoug da vil sørge for at det er mer orden i faktafremstillingen når Choi får komme ut mellom to permer. Bok begynner da også ganske interessant vis: Som når han forklarer hvordan han som Pride-kritiker, av alle, ved en tilfeldighet er den som på morgenen 25. juni 2022 blir sittende i NRK-studio og desperat forsøke forklare hva som har skjedd når to menn er skutt og drept under Pride i Oslo sentrum noen timer tidligere.
Og i kapitlet «Da jeg var woke» gir han en god beskrivelse av hvordan «woke»-begrepet er «blitt ‘kidnappet’ og køddet med, slik at det nå har fått den diametralt motsatte betydningen av hva det engang hadde». Choi påpeker at «vestlig og amerikansk høyreside» nå «benytter det sarkastisk» og med «en harselerende undertone».
I dette kapitlet kommer det også frem en dempet versjon av hvordan Choi selv var den første som ble stemplet som (for) «woke» her i landet. Det skjedde etter at han i en kunstkritikk i Aftenposten, i februar 2018, kritiserte Munchmuseets utstilling av Gauguin og Munch for å være «utdatert og kvinnefiendtlig». Og han skrev om hvordan urbefolkninger ble «utstilt som eksotiske suvenirer for den hvite kunsteliten på Veneziabiennalen».
Choi nevner at han fikk kritikk fra Inger Merete Hobbelstad og Hilde Sandvik, samt at kritikken «av min egen anmeldelse satte i tillegg preg på meg» (s. 41). Men han unnlater å opplyse om at han også ble stemplet som «peak woke» og som erkeeksempelet på «snøfnuggenes tidsalder» av det konservative tidsskriftet Minerva. Denne utskjellingen startet tydeligvis Chois flukt vekk fra det maktkritiske og over til kampen mot de progressive og antirasistiske. Choi og det nyoppstartede nettstedet Subjekt fant øyensynlig også en oppskrift de kunne tjene penger og abonnenter på. Nemlig ved å kjæle ved den hvite middelklassens ofte uuttalte ønske om å skjerme seg fra kritikk mot egne privilegier.
Mener SIAN må forsvares
Og dermed ender Choi, på tredje siste side av boken, opp med å hylle gjennomslaget til «grupper som SIAN og forlag som Legatum» (sistnevnte utgir bøker fra den reaksjonære identitetsbevegelsen, for ikke å bruke mer korrekte, men støtende, merkelapper, DH). Istedenfor å problematisere hva SIAN og Legatum sier og gjør, reagerer Choi kun mot de som bruker sin ytringsfrihet til å protestere mot SIAN. Choi skriver at «wokistene» og de antirasistiske «aktivistene» «overgår begge grupper [SIAN og «forlag som Legatum, red. anm.] «i både voldsbruk og totalitære grep» (s. 303). Akkurat.
For Choi blir SIAN [leder Lars Thorsen er rettskraftig dømt for både hatytringer/rasisme og vold, red. anm.] «i mediedekningen til underdogen man prinsipielt må forsvare. Det er tross alt bedre med uspiselige ytringer enn illiberale bystyrepolitikere og aktivistiske organisasjoner som vil fjerne ytringsfriheten slik vi kjenner den.»
Akkurat. Hva skal man si? Hadde Choi lest bøkene til Jirde Ali, Esohel Knudsen og Guro Sibeko eller muslimer som fronter palestinernes sak – enn si intervjuet dem – så kunne han nok fått litt mer innsikt i hvem som reelt står i fare for å «få sin ytringsfrihet fjernet».
Isteden velger han å sette en lite uhildet anmelder, Kjetil Korslund, til å anmelde «konkurrentene» Jirde Ali og Esohel Knudsen. Ikke overraskende får begge terningkast to (sic!). I den såkalte «anmeldelsen» av Jirde Ali, lar Choi så Korslund skrive følgende: «Så hvor rasistiske er vi nordmenn? (…) Vi tåler endring, men liker ikke rask endring. For utenforstående kan dette forveksles med rasisme, og slik er det nesten utelukkende for Jirde Ali. Hun tolker oss kategorisk i verste mening.»
Ikke nok med at Korslund her feilgjengir den selvkritikk Jirde Ali kommer med. Korslund tilhører jo ikke «det norske vi» noe mer enn Jirde Ali – han ytterliggående retorikk plasserer snarere ham på utsiden av hva som er normal oppførsel i det norske ordskiftet. Se for eksempel på denne setningen: «Hun tolker oss (…)» (sic!)
Dette er retorikk vi ikke har sett publisert i en norsk avis der redaktøren er medlem av Redaktørforeningen, med mulig unntak av Document (medlem siden 2018). Og som ikke slike formuleringer er nok, får Choi sitt forlag Aschehoug til å annonsere for egen bok hos Subjekt. Før Choi så, til overmål, plasserer denne Aschehoug-annonsen for egen bok inne i Subjekts Korslund-omtale av Esohel Knudsens Res Publica-bok. Choi kan med fordel ta seg et kurs i dannelse og presseetikk.
Mener etnisk profilering er identitetspolitikk
Men leser vi Choi nøyere, viser det seg at han ennå kan være aktivistisk og antirasistisk – i det minste hvis uretten rammer ham selv. Han trekker selv frem (på «identitetspolitisk vis» som han selv vel ville sagt det om andre) at hans foreldre er fra Sør-Korea. Choi omtaler hvordan han ble etnisk profilert av politiet da han besøkte Arendalsuka i sommer. Og han viser så til hvordan han også er blitt trakassert av politiet i Oslo etter å ha tatt MDMA (ecstasy). Og så skriver han brått, i en enslig, bortgjemt setning på side 273:
«I virkeligheten er etnisk profilering nemlig en eldgammel form for identitetspolitikk – identitetspolitikk er bare et litt finere ord.»
Jøss. Hvis Choi reelt hadde stått opp for disse ordene, så kunne han nok samarbeidet med Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD) eller med de antirasistiske aktivistene han ellers skjeller ut. For et par nyanser i anti-woke-retorikken nevnes: Choi innrømmer at fjerningen av N-ordet i Pippi Langstrømpe er «alminnelig redigering», ikke «woke». Og han skriver at et av «de mest koleriske eksemplene på woke» finnes hos hos den «antiislamske» Hege Storhaug.
I sum gir Chois selvmotsigende uttalelser i perioden 2018–2023 inntrykk av at den relativt nye forakten for progressive aktivister nok kan være noe påtatt. Eller en økonomisk strategi. Som var det et slags subjektivt, kommersielt PR-jippo for Subjekt. Så har da også kampen mot «woke» har vært en «gavepakke for Subjekt», har Choi selv innrømmet.
Klassisk offerposisjonering, altså. Og slik får man klippekort i medier som setter ytringsfrihet for makteliten øverst av alt. En oppskrift vi har sett brukt for eksempel av nåværende nobelkomiténestleder Asle Toje (tidligere Frps utenriksrådgiver) og Aftenpostens Rossavik (tidligere SVs pressesekretær). Sistnevnte kom med lignende oppgulp mot antirasister og maktkritiske i De korrekte (Cappelen Damm) i 2022.
Chois omtaler DeSantis’ anti-demokratiske politikk med forbud mot antirasistiske og skeive bøker på denne måten: «Sannsynligvis har han sett at wokismens inntog de siste årene har skapt stor splittelse i befolkningen, og så valgt å gjøre dette til en bærebjelke i sin politiske strategi.» Choi protesterer ikke mot de anti-liberale bokforbudene. Han skriver bare at han kunne «ønske at man fant andre løsninger enn forbud» (Choi nevner kun at skeive bøker forbys, ikke at det er spesielt afrikansk-amerikanske røster som rammes). Choi unnlater helt å nevne at hans anti-woke-kampanje er kopiert og importert fra USAs ytre høyre-fløy, med den nå domfelte Steve Bannon i førersetet.
5 feil i «Kanseller meg hvis du kan»
Hovedproblemet med Chois Kanseller meg hvis du kan er imidlertid ikke det selvmotsigende, selvsentrerte og selvhevdende. Slikt er faktisk lov – og teksten er ikke noe verre enn det en gjennomsnittlig påvirker (les: influencer) publiserer daglig i sosiale medier. Det som imidlertid er langt verre enn hva som bedrives fra rosabloggere i tenårene, er bokens systematiske bruk av faktafeil for å stemple meningsmotstandere.
Choi innrømmer i boken at han har tatt seg nær av påpekningene av han ikke har hatt noen reelle eksempler på at antirasister har «kansellert» noen i Norge. Og dermed prøver han her å nevne en rekke anekdoter, men der feilgjengivelsene og uriktighetene florerer som koronavirus på boksidene. For bare å nevne 5 eksempler på usann fremstilling i Kanseller meg hvis du kan:
1) Bandehy: Choi starter sin kamp mot «identitetspolitikken» med å påstå om Nettavisen-spaltist Lily Bandehy at hun er «en av Norges fremste kritikere av det iranske presteskapet. For dette har hun blitt anklaget for å være rasist.» (s. 35). Og så knytter han dette opp mot et arrangement av Sosialistisk Ungdom (SU).
Men nei: Verken SU eller andre kan ses å ha anklaget Bandehy for å være rasist fordi hun kritiserer Iran-regimet. Jeg finner ikke noen som har kalt Bandehy for rasist, men muligens er det kritikk av hennes utsagn om islam/muslimer som Choi tenker på? Hvor er Aschehoug?
2) Hamidi: Choi påstår at SV-politiker Hasti Hamidi mente at «Botanisk hage var et utrygt sted, siden det stod en benk til minne om botanikeren Carl von Linné der» (s. 93).
Men nei: Et klart flertall i Gamle Oslo bydelsutvalg (BU) stemte snarere for å sette opp en plakat med informasjon om at Linnés teorier hadde bidratt til dagens raseteorier, noe selv Linné-samfunnet i London åpent erklærer. Våren 2023 kunne museumsdirektør Brit Lisa Skjelkvåle og Hamidi stå frem og fortelle om løsningen med en opplysende plakett ved siden av benken, slik BU hadde etterlyst. Det er trist å se at Aschehougs redaksjon ikke bruke noen sekunder på et Google-søk for å se om de presenterer faktiske opplysninger eller falske nyheter.
3) Kunsthøyskolen (KHiO): Choi gjentar så en gammel vandrehistorie om at 137 studenter ved KHiO sommeren 2020 skal ha signert på et opprop mot rasisme der de «krevde at både pensum og professorer ble byttet ut til fordel for flere fargede forfattere og forelesere» (s. 97 & 107).
Men nei: Det står ingenting i oppropet om å «bytte ut» hvite professorer «til fordel» for flere fargede. Tvert imot: I Subjekts egen oversettelse/gjengivelse av oppropet (i en artikkel signert Choi selv), kommer det frem at studentene heller foreslår å bruke KHiOs midler på å øke antall ansatte i Oslo istedenfor å hyre inn dyre utenlandske forskere til forelesningsrekker («Slik vi ser det, bør midler brukes til å diversifisere og bygge kunnskap internt ved fakultetene, fremfor å hente inn dyre gjesteforelesere.») Choi har spredt disse sparke-usannhetene tidligere, som i en debatt på Deichman Bjørvika i mars 2023. Der var også Lisa Esohel Knudsen, og i hennes Woke-bok (som kom ut noe før Chois) faktakorrigeres han slik: «Det står ingen steder at man ønsket hvite professorer sparket. Hvordan Choi kom til å tolke det slik, er vanskelig å forstå. Man kan selvsagt være uenig i og argumentere mot studenters krav om representasjon i demokratiske prosesser, men da bør man argumentere mot det de faktisk krever – ikke uten videre gi et inntrykk av at studenter og ansatte ved Kunsthøgskolen skrev under på et opprop som ordrett krevde hvite professorer sparket.» Absurd nok var det de antirasistiske studentene – og ikke anti-woke-aktivistene – som i debatten ble stemplet som Hitler og Hitlerjugend og anklaget for å ha fremstilt KHiO som Stalins «Gulag»-konsentrasjonsleire. Aschehougs faktasjekk synes her ikke bedre enn hva som ble gjort med Hege Storhaugs selvpubliserte og bestselgende Islam – den 11. landeplage (2015). Også Aschehoug synes nå å satse mer på skrøner, oppspinn og vandrehistorier enn på beskrivelser fra den virkelige verden.
4) Sløseriombudsmannen: Choi påstår, igjen uten kildehenvisning, i sin bok at Sløseriombudsmannen er «nå kjent som Are Søberg etter en avsløring i Subjekt» (s. 121).
Men nei: Allerede i mars 2021 skrev Aftenposten om Søberg: «Navnet hans ble nevnt for første gang i et kunstprogram på Radio Tenthaus forrige uke.» For det var kunstner og programleder Hanan Benammar som på en direktesending på radio, 2. mars 2021, avslørte Søbergs navn – i en sending der også Morten Traavik deltok. Dette skjedde etter at Vi Menn da i flere år hadde samarbeidet med krefter i Liberalistene for å la den anonyme Sløseriombudsmannen-kontoen publisere sterke og anonyme anklager mot norske kunstnere – i strid med norsk presseetikk. Og Subjekt spilte med: I mars 2020 møtte Choi så Søberg på Egon Café, men anonymiserte ham. Istedenfor å opplyse om at Søberg var en fondsforvalter som stilte til valg for Liberalistene, som vil ha slutt på all statlig støtte til kunst, omtalte Choi den politiske investoren som en «vanlig» mann. Og på løgnaktig vis fikk Søberg da usant påstå «jeg har ikke noe partipolitisk ståsted». I Chois bok ser vi en lignende uredelighet. Har noen i Aschehoug lest denne boken før den gikk i trykken?
5) Samerådet: Choi påstår at Samerådet – et samarbeidsorgan mellom de samiske organisasjonene i Sverige, Finland, Norge og Russland – «har krevd at de japanske spillutviklerne» bak Final Fantasy XIV «fjerner de samisklignende draktene i spillet». Årsaken skal være «woke-tollen», nemlig at samer nekter andre å bruke klærne deres. Noe som Choi omtaler som «dystopisk» (s. 239).
Men nei: Det som kommer frem i VGs dekning, er at det nordiske Samerådet sendte ut en melding om at det var samenes økonomiske, intellektuelle og juridiske rettigheter som er brutt, ved at spillgiganten Square Enix tjener store summer på å selge «Far Northern Attire» digitalt. Og dette uten engang å informere om at de selger samiskinspirerte drakter. I 2019 inngikk Samerådet en samarbeidsavtale med Disney i forbindelse med innspillingen av Frost 2. Det var altså en lignende avtale som Samerådet nå søkte. Men slikt får man ikke vite i Chois bok, selv om han har 320 sider til disposisjon.
Og så videre. Tidvis står det omtrenteligheter og faktafeil på hver side i Chois bok. Her bygges stråmann på stråmann, for å vinne argumenter mot en UFO-lignende «woke-bevegelse» som ikke finnes – annet enn inne i hodet til Subjekt-redaktøren. Choi minner slik ofte om en moderne Don Quijote, som forveksler vindmøller med onde kjemper.
Verre er stemplingene og skjellsordene hans mot navngitte personer han er uenig med. Disse omtales som aggressive og ekstreme. I boken tas igjen en omkamp om den første PFU-dommen mot ham, etter at han hadde unnlatt å sende sms eller epost til Begard Reza. Hadde denne boken vært omfattet av Vær Varsom-plakaten, ville PFU-fellelsene stått i kø.
I 2020 kom Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) med en «Etisk sjekkliste for sakprosa». Det virker ikke som Aschehougs redaksjon har hørt om denne etikklisten – eller så har de bare ikke brydd seg om den. Den gode nyheten er at man kan lese Lisa Esohel Knudsens Woke-bok dersom man ønsker en boklig faktasjekk av Chois fremstilling.
Riksadvokaten – fra Mykle til Jirde Ali
Til slutt gjenstår bare å si noe til om en bok som inngår i et norsk forfatterskap som vil bli stående fra første halvdel i det 21. århundre. Sumaya Jirde Alis bok har tittelen Et liv i redningsvest. Men det som kommer frem av boken, er vel snarere at både hun – og en god del andre her i landet – lever et liv uten redningsvest. Slik at det er drømmen om et liv i redningsvest hun søker. Muligens er det slik tittelen også kan forstås.
For det er ikke bare rasistoppdratte 8-åringer som kan være en utfordring. Det kan også Riksadvokaten, ved førstestatsadvokat Runar Torgersen, være. I likhet med statsadvokaten konkluderte Riksadvokaten i januar, i kontrast til Oslo-politiets etterforskningsgruppe, med å henlegge saken mot Atle Antonsen for hans utsagn og handlinger mot Jirde Ali på Bar Boca på Grünerløkka. Den gang han sa at Jirde Ali «var for mørk til å være der», før han gjentok krenkende ytringer flere ganger.
Riksadvokaten ved Torgersen omtaler Antonsens handlinger som «dette mislykkede forsøket på humor (…)», slik at det Jirde Ali ble utsatt for, ikke engang er verdig en liten bot på noen tusenlapper.
Men i Et liv i redningsvest omtaler Jirde Ali detaljene i saken, med komikeren anonymisert, over seks sider. Altså enda mer grundig enn i hennes Facebook-post høsten 2022. Og det kommer her helt tydelig frem at Antonsen ikke gjenkjente Jirde Ali da han i beruset tilstand kom med det engelskspråklige utbruddet og med den fysiske inngripen mot henne. Slik at Riksadvokatens påstand om at utsagnene «må forstås som et lite vellykket forsøk på satire over rasisme», ikke virker troverdig.
I 1957 beordret daværende riksadvokat Anders Aulie at Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin (1956) skulle beslaglegges grunnet usedelighet. Til slutt vant Mykle fram mot riksadvokaten – han fikk i 1958 støtte fra Høyesterett. Med dagens Høyesterett og deres innskjerpinger mot rasistiske ytringer, vil nok forfatter Jirde Ali få langt mer støtte der enn fra dagens riksadvokat, under ledelse av Jørgen Sigurd Maurud. I en rettferdig verden ville mye vært annerledes.
Inntil videre må vi leve med det reelle ubehaget i kulturen.
