Foto: Getty images
- Statsadvokaten bør vurdere Amundsens ytring - 14.04.2024
- Amundsens ytring kan helt klart være straffbar - 19.03.2024
- En seier for sovjetisk propaganda? - 27.12.2023
I Morgenbladet 6. desember presenterer Martin Gedde-Dahl sine lesere for «en teori jeg har brygget på en stund: at KGB spilte en indirekte, men avgjørende rolle for innføringen av det norske forbudet mot hatefulle ytringer, den stadig omdiskuterte paragraf 185 i straffeloven».
Selv har jeg fremmet denne «teorien» en rekke ganger i norsk offentlighet, helt tilbake til 2020 da Utrop publiserte «Rasismeparagrafen: Vår stalinistiske arv», og har enkelte kommentarer i sakens anledning.
Gedde-Dahl tar utgangspunkt i at det dukket opp blå davidsstjerner mange ulike steder i Paris i kjølvannet av Hamas’ angrep på Israel 7. oktober. Spredningen av dette jødiske symbolet ble først tolket som uttrykk for antisemittisme. Men så, etter å ha pågrepet et moldovsk ektepar for å stå bak en rekke davidsstjerne-graffitier, konkluderte fransk politi med at det dreide seg om «en påvirkningskampanje utført av et prorussisk nettverk». Målet med operasjonen i Frankrike var «etter alt å dømme å utnytte krigen i Midtøsten til å så splid i Frankrike», skriver Gedde-Dahl. Det hele ga ham en historisk assosiasjon.
Inspirert av Olav Østrems bok Hatefulle ytringer (2021) og Thomas Rids Active Measures: The Secret History of Disinformation and Political Warfare (2020) fikk Gedde-Dahl mistanke om at «hakekorsepidemien» i 1959/60 egentlig var satt i scene av østtysk og sovjetisk etterretning. Under denne «epidemien» som raste i ulike verdensdeler, dukket det opp hakekors på offentlige bygninger, og jøder ble utsatt for trusler, trakassering og vandalisme.
Gedde-Dahls eneste kilde for at «hakekorsepidemien» i realiteten startet som en sovjetisk påvirkningsoperasjon, er Thomas Rids nevnte bok. Gedde-Dahl er åpenbart ikke klar over at flere forskere har konkludert på tilsvarende vis om «hakekors»-begivenhetene: Historikerne James Loefflers Rooted Cosmopolitans. Jews and Human Rights in the Twentieth Century (2018) og Nathan A. Kurz’ Jewish Internationalism and Human Rights after the Holocaust (2021) kan nevnes her.
Det er flere problemer med Gedde-Dahls analyse enn hans snevre kildefokus. Han skriver at «antisemittismen som påvirkningsagentene utnyttet, (var) ekte nok». Hva bygger han dette på? De fleste som ble tatt av politiet for «hakekors»-forbrytelser, var svært unge personer, uten noen tilknytning til politiske organisasjoner. Det er på ingen måte gitt at flertallet av disse var motivert av antisemittiske holdninger. Og hvor utbredt slike holdninger faktisk var i befolkningen i vestlige land i tidlig etterkrigstid, er ikke lett å si. Dersom Gedde-Dahl har solid forskning å vise til her, får han legge den frem.
Sovjetunionen arbeidet iherdig fra 1947 av med å få plass et internasjonalt hatytringsforbud etter modell av et tilsvarende forbud i «Stalin-grunnloven» av 1936
Den alvorligste svakheten med Gedde-Dahls tekst er imidlertid at den overhodet ikke omtaler hva som skjedde etter at paragraf 135 annet ledd – forløperen til dagens hatytringsbestemmelse –ble vedtatt i 1961. Som jeg har redegjort for i Samtiden-artikkelen «Paragraf 185 – en sovjetisk lov?» (2. mai 2023), arbeidet Sovjetunionen iherdig fra 1947 av med å få plass et internasjonalt hatytringsforbud etter modell av et tilsvarende forbud i «Stalin-grunnloven» av 1936. På midten av 1960-tallet bar omsider det sovjetiske arbeidet i FN frukter, idet den sovjetiske blokken fikk sikret flertall for forbud mot «hatefulle ytringer» sammen med blokken av nylig avkoloniserte stater (i «det globale sør») for forbud mot «hatefulle ytringer» i to ulike menneskerettighetskonvensjoner.
Det sovjetiske FN-diplomatiet rettet mot innskrenking av ytringsfriheten var en vesentlig årsak til at nesten samtlige vestlige land har straffebestemmelser som vår § 185. Vi står overfor et veritabelt paradoks: Et liberalt demokrati innskrenker ytringsfriheten gjennom et straffebud som stammer fra av et totalitært system, nemlig det stalinistiske.
I likhet med sin «hakekors»-operasjon lyktes KGB også ved annen anledning i å få flombelyst angivelig rasisme i vestlige land. Menneskerettighetsjuristen Jacob Mchangama og to retthistorikere viser i artikkelen «Hate Speech, Holy Prophets, and Human Rights: The Struggle for Free Speech from 1945-2021» (Journal of Free Speech Law, 2022) til at KGB i 1960 fabrikkerte et Ku Klux Klan-brev og sendte den til FN-delegater for afrikanske og asiatiske land. Brevet ble lest opp i FN og USA følte seg presset til å beklage dette uttrykket for det som ble allment akseptert som grov rasisme. Sovjet maktet å piske opp stemningen i FN mot vestlige land. Ifølge de tre artikkelforfatterne var denne KGB-virksomheten «avgjørende» for vedtagelsen av ICERD som «kom til å bli instrumentell i utformingen av hatytringslovgivning i europeiske demokratier i etterfølgende tiår».
Gedde-Dahl serverer en intellektuelt slapp konklusjon: «Skal vi lære noe av denne historien, er det ikke at russerne lurer bak hvert hjørne, men at desinformasjon veves sammen med virkeligheten på måter som er vanskelig å nøste opp i ettertid.» Det er nok langt viktigere ting å lære av denne historien. Den viser hvor dyktige KGB var til å påvirke opinionen i vestlige land. Den viser hvor raskt og ureflektert norske politikere kunne vedta en innskrenkning av en grunnlovsbeskyttet rettighet på grunnlag av en stemningsbølge. Dessuten viser historien starten på en sovjetisk underminering av ytringsfriheten i det som var kjent som «den frie verden».
KGBs påvirkningsoperasjon ble en seier for sovjetisk propaganda og et nederlag for vestlige demokratiers forsvar for grunnleggende menneskerettigheter.
